❞ Vi har løst dette problemet før - vi har bare glemt hvordan

Dette er et eksternt innlegg. Synspunkter og holdninger som fremkommer her er skribentens egne.

I august hentet RunwayVC 400 millioner kroner til et nytt industrifond, med Kjell Inge Røkke og Aker i førersetet. Det får meg til å ta opp igjen en debatt jeg selv startet, og som jeg tror vi har forenklet for mye.

For et år siden skrev jeg her i Shifter at Norge forvalter verdens største fond, men ikke vår egen fremtid.

Vi bruker 1,8 prosent av BNP på forskning, mot 3 til 3,6 prosent i Danmark, Finland og Sverige. Løsningen jeg foreslo var et permanent kunnskapsfond, én prosent av Oljefondet, i dag rundt 227 milliarder kroner, øremerket forskning og teknologiutvikling over femti til hundre år.

Jeg tror fortsatt det er riktig. Men jeg hadde bare halve svaret.

 To leire, begge halvveis i mål

Den ene leiren, Civita og deler av høyresiden, sier problemet er skatt: formuesskatten og en exit-skatt på 37,8 prosent presser gründere ut, og Norge ligger lavest i Europa på venturekapital. Løsningen: kutt skatt, se til Sverige, som fjernet formuesskatten i 2007.

Den andre leiren, tankesmien Agenda og forskere som BI-professor Pål Nygaard, kaller dette en myte om det ensomme gründergeniet. Ekte innovasjon kommer sjelden fra individer som bare trenger frihet fra staten, den kommer fra langsiktig, kollektivt arbeid i samarbeid med industrien.

Jeg kom over deres beste bevis via en podkastepisode med Nygaard, som fortalte en historie fra 1978 jeg aldri klarte å verifisere. Men den satte meg på sporet av noe jeg burde kjent til for lengst: det som ifølge Equinors eget historiearkiv er Norges mest lønnsomme oppfinnelse.

I 1979 satt to forskere på Kjeller, Dag Malnes og Kjell Bendiksen ved Institutt for energiteknikk, med en løsning oljeindustrien knapt trodde var mulig: å transportere olje, gass og vann gjennom samme rørledning over lange avstander, uten kostbare plattformer underveis.

Statoils daværende forskningsdirektør Knut Åm forsto potensialet på et møte sommeren 1980 og sikret videre finansiering. Verktøyet fikk navnet OLGA. Fra 1984 var Statoil, IFE og SINTEF bundet sammen i en formell utviklingsavtale.

Statoil har selv beregnet at OLGA sparte rundt 30 milliarder kroner på Troll-feltet alene, og Equinors eget anslag på den totale verdiskapingen ligger på over 200 milliarder kroner. Verktøyet muliggjorde felt som Troll, Ormen Lange og Snøhvit, felt som ellers neppe hadde vært lønnsomme å bygge ut.

Det ble aldri en enslig gründers idé finansiert av lav skatt. Det var to forskere, ett forskningsinstitutt og en statlig oljegigant, bundet sammen over flere år.

Begge har rett i det de ser, og feil i konklusjonen.

OLGA beviser ikke at staten alene driver innovasjon, det beviser at innovasjon oppstår der en velfinansiert forskningsinstitusjon møter en industri som er kommersielt sulten nok til å bruke resultatet, over tid, og med penger nok til å holde ut. Fjern den ene halvparten, og ideen dør i en skuff.

Den halvparten vi har glemt å bygge

Dette hullet, ikke skatt alene og ikke stat alene, er det vi mangler i dag: unge, underfinansierte teknologioverføringskontorer, pensjonskapital som knapt er til stede i innovasjonsøkonomien, og venturekapital-investorer med bare rundt femten års erfaring mot tre til fire tiår i USA og Storbritannia.

Og det er ikke bare statens ansvar. Open Innovation Lab peker på at ni av ti norske bedrifter er langt fra å hente ut sitt innovasjonspotensial. Et kunnskapsfond som bare finansierer forskning isolert, bygger halve OLGA-modellen. Den andre halvparten krever at Equinor, DNB og Telenor selv tar rollen Statoil tok den gangen.

Beviset og motbeviset, ett år fra hverandre

Her kommer RunwayVC tilbake inn i bildet. Fondet er nesten en ordrett kopi av OLGA-modellen.

Aker i Statoils rolle, industriroboter fra Minerva Humanoids og Hive Autonomy i forskernes rolle, og, kanskje viktigst, KLP, Norges største pensjonsselskap, og det statlige Investinor på investorlisten.

Det er nøyaktig den kapitalen jeg over pekte på som fraværende.

1X Technologies fra Moss, som bygger humanoide roboter og kan være verdt over 100 milliarder kroner, flyttet hovedkontoret til USA allerede i 2025.

Ett år senere, i august 2026, viser RunwayVC den motsatte bevegelsen. Norge har altså brukt det siste året på å demonstrere begge deler: beviset på at modellen virker, og beviset på at den foreløpig bare virker for dem som allerede har en Røkke i ryggen.

Et kunnskapsfond må svare på om vi kan gjøre RunwayVC-oppskriften til normalen, ikke unntaket.

Sparegrisen, og regningen vi vet virker

De fleste forstår forskjellen på å leve av oppsparte penger og å ha en jobb. Norge har verdens største sparegris, men ingen tydelig plan for hvordan vi skal tjene egne penger når den blir mindre relevant.

Et kunnskapsfond løser det bare hvis det bygger nye versjoner av OLGA-modellen: forskning tett koblet på industri, og kapital, også vår egen pensjonskapital, kompetent nok til å ta ideene videre.

Det er verken en høyre- eller venstreide. Det er den norske ideen. Vi har bare glemt at vi bygget den med vilje.

Kanskje er det derfor vi aldri blir enige om formuesskatt, exit-skatt og alt det andre. Ikke fordi vi krangler om skatteprosenter, men fordi vi egentlig krangler om hvem som skaper innovasjonene Norge og verden trenger, den ensomme investoren eller det kollektive samarbeidet.

Så lenge vi ikke er enige om det spørsmålet, blir vi neppe enige om svaret heller.

Men vi trenger ikke gjette om oppskriften virker. To forskere på Kjeller beviste det allerede: over 200 milliarder kroner, fra én løsning på ett problem.

Mitt forslag til kunnskapsfond lyder på 227 milliarder. Nesten den samme summen, bare snudd fra kvittering til investering. Vi vet det kan gjøres. Spørsmålet er om vi gjør det igjen.