innlegg
❞ Norge trenger færre månelandinger og flere torsdagsideer
Offentlig AI er ikke et stort prosjekt - det er en million små, skriver Jørn Haukøy.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning.
Når norske politikere skal være innovative, er det «månelanding» som setter standarden.
Stoltenberg gjorde begrepet til allemannseie da han kalte det enorme norske innovasjonsprosjektet for å fange karbon for Norges månelanding. Erna Solberg fikk senere æren av å døpe prosjektet Langskip.
Dette er et godt bilde på hvordan vi driver offentlig innovasjon. Milliardsatsing, første leveranse langt inn i fremtiden, tusenvis av eksperter og prosjekt med navn.
Problemet er at risikoen er tilsvarende gigantisk. Tydelig illustrert av et minst like berømt eksempel på offentlig «månelanding» - Helseplattformen i Midt-Norge.
Og nå ser vi tegnene for AI. Direktorat er etablert, milliardene ruller, eksperter ansettes og blikket er festet langt fremme i 2030. Det lukter månelanding.
Dette er Apollo-modellen for innovasjon. Den passet for å sende mennesker til månen i 1969: ett klart mål, teknisk innovasjon i fokus, hierarkisk styring, massiv kapital fra dag én.
Den passer fortsatt for romfart - og når du skal trene en ny AI-modell. Den passet aldri for digitalisering. Og den passer overhodet ikke for å bruke AI til å løse nye problemer.
Google-modellen
Gmail ble ikke vedtatt på et styremøte. Ingen bevilget milliarder og klippet snor. Den ble bygget av en ingeniør innenfor en ordinær arbeidsdag, fordi Google ga ham fri til å eksperimentere. Eksemplet er kjent - en dag i uka kan ansatte jobbe på hva de vil. De fleste ideene dør. Noen blir til Gmail.
3M har gjort det samme siden 1948. Post-it-lappen ble til der. Meta har sine hackathons, der Like-knappen ble født. Og når OpenAI og Anthropic bombarderer oss med nye AI-baserte tjenester, gjør de det ved å la sine folk bruke de råeste AI-verktøyene til å innovere i ekspressfart.
Vi har til og med et strålende eksempel her i gamlelandet. Tor Arne Viksjø utviklet den første versjonen av DIPS i 1987 mens han jobbet som EDB-leder (sic!) i kjelleren på Nordlandssykehuset i Bodø. I dag har DIPS AS 340 ansatte, som utvikler og leverer IT-systemer til sykehus for nesten 700 millioner kroner i året.
DIPS er et akronym for «Distribuert Informasjons og Pasientdatasystem i Sykehus» - og dette norske selskapet slapp ikke gjennom prekvalifiseringen til Helseplattformen fra Trondheim. Kontrasten er nesten poetisk.
Dette er Google-modellen. Mange små eksperimenter. Billig feiling. De som har domenekunnskapen - som faktisk vet hvor skoen trykker - bygger løsningen selv. Ikke 800 ingeniører med en kravspesifikasjon og milliardbudsjett.
Norge har det viktigste på plass
Norge har Europas mest digitalt modne befolkning. Statistikken for 2025 viser at over halvparten av nordmenn bruker generativ AI - flere enn i noe annet europeisk land. 8 av 10 unge bruker det.
Vi har 1 000 000 offentlig ansatte. Sykepleiere, lærere og andre profesjoner med bachelor, master og PhD. Saksbehandlere som har levd med dårlige fagsystemer i tjue år.
De kan bli den mest verdifulle ressursen i norsk innovasjonsøkonomi - hvis vi gir dem tid og rom.
Med AI kan en sykepleier bygge et fungerende vaktsystem uten å være utvikler. På en torsdag ettermiddag kan hun lage en prototype som sparer 40 minutter dokumentasjon per vakt. Men det er utopi å tro at en sykepleier eller en lærer finner tid til innovasjon i en hektisk hverdag uten rammer og ordninger.
Hva som mangler
I norsk offentlig sektor i dag har den sykepleieren ingen vei videre. Hun har ingen avsatt tid. Ingen intern hackathon hvor ideen kan vises frem. Ingen seks måneder med full lønn for å videreutvikle den. Ingen etablert praksis for eierandel når produktet brukes av 40 000 helsearbeidere i Norden.
Det vi må gjøre
Offentlig AI er ikke et stort prosjekt - det er en million små.
Det betyr fast avsatt tid til innovasjon og eksperimentering, ikke minst for yrker med skyhøyt tidspress. Det betyr interne hackathons hvor ikke-utviklere kan presentere løsninger de selv har bygget. Det betyr lønnet innovasjonspermisjon for de beste løsningene. Og det betyr at en kommunalt ansatt som bygger noe Tyskland og Spania vil kjøpe, får sin del av kaka.
I Norge har vi et folk som er digitalt modent og nysgjerrig på AI. Vi har 1 000 000 ansatte i det offentlige som vet hvor systemet halter. Og vi har en teknologi som for første gang lar alle bygge.
Vi trenger flere gründere som Tor Arne Viksjø. Det eneste vi mangler, er en arbeidsgiver som slipper de kloke hodene fri.
P.S: Anbefaler alle å lese historien om DIPS.
