Jonas Rinde tilbake med ny startup: «Tundra blir større enn Huddly hvis vi eksekverer»

Jeg har fulgt supersvenskens ulike startup-reiser siden vi startet Shifter. Først i Huddly, så i Nomono, deretter Bikefolder. I fjor skrev vi hvordan det nå så ut til at Jonas Grinde skulle bli mer «corporate», gjennom jobben som «venture builder» i Kongsberg Innovasjon. Men tidligere i vår tikket det inn en melding:

«Har en del knaskende godt snadder å dele med deg, aktuelt og med 10X Huddly-potensial.»

Da Jonas Rinde nylig tok motorsykkelen fra hjemmekontoret i Lier og inn til Shifters lokaler i Møllergata, kunne han røpe at han nok en gang går inn som administrerende direktør og medgründer i et oppstartsselskap.

Det var vel ikke helt opplagt at det bare skulle bli et drøyt år i Kongsberg. Tanken var at Rinde skulle bli bedre kjent med nye teknologiselskaper innen dual-use og forsvar — et felt han har sirklet rundt en stund, og som han mener det mest interessante i norsk og europeisk teknologi nå.

Han rakk å se på rundt 300 selskaper. Fem av dem jobbet han tett med som rådgiver. Forelskelsen i ett av dem ble så overveldende at han ikke klarte å si nei da han ble spurt om å ta en operativ rolle i selskapet.

– Før i tiden tenkte jeg at forsvar var tregt, litt som medisinindustrien — lange prosesser. Men krigen i Ukraina har vært en katalysator. Litt samme katalysator som covid var for video da jeg var i Huddly, sier Rinde.

Selskapet heter Tundra Drone Technologies, og holder hus nesten så langt nord du komme i Norge: Kautokeino. Der har samiske Tim Valio holdt på i nesten 20 år med å lage smått og smart utstyr til droner. Det startet med en sirene som lokale reindriftsfolk ba om for å holde orden på reinflokken, og fortsatte med flomlys for å lyse opp i polarmørket. Etter hvert ble det en hel butikk.

Valio er utdannet ingeniør, og beskriver seg selv som en som trives best inne på kontoret med å utvikle ting. Han begynte å fly modellhelikoptre på hobbynivå allerede i 2002, mens han studerte – lenge før dagens firepropell-droner fantes – men hadde tidlig en idé om å feste noe på dronen «sånn at den kan gjøre noe». Da reindriftsfolket spurte etter sirenen, satte han seg i garasjen, kjøpte 3D-printer og lærte seg å tegne i 3D. Deretter har det gått slag i slag. At det nå er Rinde som han slår seg sammen med for å komme ut i verden, er for Valio et bevisst valg.

– Jeg kjenner mine egne svakheter. Jeg er god i ingeniørtingene vi gjør, men å få det ut – historiefortellingen, det å nå ut til det store publikummet – der er Jonas unik. Vi utfyller hverandre, sier han.

Rinde kom inn i styret i 2022, men da het selskapet bare Tundra Drone, og solgte tilbehør til kinesiske DJI-droner. Så kom Made in China-frykten. NATO og Vesten skulle ikke lenger fly på kinesisk hardware. Det daværende Tundra ble etter hvert lagt ned, og et nytt selskap med et nytt konsept ble omsider startet:

Et modulært «klikk-på»-system som forvandler en standard-drone til hva enn oppdraget krever.

Som MagSafe på droner

– Det er litt som MagSafe på telefonen, eller Picatinny-skinnen militæret bruker. En standard. Du klikker på det du trenger – strobelys, fallskjerm, dropper, laser-designator – uten verktøy, ute i feltet, sier Rinde, og legger frem et lite knippe moduler på bordet i lokalene hos Shifter.

Hardwaren med software er bygget for Parrot, det franske selskapet som er verdens nest største droneprodusent etter DJI – og den vestlige verdens hovedalternativ for politi, grensekontroll og forsvar. Tundra er allerede lagt ut på Parrots egne kanaler. Selskapet har 12 moduler ferdigutviklet på ett år, samt en patentsøknad på selve interfacet (mekanikk, kommunikasjon og strøm i én løsning).

De har allerede solgt 100 enheter til den kanadiske og amerikanske distributøren Remote Robotic. Svensk og dansk forsvar tester. Også Parrot selv har bestilt enheter.

– Vi har lykkes med å komprimere det som tidligere krevde tre år og ti årsverk til ett år og tre årsverk. AI, 3D-printing og Tims operative erfaring og globale nettverk – sammen med en pragmatisk tilnærming – gjør den forskjellen, sier Rinde.

Tre mann, tolv produkter

Det er en setning Rinde gjentar i ulike varianter gjennom samtalen, og som er verdt å feste seg ved. For når man har bygget tre tidligere teknologiselskaper med staber som vokste til 45, 72 og videre oppover, er det ikke trivielt å sitte i 2026 og ramse opp at man har laget tolv produkter på ett år med et team på tre.

– I Nomono var vi 45 mennesker etter fire år, med ett produkt. I Huddly var vi 72 da jeg ga over roret. Det er ikke det at vi jobber raskere. Det er at verktøyene har blitt fundamentalt annerledes.

I Tundra brukes AI overalt utenfor selve produktet — markedsplaner, partnerdialog, mail — og Rinde sitter selv med hele markedsbiten alene.

– Det hadde ikke vært mulig å bygge dette så raskt uten den hjelpen, sier han.

Aldri pitchet seg selv inn

Investorene har åpenbart likt det de har sett. Pre-seed-runden ble planlagt med fire navn på lista:

Sondo Capital, Andöya Ventures, StartupLab og Trond Riiber Knudsen.

Alle fire sa ja. Riiber Knudsen svarte 23 minutter etter at meldingen tikket inn — fra Zanzibar, der han var på jobb. Runden endte 65 prosent overtegnet, på 7,1 millioner kroner.

– Vi skulle bare hente fire. Men markedet ville inn.

Kanskje ikke så rart, han har jo gjort dette før - med mye hell, og mye av det samme mønsteret. I tre av selskapene har det vært en teknisk gründer som aktivt har bedt ham komme inn som CEO. Stein Ove Eriksen i Huddly. Audun Solvang i Nomono. Nå Tim Valio.

– Jeg har aldri pitchet meg selv inn i en CEO-rolle. En teknisk hjerne som har bygget noe og trenger en partner til å gjøre det til en bedrift. Det er en rolle jeg kjenner igjen.

Tim hadde mast på ham underveis i flere år. Men det var i januar noe klikket.

– Det var da jeg fikk gåsehud. Han kom tilbake med produktet, partnerskapet med Parrot, det første kundesalget. Da var det bare å gå all in.

Først som styreleder, så som CEO. Og med en personlig sjekk på én million kroner inn i selskapet — for å sikre eierskap og «skin in the game».

– Leser tidsånden

Samtidig har han en motivasjon som han ikke har sagt så mye om tidligere. Den henger sammen med Ukraina-krigen og det han kaller det transatlantiske skiftet.

– Jeg kjenner et personlig ansvar for å bringe 30 års sivil teknologierfaring inn i det Europa trenger nå. Norge, Europa og Ukraina trenger egen teknologikapasitet. Jeg er ikke politiker, og jeg er ikke forsvarshauk. Jeg er gründer som leser tidsånden, sier Rinde.

Spørsmålet henger likevel i lufta: Hva skjer om krigen i Ukraina stilner? Forsvinner Tundras marked over natta?

– Nei, det er det vi har tenkt grundig på. Dette er dual-use. Search and rescue, grensekontroll, sivilt politi — det er fortsatt et stort marked uten krig. Verden har lært at droner er noe man må forholde seg til. Det går ikke tilbake.

Oppgraderingssporet

Argumentet han gjør seg om Tundras egen rolle er mer subtilt: Mens kamikazedroner og FPV-droner med skarp last er der utviklingen går raskest, er det også der teknologien blir gammel raskest. Et norsk forsvar som i dag bestiller 10 000 FPV-droner, kan ende opp med 10 000 stykker gammeldags hardware om et år.

– Vi gjør i prinsippet det motsatte. Vi tilbyr et oppgraderingsspor. En drone som er kjøpt inn i 2025 kan få nye kapasiteter i 2026 ved å klikke på en ny modul — bedre sensor, jamming-motstand, beskyttelses-skjerm.

– Det er litt som å oppgradere RAM og grafikkort på en gammel PC. Du forlenger levetiden på den vestlige droneflåten i stedet for å erstatte den.

Det er her «10X Huddly»-meldingen henter sin selvtillit fra. Markedet er strukturelt større, behovet drives av krefter som ikke kommer til å forsvinne det neste tiåret. Selskapet er etter Rindes regning lenger fremme etter noen måneder enn Huddly var etter flere år.

– Tundra blir større enn Huddly hvis vi eksekverer. Det handler ikke om hype. Det handler om at jeg har sittet lenge nok i vannet til å se hvilken bølge dette er.