«Vi forvalter verdens største fond, men ikke vår egen fremtid»

Vi sitter på verdens største pengebinge. Oljefondet er vår stolthet og trygghet. Men mens vi diskuterer fondets daglige svingninger i markedet, overser vi det som virkelig burde bekymre oss: 

Den systematiske underinvesteringen i kunnskap, forskning og utvikling.

Norge bruker i dag kun 2,3 % av BNP på forskning og utvikling. Finland og Danmark ligger godt over 3 %, Sør-Korea bruker over 5 %. 

Og Israel – et land med få naturressurser – har blitt et globalt teknologiknutepunkt gjennom målrettede investeringer i forskning, innovasjon og høyere utdanning. 

De har forstått at framtidens verdiskaping skapes i hodene, ikke i bakken. Hva har vi forstått?

Stavanger-gründeren systematiserer bankenes indre liv – har aldri tapt et anbud

Samtidig lanserer norske politikere den ene grønne industrisatsingen etter den andre: batterifabrikker, havvind og hydrogen. 

Det høres imponerende ut. Men realiteten er at mange av disse prosjektene møter store utfordringer – med lønnsomhet, teknologi, kompetanse og lokal motstand. 

Vi prøver å bygge ny industri uten å ha bygget kunnskapsgrunnlaget først.Vi trenger et veiskille. Et strategisk skifte som ikke styres av årlige budsjettforlik eller børsuro.Hva om vi satte av én prosent av Oljefondet – ca. 160 milliarder kroner – i et permanent Kunnskapsfond? 

Et fond som investerer i langsiktig forskning, utdanning og teknologisk utvikling, med en 50–100 års horisont. En investering i det som faktisk gjør et land rustet for fremtiden.

Norge ligger også på bunn i Europa når det gjelder privat finansiert forskning og utvikling. Kanskje et slikt fond ikke bare kunne styrket den offentlige innsatsen, men også utløst mer privat FOU? 

– Det er jo litt av grunnen til at man selger. Så ærlig kan jeg være

Det hadde vært en ekte tillitserklæring til næringslivet og innovasjonsmiljøene.

Og kanskje enda viktigere: Et slikt grep kunne gitt oss en felles, nasjonal retning. Hadde vi blitt enige om at Norges fremste mål er å bli verdens mest kunnskapsbaserte samfunn, ville mange små og til dels håpløse politiske diskusjoner om skattenivå, næringsprioriteringer og «omstillingstempo» stilnet. 

Da hadde vi hatt en visjon å styre etter.

For skal man få til noe stort, må man vite hvor man skal. Norge har mål i skole, helse og idrett – men vi mangler en samlende visjon for Norge som samfunn. Et slikt felles mål kunne forent politikken, arbeidslivet og oppstartsmiljøene rundt én innsats: å sikre framtidens velferd og verdiskaping gjennom kunnskap.

Så spør vi: – Hvorfor tør ikke politikerne ta denne samtalen? 

– Er det virkelig mer kontroversielt å investere i kunnskap enn i eiendom i London?

– Hvorfor klarer land med langt mindre økonomisk spillerom å gjøre det vi ikke prioriterer?

Vi diskuterer hvordan vi kan få vellykkede gründere til å reinvestere i nye selskaper – men uten et sterkt nasjonalt kunnskapsfundament, hjelper det lite med kapital alene. Vi har råd. Vi mangler bare vilje og visjon.

Dette er en invitasjon til debatt – og en utfordring til alle som ønsker å forme fremtidens Norge, ikke bare sikre dagens formue.

Norsk Antler-topp hopper av for å starte AI–selskap: – Dette skal bli min arv