innlegg
❞ Mot normalt, Stoltenberg?
Norge er ikke ødelagt. Men vi bør ha større ambisjoner enn å holde oss utenfor den kategorien, skriver Ingar Bentsen i The Factory.
Dette er et eksternt innlegg. Meninger og holdninger som fremmes er skribentens egne.
For snart et år siden sto jeg frem hos NRK med bart og bekymring for norsk oppfinnsomhet. Barten var et novemberprosjekt. Bekymringen var mer langsiktig.
Nå skriver finansminister Jens Stoltenberg at Norge ikke er ødelagt. Det er jeg enig i. Jeg driver tross alt med gründerskap, ikke skadeoppgjør. Men mellom «ødelagt» og «alt i orden» finnes det et ganske stort land. Det heter Norge.
Leif Juster gjorde «mot normalt» til komikk. Om norsk økonomi bør vi stille et beslektet spørsmål: Det går bra – sammenlignet med hva? Med land som har langt dårligere forutsetninger? Med Norge før oljen? Eller med hva vi burde få til med vår kapital, kompetanse og tillit?
Jeg er ikke nøytral. Som styreleder, styremedlem og investor i unge selskaper ser jeg hvor krevende veien fra idé til arbeidsplass kan være. Jeg mener vi er for bedagelige når det gjelder å bygge nye bedrifter. Nordmenn har ideer, kompetanse og arbeidsvilje. Men noen store inntektskilder har gjort oss mindre utålmodige enn fremtiden krever.
La oss samtidig ta med de gode nyhetene. Patentsøknader fra norske søkere økte med rundt 46 prosent i 2025. Patentstyret mener riktignok at økningen mest sannsynlig skyldes søknader skrevet med kunstig intelligens. Flere søknader er gledelig, men forteller ikke alene hvor mange nye produkter, bedrifter og arbeidsplasser vi får.
En patentsøknad er en begynnelse. En arbeidsplass krever at noen tar resten av jobben.
Derfor er det vanskelig å forstå at årets statsbudsjett omtrent halverer de landsdekkende oppstartstilskuddene, ifølge Innovasjon Norge. Ordninger som oppstartstilskudd 3 og skaleringsmentor avvikles. Fra 2027 foreslår regjeringen også å avvikle miljøteknologiordningen.
Utsiktene for gründerstøtten: skiftende til overskyet.
Regjeringen har også gjort positive grep. Opsjonsordningen er utvidet, og regjeringen foreslår at 940 millioner kroner fra eksisterende ordninger kan brukes på nytt gjennom Investinor over flere år. Det fortjener honnør.
Men det er gjenbruk av kapital, og pengene kommer gradvis. Det er forskjell på penger på vei og penger på konto. Spør en gründer med lønningsdag på fredag.
Vi trenger dessuten langsiktige investorer som bidrar med penger, erfaring, nettverk og motstand når det trengs. Her kan vi sammenligne oss med Sverige. Ifølge en rapport fra Oslo Economics, utarbeidet for Norsk venturekapitalforening, sto innenlandsk pensjonskapital for rundt tre prosent av kapitalinnhentingen til norske venturefond i perioden 2007–2024. I Sverige var andelen nær elleve prosent.
Vi liker å slå svenskene. Her kunne vi begynt med å nærme oss dem.
Pensjonspenger skal gi gode pensjoner. Nettopp derfor bør vi undersøke forskjellen. Invest Europes siste rapport viser at europeiske venturefond i utvalget hadde en årlig netto internrente på rundt 17 prosent over de siste 15 årene.* Det er historiske tall med betydelig risiko, og beregningen inkluderer verdier som ennå ikke er realisert. Rundt hvert fjerde europeiske venturefond i utvalget hadde negativ internrente. Tallene gir ingen garanti for norske resultater. Men de gir god grunn til å undersøke mulighetene.
Og da kommer vi til en normal regjeringen allerede har endret. Frem til 2025 ble avkastningen i Statens pensjonsfond Norge, som Folketrygdfondet forvalter, værende i fondet. Nå er årlige uttak den nye normalen: 11,7 milliarder kroner i fjor, 12,3 milliarder budsjettert i år og 13,4 milliarder foreslått neste år.**
Begrunnelsen er at fondet blir for stort som eier på Oslo Børs. Men er det bare fondet som er stort, eller er mandatet også for trangt?
Hvorfor ikke utrede om en begrenset del kan investeres gjennom profesjonelle venture- og vekstfond, eventuelt et fond-i-fond? Med tydelige krav til avkastning, risikospredning og uavhengige investeringsbeslutninger. Politikerne kan fastsette rammene. Forvalterne må velge investeringene.
Også private pensjonsforvaltere bør utfordres. Ifølge Oslo Economics er regelverket i liten grad til hinder for mer unotert investering i enkelte porteføljer, mens andre har begrensninger knyttet til likviditet og daglig prising. Handlingsrommet er altså forskjellig, men det finnes.
Rapporten anslår samlet norsk pensjonskapi2tal til rundt 3000 milliarder kroner, og dette er uten Folketrygdfondet. Ett prosentpoeng tilsvarer 30 milliarder. Det er ingen oppfordring til å flytte et slikt beløp over natten. Men, det viser hvor mye selv små endringer kan bety.
Dette handler også om vanlige arbeidsfolk. Den neste lærlingen, fagarbeideren, ingeniøren og selgeren trenger en bedrift som tør å ansette. Et produktivt næringsliv og gode offentlige tjenester trenger hverandre. Derfor bør vi være opptatt av hvordan flere nye bedrifter kan vokse.
Vi kan ikke finansiere stadig flere offentlige lønninger med skatten fra de samme lønningene. Skal vi ha råd til gode offentlige tjenester over tid, trenger vi også flere lønnsomme bedrifter og økt produktivitet. Morgendagens arbeidsplasser er derfor mer enn en gründersak. De er en del av finansieringen av morgendagens velferd.
Når erfarne eiere flytter ut, følger heldigvis ikke bedriftene automatisk etter. Men, vi bør bry oss om hvor de gjør sine neste investeringer. Morgendagens arbeidsplasser finnes ennå ikke i statistikken.
Stoltenberg har rett: Norge er ikke ødelagt. Men «ikke ødelagt» er et altfor beskjedent ambisjonsnivå for et land med våre muligheter.
Jeg etterlyser litt mindre tilfredshet med dagens vær og litt større interesse for det som kommer. Og gjerne noen grep som er mot normalt.
Barten er borte. Bekymringen står ved lag.
