«Hva skjer når regningen for AI kommer?»

Jeg er utdannet fysiker, og har bakgrunn som gründer og rådgiver for teknologibedrifter. Jeg har fulgt teknologiutviklingen og investeringslogikken på nært hold i mange år. Nå ser jeg et mønster som bekymrer meg: Mange AI-selskaper bygger imponerende verktøy, men på en økonomisk modell som ikke henger sammen.

Mange AI-produkter er bygget på teknologi fra noen få store aktører som tilbyr kraftige språkmodeller via åpne og midlertidig billige API-er. Disse prisene er i stor grad subsidiert. Samtidig investeres det enorme summer i utvikling av selve grunnteknologien – modeller, infrastruktur og maskinvare – kontrollert av et lite antall selskaper. 

Det kan minne om hvordan Apple åpnet App Store for utviklere, men med én forskjell: Apple tok betalt. OpenAI og lignende aktører tilbyr veldig rimelig og lett tilgjengelig tilgang, muliggjort av enorme investeringer og strategiske partnerskap – en modell som bidrar til rask vekst og markedsdominans.

Solgte for 1,6 milliarder: Mener summen kunne vært én milliard høyere

For gründere virker dette ideelt: teknologien er tilgjengelig, etterspørselen høy, og det er lett å bygge noe brukervennlig. Men det skaper en kunstig økonomi. Når prisene øker til reelt nivå, kan marginene forsvinne – og hele forretningsmodeller rase sammen.

Likevel er det mange startups som holder på å bygge hele sin virksomhet på denne modellen. Forretningsmodellen? Som i mange unge selskaper: lage noe nyttig, vokse raskt, og håpe at inntektene kommer.

Denne logikken er ikke ny. Vi så den under plattformbølgen og dotcom-perioden. Skalér først, tenk på lønnsomhet senere. Jeg erfarte det selv med min forrige startup, Tørn. Vi hadde et tydelig konsept, løste et viktig problem og vokste. Men økonomien holdt ikke i møte med virkeligheten.

– Det er jo litt av grunnen til at man selger. Så ærlig kan jeg være

Denne gangen er fundamentet enda skjørere. AI-teknologi krever enorme mengder energi. Hver gang du genererer et bilde eller skriver en tekst, settes tunge prosesser i gang. Foreløpig går det rundt fordi infrastrukturen er subsidiert. Men det varer ikke evig.

Hva skjer når prisene justeres opp? Når kostnadene stiger og marginene forsvinner? Mange selskaper vil ikke overleve. Hele produktkategorier kan forsvinne.

AI gjør prosesser mer effektive. Vi får mer ut av mindre. Men det betyr også færre jobber. Og færre i jobb betyr færre som kan betale for det som produseres. Det er et paradoks: Vi bygger systemer som reduserer behovet for mennesker – men forventer at de samme menneskene skal holde økonomien i gang.

Samtidig vokser verdens befolkning. Flere løftes ut av fattigdom og inn i middelklassen, særlig i store voksende økonomier. Det er positivt, men det fører også til økte forventninger – til levestandard, energibruk og forbruk. Vi snakker lite om hvordan dette henger sammen med teknologien.

Det er ikke AI i seg selv som er problemet. Det er hvordan vi tenker rundt verdi, vekst og samfunn. Vi investerer milliarder i å effektivisere alt vi gjør, men uten å stille de viktigste spørsmålene:

Hva bygger vi egentlig? Og hvem bygger vi det for?

Vi trenger ikke mindre innovasjon. Men vi trenger langt mer helhetstenkning.

«Vi forvalter verdens største fond, men ikke vår egen fremtid»