Neste generasjon i milliardbedriften - ble gründer: Jobber for at familier i nord skal investere i startups

I denne serien møter Shifter flere av de som bygger – og finansierer – oppstartsselskaper i Nord-Norge. Temaet er kapital og gründere. Tidligere i uka snakket vi med Eskild Endrerud i Arctic Investment Group, les her.

Michal Meyer Nilssen står med ett ben i hver leir. Som gründer og daglig leder i Norskin Materials kjenner han kapitaltørken i nord på kroppen. Som oldebarn av Leonhard Nilsen og styremedlem i familiekonsernet LNS sitter han samtidig tett på den tunge industrikapitalen. Den dobbeltrollen har gjort ham til en utålmodig forkjemper for en idé: at de nordnorske familiebedriftene burde investere langt mer i oppstartsselskaper enn de gjør i dag.

– De er veldig opptatt av kjernevirksomheten, og det er kanskje både velsignelsen og forbannelsen, at man fokuserer på det man er god på, sier han.

Selv har han hentet flere millioner kroner til Norskin det siste året, fra blant andre Wenberg Fiskeoppdrett og investeringsselskapet Oxidane Venture i Kristiansand i Agder. Men det sitter langt inne for mange i nord å investere i oppstartsselskaper, mener han.

– Når du først kommer opp i større summer, kan du nå ut til flere. Folk vil ha bevis fra andre først.

– Vi nordlendinger vil være involvert

Tidligere denne uka skrev Shifter om Arctic Investment Group som er en av de få store tidligfaseinvestorene i Nord-Norge. Der kommer kapitalen fra både eiendom og fisk. 

Pengene finnes, understreker Nilssen. Han anslår verdiene i oppdrettsnæringen alene til titalls milliarder.

– Det hadde ikke trengt å være så mye fra hver for å fylle opp et stort fond, sier han.

Problemet er ikke først og fremst mangel på kapital, men mangel på struktur og kultur. Det finnes inkubatorer og næringshager, men ikke de tette investeringsmiljøene man finner andre steder.

– Vi har ikke et sterkt forvaltermiljø i nord og det tar tid å bygge opp, påpeker han.

Han viser også til at det er få møteplasser for gründere der ting faktisk skjer.

– Her i Bodø har vi en gründerøl første torsdag i måneden, og det er stort sett det, sier han, og trekker fram Kristiansand som kontrast, der miljøet rundt Oxidane samler oppstartsselskaper med kapital og aktivt eierskap.

– Jeg skulle ønske vi hadde noe lignende.

Det strømmer heller ikke VC-investorer nordover, for å jakte nordnorske oppstartsselskaper - selv om det i festtalene snakkes om viktigheten av nordområdene. Den nordnorske industrien fremstår som lite forlokkende for kapitalmiljøene i sør.

– En VC ser at du skal investere mye penger i noe industrielt, og da sliter jeg med å få nok multipler, sier han.

Han tror likevel ikke at en tradisjonell fondsstruktur er svaret for nordnorske eiere.

– Vi nordlendinger er vant til å være involvert i det vi er med på. Den modellen der du gjør et innskudd og er ferdig, blir litt kjedelig. Da er det mer nærliggende med et investeringsfellesskap mellom familiekontorene, der man både bidrar med penger og med kompetanse.

– Kompetansen er verdt mer enn anbud

Det er det siste poenget Nilssen brenner mest for. Familieselskapene undervurderer hva kompetansen deres er verdt, mener han. Familiens eget LNS har bygget seg opp fra hjørnesteinsbedrift på Strandland i Andøy til et konsern med rundt 1000 ansatte og prosjekter «fra Nordpolen til Sydpolen» – fra frøhvelvet i permafrosten på Svalbard til et av verdens største kvartsittbrudd i Austertana.

– Men vi bruker all kompetansen vår bare på å levere anbud på det vi allerede driver med. Den kompetansen er verdt mer enn det, sier han.

Han har tatt til orde for tankegangen internt i styret, og ser for seg at et industrikonsern kan åpne dørene for gründere innenfor sine egne fagfelt – uten å måtte ta hele risikoen selv.

– Som gründer kunne du for eksempel kommet til LNS med en idé om å effektivisere gruvedrift, eller hvordan du får et autonomt kjøretøy til å fungere på en anleggsplass. Slike som oss kan i større grad være en utløsende faktor for andre, sier han.

Et selskap trenger ikke nødvendigvis å investere store summer, mener han, men kan bidra med infrastruktur, testfasiliteter og fagkunnskap som er verdt vel så mye - også globalt.

– Skal noen drive gruvedrift på Mars, har vi enorm ekspertise på utvinning under arktiske forhold. Det handler om å gjøre seg relevant.

– Vi var pionerer, men er det ikke i dag

Paradokset er at kapitalen og kompetansen i havnæringen ligger så tett på hverandre – LNS bygger for eksempel tunneler for det landbaserte oppdrettsanlegget Andfjord Salmon – men at pengene sjelden flyttes på tvers. Nilssen mener oppdrettsnæringen er blitt mer forsiktig.

– Vi var pionerer med lakseoppdrett før i tiden, men er det ikke nødvendigvis i dag. Det å investere i noe annet enn det man driver med selv, sitter langt inne.

En del av forklaringen er konjunkturene. Han var selv med på fondsinitiativet Pilar, som skulle samle nordnorske penger til vekstselskaper, men som aldri ble realisert da grunnrenteskatten på oppdrett kom.

– Det var allokert rundt 200 millioner, og familien min var med. Så kom grunnrenta nærmest over natta, sier han.

Det bidro til at investorer trakk seg, og et fond på opptil 400 millioner ble aldri noe av.

Synet på gründerne

Spør man Nilssen om hva som konkret må til, lander han på tre ting. Et kraftigere skattefradrag for å investere i nordnorske bedrifter. Et investeringsfellesskap som passer den nordnorske mentaliteten. Og ikke minst en holdningsendring.

– Mange er konservative i måten de ser på nyvinninger. Dersom noen får suksess, tror de det er flaks eller tilfeldigheter. Bevisene må være veldig tunge før noen tør å satse på noe nytt, sier han.

For ham handler det til slutt om at familieselskapene i Nord-Norge mangler en strategi de fleste ikke har tenkt på.

– Hvilke egenskaper har du i selskapet ditt som gjør at du kan bidra til at landsdelen vokser? Det burde stå i strategien, på linje med bærekraft.

Tjente 50 mill i fjor, sikter mot 100 neste år: Nå styrker Time2Staff teamet