politikk
NHH-professor mener staten burde bruke milliardutbytte på forskning og nye selskaper
Staten hentet over 120 milliarder kroner fra selskapene den eier i fjor. NHH-professor Bram Timmermans mener mer av pengene bør brukes på forskning, teknologi og nye selskaper.
Publisert
Staten mottok 75,6 milliarder kroner i utbytte og 44,5 milliarder kroner gjennom tilbakekjøp av aksjer fra selskaper den eier i 2025. Til sammen utgjør det litt over 120 milliarder kroner, ifølge Statens eierrapport 2025.
I et innlegg i Dagens Næringsliv denne uken skriver NHH-professor Bram Timmermans at «det er vondt å se hvor lite av statens enorme utbytte som går til forskning og innovasjon».
– Staten forsømmer en mulighet den har som en av landets aller største eiere, sier Timmermans til Shifter.
Regjeringen startet fredag arbeidet med ny langtidsplan for forskning og utvikling.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland peker på følgende mål for den nye planen:
– Vi må få opp investeringene i forskning fra norsk næringsliv, og bygge tettere samarbeid mellom forskningsmiljøer og næringsliv som gir ny teknologi og nye løsninger, sier hun.
Unik posisjon
Ifølge Eierrapporten hadde staten eierandeler i 68 selskaper ved utgangen av fjoråret. Verdien på disse andelene var 1.296 milliarder kroner, noe som gjør staten til en av Norges største eiere.
– Når staten eier så mye av norsk næringsliv, sitter den på et verktøy få andre land har, sier Timmermans, og påpeker at Norge likevel ligger bak nabolandene.
I innlegget trekker han frem Sverige og Danmark som eksempler: I disse landene forvaltes tungt, langsiktig eierskap i stor grad gjennom private stiftelser.
Wallenberg-stiftelsene i Sverige og Novo Nordisk Fonden i Danmark fører store deler av overskuddet fra eierskapet tilbake til forskning og innovasjon – noe Timmermans mener den norske staten burde gjøre i større grad.
Havner i statskassen
At utbyttet går til statskassen, innebærer at forskning og innovasjon må konkurrere om midler på linje med andre budsjettposter som helse, forsvar og samferdsel, påpeker forskeren.
– Det er viktige formål. Problemet er at når utbyttet havner i statskassen, blir det en ren budsjettpolitisk avveining om hva pengene skal gå til, sier Timmermans.
Han mener resultatet er at pengene ikke bidrar til mer verdiskaping. Den offentlige forskningsinnsatsen som andel av økonomien har stått omtrent stille i mange år, mens utbyttet har økt kraftig.
– Da forsømmer staten en mulighet den har som en av landets aller største eiere, nemlig å styrke innovasjons- og omstillingskraften i norsk næringsliv, sier han.
Faller ut av rangeringene
Timmermans peker også på sammenhengen mellom statlig eierskap og selskapenes evne til å fornye seg. Staten opptrer som en krevende eier, mener han, men tar ikke ansvar for å skape rammer som gjør at selskapene kan omstille seg.
– Når vi ser på internasjonal FoU-statistikk, har mange av de store norske bedriftene forsvunnet fra rangeringene – og mange av dem er eid av staten, sier Timmermans.
Han mener dette henger direkte sammen med utbyttepolitikken. En god langsiktig eier lar en del av overskuddet bli igjen i selskapet, der det kan gå til forskning, utvikling og nye forretningsområder som først betaler seg om mange år.
– Når staten styrer mot å hente ut mest mulig i kontantutbytte, gjør den det motsatte. Jeg mener ikke at det er galt å ta utbytte. Jeg mener at staten prioriterer å høste fremfor å la kapitalen arbeide videre for selskapenes og økonomiens fremtid, sier han.
Foreslår tre grep
I innlegget skisserer Timmermans tre mulige veier fremover. Det første grepet er å la utbyttet bli stående i selskapene, øremerket økt satsing på forskning og utvikling.
– Det er her effekten er mest direkte. Når landets største selskaper utvikler ny teknologi og nye forretningsområder, smitter det over på resten av økonomien og gir grobunn for gründerskap, sier han.
Det andre grepet er å føre en fast andel av utbyttet inn i et eget fond for forskning og vekstkapital, forvaltet på armlengdes avstand. Et slikt fond kunne investert i nye selskaper og teknologimiljøer som markedet alene ikke finansierer.
Det tredje er å øke den offentlige forskningsinnsatsen i takt med utbyttet staten faktisk henter inn.
Krever politisk vilje
Timmermans erkjenner at et eget fond vil ta tid å etablere, fordi det krever mandat, styring og politisk avklaring. De to andre grepene mener han derimot kan iverksettes raskt.
– Spørsmålet er bare hvor villig regjeringen, og dermed Stortinget, er til å tenke langsiktig fremfor å jakte kortsiktige politiske gevinster, sier Timmermans.
