Fra Electronic Arts til høvelbenk, fra krypto til fotball: Nå tar Kim Daniel pushups mens AI-agentene koder

Vi møttes ikke så lenge etter at jeg hadde startet Shifter, vi spilte inn en podcast. Kim Daniel Arthur fra Tromsø hadde vært med å bygge spillselskapet Playfish fra gutterommet. Starupen hadde noen år tidligere blitt solgt til det som den gangen var en astronomisk sum i norsk sammenheng, over to milliarder kroner. Ikke minst var det til et selskap «alle» hadde et nært forhold til – selveste Electronic Arts – giganten bak monstersuksessene FIFA og The Sims.

Kim Daniel ble en av direktørene i spillselskapet, men etter noen år i USA og Japan hadde han fått nok av internpolitiske kamper og administrasjon og flyttet hjem til Nord-Norge. Der startet han etter hvert coworkingspacet Flow og edtechselskapet Superplus.

Som tech-journalist var det lett å få en bromance på seriegründeren fra Nord-Norge, som sjelden sa nei til en prat. Det skulle imidlertid ikke vare. Superplus-eventyret fikk en brutal slutt i møtet med et krevende amerikansk utdanningsmarked - og ble et vendepunkt for Tromsø-mannen.

Det var med ektefølt hjertesorg jeg så ham forsvinne inn i den analoge verden, for å starte som møbelsnekker i selskapet som fikk navnet Ekte. Ved et par anledninger tok jeg kontakt for å høre hans synspunkter på ulike perspektiver ved tech-gründer-universet, men han virket til å være ferdig med det. Så feil tok jeg.

Et sløvt Oslo-blikk

Jeg innrømmer gjerne at vi noen ganger blir for Oslo-sentrert her i Shifter. Det er nå en gang slik at de fleste av VC-fondene og oppstartsselskapene er i hovedstaden. Jeg mener likevel jeg burde vært mer utenfor bygrensa i disse ti årene – særlig nordover. Da hadde jeg antagelig for lengst skrevet denne saken, som handler om at Kim Daniel Arthur har gitt seg som møbelsnekker og har jobbet intenst som tech-gründer de siste årene.

Men bedre sent enn aldri – i en av mine siste saker her i Shifter møter jeg en av de første milliardgründerne jeg noen gang intervjuet her i avisen, på kaffebaren Tøllefsenhjørnet i Tromsø, der den for lengst avgåtte møbelsnekkeren forteller at det faktisk er han som har designet og snekret interiøret.

– Jeg synes det var synd at vi mistet deg til den håndfaste verden, hvorfor forlot du tech?

– Det handlet mer om å gå inn i noe nytt og spennende, mer enn å forlate noe. Drivkraften min har alltid vært å lage noe – få til ting jeg ikke tror jeg klarer.

Da han jobbet i Electronic Arts og bodde i Japan, lå det små sjapper i gatene med folk som snekret eller sydde noe.

– Det lå liksom programmert i meg at det var spennende. På badet hjemme lagde jeg en stol, kopierte noe jeg hadde sett på gata, la det ut på Facebook, og folk ville kjøpe den.

– Det var som å være en liten gutt igjen: ingen forventninger, bare helt naiv - en avhengighetsskapende mestringsfølelse. Det var deilig etter mange år i startup-verdenen, der ting blir abstrakt når det skalerer.

Jeg spør hva han mener med at det blir abstrakt.

– Det går over til ledelse og rekruttering, kontra det å lage et produkt. Det som gir meg energi, er å lage selve tingene. Med møbler var det ingen som rapporterte til meg, ingen strategiprosess.

Det begynte med en stol på badet, men ballet fort på seg. Først kom de lokale oppdragene, så standen til Sjømatrådet på en fiskerimesse i Belgia.

– Det klarte jeg ikke alene, så jeg ansatte en islandsk møbelsnekker. 

Så ble de to, tre, fire, fem, seks, og plutselig ti.

– Ønsket om å gjøre mer og mer gjorde oss til en bedrift, mer enn det livsstilsprosjektet jeg tenkte at det skulle være.

En bedre gründer nå

Med flere ansatte fulgte mer av det Kim Daniel misliker – administrasjon.

– Jeg hadde gasset for hardt på med verkstedet, og ønsket egentlig bare at jeg og de andre skulle jobbe og ha det bra. Men en produksjonsbedrift på ti personer krever mer enn det. Økonomien ble dårlig på slutten, mye på grunn av dårlig ledelse fra min side. Så vi måtte legge ned.

Likevel angrer han ikke på årene med høvel og sag. Tvert imot mener han at de gjorde ham til en bedre tech-gründer.

– Jeg har blitt en mye bedre programmerer av det. I softwareverdenen har du en følelse av at ingenting er permanent, at alt kan gjøres om. Det går jo ikke i den fysiske verden. Når du lager et bord, sier folk: «Dette skal jeg ha i 20 år, og så skal barna mine arve det.» Da bygger du det annerledes enn et hacky spill som er mislykket hvis det ikke går viralt første uka. Det var deilig å spørre: Hvordan kan man tenke sånn også når man starter en startup?

«Kill your darlings»

Når jeg sitter der med Kim Daniel og han forteller sin gründerlivshistorie, går tida altfor fort. Shit, dette blir vanskelig, tenker jeg – hvordan få alt dette vi har snakket om de siste to timene, over kaffekopper som forlengst er tømt, ned til noe som er kompakt og lesbart? Dette kommer antagelig til å slå lengderekorden i Shifter, sier en stemme i hodet mitt. I skrivende stund er det Fredrik Winthers legendariske og ekstremt dyptpløyende analyse av VC-modellen i norsk sammenheng på 36.000 tegn som har den. 

«Kill your darlings», lærte vi jo på journalistutdanningen for et kvart århundre siden - kutt det unødvendige selv om det gjør vondt. Men dette er ikke intervjuet for å gjøre det. Det er for mange darlings, og jeg kan ikke ta livet av dem alle. Så  her får leseren jammen meg holde ut. Det er tross alt noe av det siste de får fra meg her i Shifter. Jeg har gründet denne avisen, og etter alle disse årene med slit fortjener jeg i alle fall én gang å skrive så langt jeg har lyst til. Og samtalen med Kim Daniel er antagelig den beste anledningen, den minst smertefulle for leseren. Så jeg fortsetter.

Fra flis til krypto

Startup-genet Kim Daniel har snakket varmt om, lot seg ikke høvle bort. Mens snekkeriet ble avviklet, dukket det opp en melding fra en gammel kjenning fra Playfish-tida – og brått var Kim Daniel på vei fra heltre til Bitcoin.

En av de tidligere gründerne i Playfish ville bygge en startup-fabrikk – et venture studio – og lettantennelige Kim Daniel tente umiddelbart. Navnet ble Cowlabs.

– Han sa: «Husker du da vi lagde spill? Vi lagde 30 spill, og to av dem traff. Hvordan kan vi ta det tankesettet inn i startup-verdenen på andre områder?» 

Tanken var et lite kjerneteam som kunne eksperimentere seg gjennom idé etter idé, på samme måte som de en gang spydde ut spill i Playfish. Eneste forutsetning: Ideen skulle ta i bruk Bitcoin Lightning, en betalingsprotokoll som muliggjør nanobetalinger.

– Jeg synes det var spennende å utforske brytningspunktet der Bitcoin går fra å være en asset man investerer i, til å bli en del av forbrukerøkonomien, spesielt i land som ikke har tilgang til dollar. 

Tre måneder, så drep det

Modellen var nådeløs i sin enkelhet: hvert prosjekt fikk en fast frist, tydelige suksesskriterier, og ble brutalt avlivet hvis det ikke traff.

– Vi hadde tre måneder fra første idérunde til produktet var ute med målbar bruk. Det skulle være minst 50 ideer inn i hver pott, og så silte vi: fra 50 til 10, fra 10 til 3, og så valgte vi én.

Det første de lagde, var en livestream- og shoppingplattform, inspirert av hvordan live-shopping eksploderte i Asia.

– Med Bitcoin Lightning skulle livestreamerne beholde hele fortjenesten selv og muliggjøre enda mindre tips-beløp, siden det ikke var noen transaksjonskostnad. Vi rekrutterte 20-30 streamere – akvarellmalere, glassblåsere, de største i Brasil. 

At han på to uker kunne bygge en hel livestreamingplattform med full betaling, var en åpenbaring for en mann som nettopp hadde tilbrakt seks år ved høvelbenken. Men det var aldri det å bygge som var problemet.

– Vi peaket vel på rundt 100 viewere på en stream. Vi skjønte fort at det å se en akvarellmaler male i to timer kanskje ikke er det mest interessante – bortsett fra som en slags slow-TV. Dessuten var det vanskelig å flytte oppmerksomheten over fra etablerte plattformer hvor kunstnerne hadde følgere, som Instagram og TikTok. 

Bitcoin Lightning var vakkert, mente han, men barrieren for vanlige folk var for høy. 

Gikk fra tro til tvil

Så fulgte prosjekt etter prosjekt. Et insentivsystem for bedrifter, der ansatte kunne sende hverandre Bitcoins som takk for en god innsats. Heller ikke det gikk så bra.

Konklusjonen begynte å tegne seg: Ingen i massemarkedet hadde egentlig lyst til å bruke krypto. Men de ga fortsatt ikke opp. 

Det ble en ukelønn-app, der barna skulle gjøre oppgaver hjemme og få betalt i Bitcoin. Den gikk bedre, men 90 prosent av omsetningen kom fra vanlige penger gjennom Apple Pay og Stripe, ikke krypto, så da forsvant poenget der også.

Helt på tampen, før han hoppet av, endte de der mange kryptodrømmer ender for tiden: i spill.

– Vi så på veksten på Telegram: Holy shit, et spill med rundt 30 millioner månedlig aktive. Det minnet mye om Playfish. Vi hev oss på, og det tok en måned å lage spillet. Vi kom opp i rundt 200 000 månedlig aktive brukere.

Plattformen var som de gamle Facebook-dagene, sier han – null friksjon, ingen installasjon, full tilgang til kommunikasjonskanalene.

Kjernen i spillet var en trekning der du samlet tickets ved å spille mini-games – og brukerne var i stor grad folk fra lavkostland. Gründerne begynte atpåtil å se på gambling-lisenser. Dette kunne jo fly.

Men - da de ville spinne det ut som eget selskap og hente penger, var markedet helt dødt.

– Jeg tror det ble sett på som litt for opportunistisk og hacky, det vi holdt på med på Telegram. 

Da mistet Kim Daniel troa.

– Jeg trodde ikke lenger på Bitcoin Lightning. Jeg så at jeg kom til å bli en motkraft til ideen bak hele konseptet. Da måtte jeg gjøre noe annet.

Selskapet – Cowlabs – eksisterer derimot fortsatt, drevet videre av kompanjongen. Men for Kim Daniel var det på tide med en ny syklus. Og denne gangen skulle den handle om noe han kjente på kroppen: barnefotball.

Tilbake på løkka

Flerbarnsfaren hadde stått timevis på treningsfeltet som foreldretrener, uten å kunne noe særlig om fotball. Det evige spørsmålet om hvilke øvelser han skulle finne på i dag. Det ble monotont og repetativt for spillerne etter hvert, for å si det mildt.

Løsningen kom via en gammel kjenning – Andreas Nilsen, som hadde startet nettopp coworkingspacet Flow. Han hadde jobbet med en idé i et par år allerede: et verktøy for foreldrene som rekker opp hånda og blir trenere.

– Jeg hadde tenkt å ta en liten pause og tenke på hva jeg skulle med livet, da spurte han om jeg ville være med. 

Produktet heter Pocket Coach, og skal gjøre to ting: hjelpe trenerne med å holde en god trening, og gjøre selve kampen enklere å styre. For mor eller far som plutselig står med et lag seksåringer og ingen fotballfaglig ballast, er det første hinderet å finne på øvelser.

– Herregud, jeg har jo spilt fotball, men jeg kan egentlig ingenting. Det handler om å ta vare på barna og se alle.

– Du går på øvelsesnettsidene, og der er det plansjer med streker. Hos oss er det enkle videoer. Du ser barn utføre øvelsen, og får tips til hvordan du tilpasser den til ulike nivåer. Er du syk og en forelder må ta over, har de alle videoene ferdig. Det tar fem minutter å komme inn i det.

Men det er kampfunksjonen som har slått mest an. Den hjelper treneren å planlegge byttene, gjennomføre dem, og i ettertid se at spilletida faktisk ble noenlunde rettferdig fordelt - en viktighet de fleste fotballforeldre kjenner seg igjen i.

– Du kan se: «Ok, vi har ganske lik spilletid, og Katrine får jo spille spiss.»

3200 lag og full fart

Etter sesongstart har det tatt av. Plattformen har 3200 lag registrert. Den uka vi møter Kim Daniel, ble det spilt over 200 kamper i appen rundt om i Norge, og de nærmer seg 900 månedlig aktive trenere.

Foreløpig er alt gratis. Modellen – abonnement for utvidet funksjonalitet – kommer etter hvert, og er litt avhengig av land.

– I Norge er det naturlig at en klubb dekker det for lagene sine. Men fokuset nå er å skape verdi for trenerne, få dem til å bruke det og se verdien, og så kan vi se på hvordan det skal betale seg.

Han ser også for seg ting lenger fram: en hardware-drøm, og en utvidelse av appen til det som skjer utenfor de organiserte treningene.

– Tenk det som en slags Duolingo kombinert med en sensor. Hvor mye har du vært på løkka? Hva kan du gjøre som skaper litt uorganisert fotballaktivitet, og gir deg litt data på deg selv? Automatisk telle antall touch. I fjor uke klarte jeg ti, nå klarer jeg tjue.

Den store drømmen er andre idretter, men det er nok steg fire. Først skal fotballen sitte – i Norge, så internasjonalt.

– Nå i det siste har halvparten av brukerne kommet tilbake i uke to. Veldig deilig. Lite team, full fart, veldig tydelig retning. Og jeg kan bidra med det jeg liker best: å programmere.

Meningen med det man gjør

Gjennom alle skiftene – fra spill til møbler til krypto til fotball – er det én rød tråd Kim Daniel stadig vender tilbake til.

– Kjernen er jo å lage ting. Det er den store fellesnevneren.

Men det handler ikke først og fremst om å gjøre noe stort for verden, innrømmer han, selv om brevene fra fornøyde Playfish-spillere i sin tid varmet.

– Helt ærlig tror jeg det er mer presist å si: egen mestringsfølelse. Den eksterne impacten er noe jeg bruker når jeg tenker: «Hvorfor i helvete eksisterer jeg? Hvorfor gjør jeg det jeg gjør?» Da er det deilig å vite at jeg gjør noe verdifullt.

Hvert møbel var i grunnen en startup i miniatyr, mener han: en behovsanalyse, et budsjett, en avveining mellom håndverk og snarvei, og et sluttprodukt. 

En identitetsforstyrrende tid

Så lander vi der enhver samtale lander i 2026: AI.

– Det er helt crazy bananas. Og siden jeg er en som liker å lage ting og har programmert siden jeg var seks år, er det en identitetsforstyrrende situasjon å være i.

For Kim Daniel handler det om vanskelighetene med å gi slipp på selve håndverket.

– Jeg sitter fortsatt og programmerer Assembler for Commodore 64, og kom på fjerdeplass i en konkurranse for ikke så lenge siden. Jeg elsker faget. Men det er gått fra fem prosent AI-kode til 95 prosent. Mange mener det blir for sloppete, men har du rett arbeidsmetodikk og rette regler i prosessen, så styrer du det.

Han savner likevel noe ved den tradisjonelle programmeringen.

– Jeg kommer ikke inn i sonen på samme måte. Jeg bruker mer tid på å tenke gjennom brukeropplevelsen, prompte og formidle det, og så er det en viss venting. Jeg er ikke en som klarer ti agenter samtidig, jeg har maks to. Så jeg har til og med begynt å ta noen push-ups mens jeg venter.

Kode er heller ikke som tekst i en journalistisk artikkel, er vi enige om. Mennesker konsumerer teksten direkte, men ingen leser selve koden – de bruker biproduktene av den, påpeker Kim Daniel. Og kode kan analyseres til å være korrekt eller ikke, en validerbar loop som derfor lar seg forbedre lynraskt.

– Du kan ta det så langt at du spør: Er det egentlig rett bruk av menneskehjernen å konvertere en funksjonsbeskrivelse om til et språk datamaskinen snakker? Er det vår rolle?

Det gode med utviklingen, mener han, er at den slipper flere til.

– Andreas Nilsen, som driver Flow, betalte en gang flere hundre tusen for et medlemssystem. Nå vibe-koder han det selv. Folk som aldri kunne gjort dette før, får være med. Det er jo det positive.

Samtidig har han tro på den trege prosesseringen. At ting går langsomt, gjør at man rekker å tenke over om det egentlig gir mening. Men Kim Daniel er ikke alltid like sikker på sammenhengen mellom innsats og varig verdi.

– Det vanskeligste med en startup er ikke kodingen, det er å få distribusjon og skape verdi. Og det skyr man ofte unna.

Når alt kan bygges på en ettermiddag, blir det desto viktigere å skape noe som ikke lar seg kopiere over natta.

– Du kan veldig fort dø i dette her. Du må befeste posisjonen din på en eller annen måte. Kanskje er det de tunge og lange prosessene som bygger vedvarende over verdi, som overlever. 

Framtiden til Norge

Mot slutten snur Kim Daniel på spørsmålene og blir intervjueren. Har jeg troa på Norge?

Jeg innrømmer at jeg, til tross for at jeg er glad i Nord-Norge og Norge, lurer litt på nettopp det. Alle steder mener de er unike og spesielle, alle land i Europa skal bygge et Silicon ditt eller datt. Så har du myndigheter som ruller i gang storstilte innovasjonsprosjekter der milliardene ruller sømløst ut i direktørlønninger og styrehonorarer. 

Kim Daniel er på sin side skeptisk til at politikerne skal peke ut vinnersektorer.

– Datasentre er greit, for det er billig energi i Norge. Karbonfangst er kjempebra. Men det er noe feil med at politikeren skal sette brennmerket sitt på ting. Suksess kan jo dukke opp hvor som helst fra. Det fantes ikke noe fortrinn som tilsa at Spotify skulle oppstå i Sverige eller at Kahoot skulle komme fra Norge. Eller at Playfish var fra Tromsø, for den saks skyld.

Poenget hans er at det er hardt uansett geografi eller naturgitte fordeler. 

– Uansett hva du gjør, er det jævlig vanskelig. Du må tåle å stå i det.

Og her blir han kritisk til det norske støtteapparatet – ikke til ordningene i seg selv, men til tonen.

– Matchemidler er bra. Mange selskaper og mye privat kapital hadde ikke eksistert uten dem, og jeg har selv dratt nytte av offentlig støtte. Men det mangler en dimensjon av krav. 

Han peker på en “snillisme” i måten vi snakker om startups.  

– Jeg er ikke tilhenger av å heie ukritisk. Man skal være positiv og hjelpe hverandre, men man skal også være beinhard: «Dette er ikke bra nok.»

– Heller en beinhard reaksjon enn tom heiing, altså?

– Gjerne. For da må du hjem og reflektere litt. Og tåler du den ikke, så...

Han har altså troa, men samtidig tror han mer på individene enn på prosjektet Norge. Og når det kommer til oppkjøp fra en internasjonal eier, er det ikke nødvendigvis en sorg at norske oppstartsselskaper får utenlandske eiere.

– Hvis du har en startup som gjør det sykt bra, får du en ringvirkning senere. Du får spin-offs, du får akkumulert verdi. 

Det er kanskje en passende note å avslutte på – fra en mann som har gått fra gutterommet i Tromsø til Electronic Arts, via høvelbenken og Bitcoin, og tilbake til løkka. Der sitter han nå, på Tøllefsenhjørnet, ved en kaffedisk han har snekret selv.

Mannen som aldri blir ferdig å bygge.