❞Norges og Sivas rolle i innovasjon må utvikles videre

Ikke bruk innovasjonskapitalen på murstein, skrev Ketil Widerberg i Oslo Cancer Cluster. Innovasjon trenger også murstein, svarte Andreas Krüger Enge i Siva. Nå svarer Widerberg: 

Krüger Enge beskriver en modell der staten investerer tidlig, utvikler miljøer og deretter selger seg ut for å frigjøre kapital til nye prosjekter. Det er et legitimt prinsipp. Kapital må kunne roteres. Men kapitalrotasjon alene er ikke tilstrekkelig — fordi sterke miljøer må bygges videre over tid.

Internasjonalt ser vi et tydelig mønster: I Cambridge, Boston og Stockholm med Karolinska forsterkes investeringene når miljøene begynner å levere. Kapital trekkes ikke ut – den brukes til å skalere det som fungerer. Det er slik globale selskaper og eksportnæring bygges.

Rolle og handlingsrom må utvikles 

Det er her jeg mener at Sivas rolle og handlingsrom må utvikles videre. Når staten realiserer verdier fra eiendom utviklet i et konkret innovasjonsmiljø, uten å reinvestere i miljøets videre utvikling, brytes koblingen mellom verdiskaping og vekst. Man høster avkastningen, men lar ikke kapitalen forsterke det som faktisk fungerer.

Krüger Enge peker på at infrastrukturen står der uavhengig av eierskap. Det er riktig – men utilstrekkelig. Innovasjon er ikke statisk, men handler om tilgang på kompetanse, kapital, risikoappetitt og evnen til å koble forskning, klinikk og industri. Eierskap og kapitaltilgang påvirker dette direkte. I praksis krever dette også kontinuerlig tilrettelegging. Uten en aktør som aktivt bygger samarbeid og retning, vil enkeltaktører – enten det er helseforetak, biotekselskaper eller globale industripartnere – naturlig prioritere egne interesser fremfor felles utvikling.

Ikke designet for å være lønnsomme

Klynger og inkubatorer er heller ikke designet for å være lønnsomme i seg selv. Avkastningen tas i selskapene de utvikler – gjennom arbeidsplasser, eksport og skatteinntekter. Hvis staten trekker seg ut, uten å sikre videre utviklingskapasitet, overlates ansvaret til et marked som ikke tar denne risikoen, hverken i Stockholm eller Boston. Modne innovasjonsmiljøer fungerer også som konkurranseplattformer internasjonalt, der land som USA, Kina og Sverige investerer betydelige ressurser i å tiltrekke seg selskaper, kapital og talent. Denne rollen opphører ikke når byggene står ferdige – den forsterkes.

Samtidig har Siva hatt et betydelig handlingsrom. Siden 2015 har egenkapitalen vokst fra rundt én til over tre milliarder kroner. Det viser at kapasiteten til både kapitalrotasjon og mer målrettet reinvestering har vært til stede. Spørsmålet nå er hvordan dette handlingsrommet brukes fremover.

Forskning alene hjelper få pasienter

Norge har snakket om helsenæringen i årevis, men er fortsatt langt unna tilstrekkelig skala og internasjonal konkurransekraft. Derfor må vi styrke miljøene som kobler forskning, klinikk, kapital og selskapsbygging. Forskning alene hjelper få pasienter. Først når selskaper utvikler produkter og behandlinger, får kunnskapen effekt.

Når Stortinget nå omformer virkemiddelapparatet, handler dette om et konkret valg: Skal staten prioritere bred spredning av kapital – eller bygge styrke der vi allerede har internasjonal posisjon? I enkelte miljøer kan investering i felles økosystemkapasitet – laboratorier, testarenaer, data og kommersialiseringsstøtte – gi høyere samfunnsøkonomisk avkastning enn å starte på nytt et annet sted.

Jeg mener at prinsippet må være tydelig: Når staten realiserer betydelige gevinster fra eiendom utviklet i et konkret innovasjonsmiljø, bør en andel tilbakeføres til det samme miljøet for å styrke dets evne til å skape nye selskaper og ny industri. Dette bør skje gjennom transparente og regelbaserte mekanismer, rettet mot felles infrastruktur og kapasitet som kommer hele økosystemet til gode.

Dette er ikke særbehandling. Det er god næringspolitikk.