❞ Robotene kommer: Vi reagerer med en blanding av frykt, skepsis, og kanskje litt jantelov

Debatten rundt 1X og den humanoide roboten NEO har rast den siste tiden. Mange er skeptiske. Noen jubler. Andre frykter at dette markerer et nytt steg mot en fremmedgjort fremtid.

Jeg har prøvd å bidra til et mer nyansert og helhetlig blikk. Det går faktisk an å hylle og utfordre samtidig - å la seg begeistre av visjonen, men også stille de vanskelige spørsmålene.

Jeg har jobbet med inclusive design i over 20 år, blant annet i samarbeid med ekspertene ved det anerkjente Helen Hamlyn Centre for Design. Gjennom hele karrieren har jeg utforsket hvordan teknologi kan støtte menneskers utvikling, læring og livskvalitet. Det perspektivet preger også hvordan jeg ser på NEO og robotikkens rolle i samfunnet vårt.

1. Et norsk industrieventyr i sanntid

Det finnes et eget narrativ rundt 1X som mange overser. At et norsk selskap fra Moss har vokst til å bli et internasjonalt anerkjent teknologiselskap, støttet av noen av verdens fremste investorer, er i seg selv bemerkelsesverdig. Spesielt når de i veldig mange år slet med å engasjere norske investorer, meg selv inkludert.

Ja, robotene deres opereres delvis via teleoperatører, slik kritikerne påpeker. Ja, mennesket er fortsatt «in the loop». Men det er helt naturlig og slik det meste trenes opp nå. Teknologien utvikles steg for steg, og de er åpne på hvor de står.

De viser verden hvor langt de har kommet, og samtidig hvor de skal. Det krever mot, åpenhet og evnen til å bygge entusiasme. Mange kaller det hype. Jeg kaller det mobilisering, av kapital, talent og tro. Så får tiden vise om de lykkes med å bygge et selskap som skaper både kommersiell og samfunnsøkonomisk verdi. Det er vanskelig, men ikke umulig. 

De er mer åpne en selskapene de kritisk sammenlignes med, som har feilet eller fremdeles i «beta». At WSJ og eksperter setter av tid for å diskutere dem, er i seg selv et signal på mye er gjort riktig så langt, selv om utfallet kan ende i grus.

For tidlig, for ambisiøst vil noen si. Robotikk som felt har et tydelig forretningsmessig potensial. Spørsmålet er sjelden om det blir lønnsomt, men hva vi bygger, hvordan vi bygger det, og for hvem.

2. Et bevisst valg: å bygge roboter for mennesker, ikke fabrikker

De fleste som jobber med robotikk velger industri og produksjon, forutsigbare miljøer, repeterbare oppgaver, kontrollerte forhold. 1X har valgt det motsatte: å utforske hvordan humanoide roboter kan bidra til samfunnsnytte i hjemmet. Det er en mer menneskelig og kompleks vei. Denne retningen handler ikke bare om teknologi, men om intensjon. De utvikler systemer som skal kunne fungere i hverdagen, hos mennesker, med mennesker.

Samtidig er det strategisk smart. Når robotene lærer gjennom interaksjon i hjemmet, bygger selskapet unike datasett for hvordan AI-systemer kan forstå den fysiske verden.

Vi glemmer ofte hvor begrenset datagrunnlaget til dagens AI egentlig er: språk- og videodata fra en vestlig og asiantisk industrialisert verden fra de siste 30 årene. Det er en snever, vestlig og digitalisert virkelighet. Men den fysiske verden, bevegelse, rytme, berøring, lyder, er fortsatt ikke forstått av maskiner. NEO er et forsøk på å bygge bro. Ikke perfekt, men nødvendig.

Google Maps kartla verden digitalt. 1X forsøker å kartlegge den kroppslig. Det gjør mange urolige, men det åpner også enorme muligheter.

3. Frykt, fordommer og et snev av jantelov

Mye av motstanden mot roboter i hjemmet bunner ikke i teknologien, men i følelsene den vekker. Vi reagerer med en blanding av frykt, skepsis, og kanskje litt jantelov. 

Jeg husker et prosjekt i NHS i London for over 20 år siden, hvor eldre fikk apparater og videokonsultasjon i stedet for daglige hjemmebesøk. Mange utenfor systemet mente dette var kaldt og umenneskelig. Men de eldre selv fortalte at de følte seg mer selvstendige, tryggere, og bedre fulgt opp, av sine egne leger, på sine egne premisser.

Poenget er ikke at menneskelig nærhet skal bort. Poenget er at kombinasjonen av teknologi og menneskelighet kan gi bedre liv. Kanskje vil fremtidens eldre foretrekke en robot som hjelper dem med praktiske ting, fordi det gjør at menneskene rundt dem kan bruke tiden på samtaler, nærvær og varme. Forskning tyder på at generasjonen med eldre som kommer er åpne mer åpne for assisterende teknologi en før. Det er et annet bilde enn dystopien.

4. Hva maskiner gjør for oss, og hva vi fortsatt bør gjøre selv

Jeg tror vi er nødt til å stille spørsmålet på nytt: Hva er det menneskeheten egentlig trenger fra teknologien, og ikke omvendt? Som jeg ofte sier: Noen oppgaver skal vi fortsette å gjøre selv, ikke fordi vi må, men fordi de holder oss hele. 

Jeg har tidligere snakket om argumentene i boken «23 ting de ikke fortalte deg om kapitalismen» og rollen til vaskemaskinen i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Det er ikke tilfeldig. Vaskemaskinen frigjorde tid, men endret også hvordan vi tenker om arbeid, verdighet og hjem.

På samme måte kan robotikk frigjøre oss fra en del gjøremål, men vi må samtidig bevare ritualene, de små, fysiske handlingene som gir rytme og mening. Å lage mat. Vaske. Pusle. Dette er mer enn gjøremål, det er menneskelige praksiser som knytter oss til virkeligheten.

Robotikk kan hjelpe oss med å frigjøre tid til det mellom-menneskelige, ikke erstatte det.

5. Veien videre 

Robotene kommer. Spørsmålet er ikke om, men hvordan. Det er mulig å heie på 1X og samtidig være kritisk. Det er mulig å la seg fascinere av visjonen, og likevel diskutere makt, data, etikk og implementering. Vi må bare klare å føre samtalen på et høyere nivå, uten frykt, uten fordommer, uten den refleksmessige «vi må stoppe dette»-reaksjonen. 

For meg handler dette ikke om å kjøpe en robot. Det handler om å investere 200 dollar, og engasjement i fremtiden, i en læringsreise for oss alle. Kanskje spørsmålet til slutt ikke er om roboter blir menneskelige, men om vi klarer å forbli, ta tilbake eller styrke det menneskelige mens vi bygger dem.