-
Head of Finance
-
Direktør for KI Norge
-
Konserndirektør digitalisering og teknologi
-
Senior Full-Stack Utvikler | Lawai
-
Senior Security Engineer | Firi
-
Medeier* | Boitano
-
Utvikler | Blank
-
FullStack Site Reliability Engineer | Vespa.ai
-
Lead Security Software Engineer | Vespa.ai
-
Principal Software Engineer, AI | Bislab
innlegg
❞ Ikke bruk innovasjons-kapitalen på murstein
Regjeringen vil rendyrke Siva som eiendomsaktør. Det fremstilles som en teknisk opprydding, men er i realiteten et politisk valg om hva slags rolle staten skal ha i utviklingen av nye næringer. Vi kan ikke spise innovasjonskapitalen og tro vi blir rikere, skriver Ketil Widerberg i Oslo Cancer Cluster.
Med Siva som ren eiendomsaktør, går gevinster fra salg av bygg rett tilbake i nye eiendomsinvesteringer. Samtidig skal Sivas eierandeler i innovasjonsselskaper avhendes, og staten skal hente ut verdier. Slik er regjeringens plan for omleggingen av virkemiddelapparatet.
For miljøer som Oslo Cancer Cluster, og tilhørende innovasjonspark, innebærer dette at verdier bygget opp gjennom langsiktig samspill mellom forskning, klinikk, gründere, investorer og statlig kapital kan tas ut – uten at noe tilbakeføres til den innovasjonskapasiteten som faktisk skapte avkastningen. Det må vi utfordre.
Verdien av aktiviteten i miljøet
Da Siva investerte i Oslo Cancer Cluster innovasjonspark ved Radiumhospitalet i for over 10 år siden, var det ikke bare en eiendomstransaksjon. Det var et virkemiddel for å bygge et miljø. Verdien som senere er skapt, skyldes kvaliteten i forskningen, tilgangen på kliniske studier, selskapene som har vokst frem, kapitalen som er hentet inn, og de internasjonale partnerne som har valgt å etablere seg her. Eiendommen er rammen. Aktiviteten er motoren.
Verdier i et innovasjonsmiljø oppstår ikke av betong alene. Når staten realiserer gevinst fra eiendom som er utviklet i et konkret innovasjonsmiljø, tas det ut verdier fra et system som selv har vært med å skape verdiene.
I dag argumenteres det for at slike gevinster av prinsipielle grunner ikke kan knyttes til miljøet, fordi eiendomsvirksomheten skal holdes adskilt fra innovasjonsvirkemidler.
Det regnskapsmessige skillet er nødvendig av statsstøttehensyn. Men det betyr ikke at Stortinget er avskåret fra å bestemme hvordan realiserte gevinster skal brukes.
Regnskap er ikke politikk
Regnskapsteknikk er ikke det samme som næringspolitikk. Forvaltningsloven krever saklighet, likebehandling og forsvarlig saksbehandling. EØS-regelverket setter rammer for offentlig støtte. Ingen av disse regelverkene forbyr at Stortinget vedtar at en andel av realiserte gevinster fra statlig eierskap skal tilbakeføres til det formålet investeringen opprinnelig var ment å tjene – så lenge det skjer gjennom åpne, hjemlede og objektive ordninger.
Det avgjørende er utformingen.
Vårt forslag er at en definert andel av netto realisert gevinst fra salg av eiendom i et bestemt innovasjonsmiljø, skal tilbakeføres til samme miljø. Ordningen må være transparent, basert på objektive kriterier og underlagt klare krav til rapportering og kontroll. Midlene må brukes til felles infrastruktur og kapasitetsbygging, som er tilgjengelig for økosystemet og utformes innenfor statsstøtteregelverket. Dette har vi god erfaring med.
Prinsippet bør være enkelt: Når staten realiserer betydelige gevinster fra eiendom som er utviklet i et konkret innovasjonsmiljø, skal en definert andel – for eksempel 50 prosent av netto gevinst – bli igjen i det samme miljøet for å styrke dets innovasjonskapasitet. Ikke av symbolhensyn, men fordi det er strategisk riktig.
La midlene gå til langsiktighet
I Oslo Cancer Cluster sitt tilfelle bør midlene gå til test- og pilotinfrastruktur, og andre tiltak som utløser privat kapital og internasjonal skalering for oppstartselskapene som har sine laboratorier og virksomhet i innovasjonsparken. Det er slike investeringer som øker gjennomføringsevnen fra forskning til industri. Det er der den langsiktige verdiskapingen skjer.
Makroøkonomisk er dette rasjonelt. Norges hovedutfordring er ikke mangel på kapital. Den er evnen til å omsette kunnskap til skalerbar industri og eksport.
Eiendom gir stabil avkastning. Innovasjon gir produktivitetsvekst, nye markeder og fremtidig skattegrunnlag. Dersom staten systematisk trekker ut verdier fra kunnskapsintensive miljøer uten å styrke deres evne til å vokse, reduserer vi avkastningen på vår egen politikk.
Staten må også være en forutsigbar partner. Private investorer og industrielle aktører går inn i samarbeid med staten fordi staten signaliserer langsiktighet og formålsforankring. Hvis staten fremstår som en aktør som realiserer verdi uten å styrke den underliggende innovasjonskapasiteten, svekkes tilliten. Kapital søker stabile rammer og konsistente signaler.
Ikke nøy dere med murstein
Siva er ikke etablert for å maksimere finansiell avkastning. Staten eier Siva for å oppnå sektorpolitiske mål. Da må også disponeringen av gevinster reflektere dette formålet.
Det er et politisk valg. Stortinget kan definere at deler av verdiene som skapes i konkrete innovasjonsmiljøer, skal bli igjen og styrke dem. Spørsmålet er om vi vil bruke Siva som en statlig eiendomsforvalter – eller som et strategisk verktøy for å bygge nye eksportnæringer.
Hvis Norge mener alvor med ambisjonene om verdensledende helseinnovasjon og industriell omstilling, slik regjeringen har talt for i sin eksportstrategi og sitt veikart for helsenæringen, kan vi ikke nøye oss med å reinvestere i murstein. Da må staten reinvestere der verdiene faktisk skapes.