innlegg
❞ Norge investerer i fremtidens selskaper. Hvorfor får ikke flere vanlige sparere være med?
Det er paradoksalt stor forskjell på hvor enkelt det er å kjøpe et indeksfond, og hvor enkelt det er å investere i et ungt, unotert selskap i Norge, skriver Thomas Rebaud.
Dette er et eksternt innlegg. Mening og holdninger som fremmes her er skribentens egne.
Norske husholdninger har finansielle eiendeler på 8 600 milliarder kroner. Forsikrings- og pensjonsrettigheter utgjør den største andelen med 34 prosent, fulgt av aksjer og andre eierandeler med 27 prosent.
Bankinnskudd står for 24 prosent, tilsvarende over 2 000 milliarder kroner. Rundt 10 prosent er plassert i verdipapirfond.
Og nordmenn fortsetter å spare. Bare i andre kvartal var husholdningenes nettofinansinvesteringer på 72 milliarder kroner. Det betyr at de investerte mer i finansielle eiendeler enn de tok opp i ny gjeld.
Norge mangler altså ikke sparekapital. Likevel er det stor forskjell på hvor enkelt det er å kjøpe et indeksfond, og hvor enkelt det er å investere i et ungt, unotert selskap.
Det er et paradoks i et land der det offentlige aktivt bidrar til å bygge fremtidens næringsliv. I 2023 innvilget Innovasjon Norge litt over 2 milliarder kroner til gründere, opp fra 1,5 milliarder året før. Offentlige midler bidrar dermed til å utvikle selskaper som kan skape nye arbeidsplasser, teknologi og eksportinntekter.
Gjennom Oljefondet har fellesskapet dessuten eierandeler i børsnoterte selskaper over hele verden. Men en norsk småsparer som kan kjøpe et indeksfond på få minutter, har fortsatt langt mer begrensede muligheter til å kjøpe en eierandel i oppstartsselskapene som offentlige penger er med på å bygge.
Når et lovende norsk selskap når børsen, hvis det noen gang kommer dit, kan en betydelig del av veksten allerede ha funnet sted. Verdiskapingen frem til da har tilfalt dem som fikk anledning til å investere tidlig: gründere, venturefond, profesjonelle investorer og personer med de rette nettverkene.
De har også tatt risikoen. Investeringer i oppstartsselskaper kan gå tapt, og pengene kan være bundet i mange år. Men muligheten til å vurdere og ta denne risikoen bør være tilgjengelig for flere enn dem som allerede har stor formue eller gode forbindelser.
Tilgang er bare halve utfordringen
En endring er allerede i gang. Den nye norske loven om folkefinansiering trådte i kraft 1. august 2026 og gjennomfører EUs folkefinansieringsforordning, ECSPR, i norsk rett. Regelverket skal legge til rette for folkefinansiering på tvers av EU og EØS, samtidig som investorene beskyttes gjennom blant annet krav til informasjon.
Dette er et viktig skritt. Men et nytt regelverk er ikke nok i seg selv. Skal flere kunne investere i unoterte selskaper på et informert grunnlag, må tilgangen følges av forståelse.
Å investere direkte i et oppstartsselskap krever andre vurderinger enn å kjøpe et bredt aksjefond. Verdsettelse, multipler, utvanning og muligheten til å selge aksjene videre er spørsmål mange småsparere har begrenset erfaring med. Det samme gjelder forskjeller i aksjeklasser og hvilke rettigheter man faktisk får som minoritetsaksjonær.
Å gi mennesker tilgang uten å gi dem verktøyene til å forstå hva de investerer i, er ingen demokratisering. Det er bare en ny måte å selge kompliserte investeringer på.
Derfor må kunnskap og forståelig informasjon bygges inn i plattformene fra starten. Investorene må kunne se hva selskapet verdsettes til, hvordan kapitalen skal brukes, hvilke kostnader som påløper, og hva som kan skje dersom selskapet trenger mer penger. Risikoen må være like tydelig som vekstmulighetene.
Et regelverk som åpner markedet, må derfor følges av en praksis som bygger tillit. Myndighetene må gi tydelig veiledning, og plattformene må ta ansvar for kvaliteten på informasjonen de formidler. Forutsigbare krav og god investorbeskyttelse er en forutsetning for at flere skal kunne delta over tid.
Finansiell kunnskap må tas på større alvor
Norge har betydelige finansielle ressurser, både i husholdningene og i fellesskapet. Men størrelsen på sparepengene sier lite om hvor godt den enkelte forstår en investering i et unotert selskap.
Myndigheter, utdanningsinstitusjoner og investeringsplattformer har alle en rolle i å redusere dette kunnskapsgapet. Målet må være at flere kan gjøre selvstendige vurderinger av både muligheter og risiko, og forstå når en investering ikke passer for dem.
Oppstartsmiljøene må også bli mer åpne om selskapenes utvikling. En av de største barrierene for småsparere er mangelen på tilgjengelig og sammenlignbar informasjon. Profesjonelle investorer har tilgang til nettverk, datarom og direkte kontakt med ledelsen. Den samme innsikten er sjelden like tilgjengelig for andre.
Mer standardisert rapportering om økonomi, kapitalbehov, eierskap og fremdrift vil gjøre det enklere å vurdere selskapene. Det vil også gjøre det lettere å følge investeringen etter at pengene er satt inn. Åpenhet må gjelde gjennom hele eierskapet, ikke bare når selskapet skal hente kapital.
Finansbransjen må på sin side bidra til at flere får reelle muligheter til å delta. Digitale plattformer kan senke tersklene, men må vise at de tilbyr mer enn enkel tilgang. De må gi sparerne et forståelig beslutningsgrunnlag og være åpne om kostnader, interessekonflikter og begrensninger.
Norge har kapitalen og et offentlig virkemiddelapparat som støtter nye selskaper. Nå trenger vi bedre forbindelser mellom disse selskapene og sparerne som ønsker å investere i dem.
Det offentlige bidrar allerede til å bygge fremtidens norske næringsliv. Flere vanlige sparere bør få muligheten til å være med som eiere, med kunnskapen og informasjonen de trenger for å ta et gjennomtenkt valg.
