❞ Når kapitalmarkedet er smalt, faller mange gründere utenfor

Vi blir jevnlig kontaktet av kvinnelige gründere som sliter med det samme: å hente kapital i et marked som er eksepsjonelt vanskelig. 

De har gode produkter, kunder og traction. Likevel møter de den samme virkeligheten mange gründere kjenner på: Kapitaltilgangen er smal, særlig for selskaper som bygger direkte mot forbrukere.

Tallene bekrefter bildet. Ifølge The Rise Report fra 2026, som kartlegger kapitaltilgang for kvinnelige gründere i Storbritannia, oppgir 45 prosent av kvinnelige gründere manglende kapitaltilgang som sin største barriere for å lykkes.

Rapporten bekrefter at det fortsatt bare går en forsvinnende liten andel av venturekapitalen til selskaper startet av kvinner. I enkelte år har andelen vært rundt én prosent. Rapporter fra Norden viser samme dystre tall, også for Norge (Unconventional Ventures).

Samtidig er nesten 90 prosent av beslutningstakerne i europeiske venturefond menn. Det betyr ikke nødvendigvis at investorer bevisst velger bort kvinnelige gründere, men forskning viser at investorer ofte investerer i det som ligner dem selv, både i bakgrunn, nettverk og erfaring.

techbransjen

Disse 50 kvinnene løftes frem som årets tech-forbilder

Resultatet er et kapitalmarked hvor mange gode selskaper rett og slett faller utenfor.

Samtidig har Norge de siste årene fått et mer krevende kapitalmarked generelt. Formuesskatten på arbeidende kapital trekkes ofte frem som en faktor som reduserer insentivene til å investere i norske vekstselskaper. Når kapital flyttes ut eller bindes opp andre steder, blir konsekvensen at det finnes færre investorer som kan finansiere nye selskaper.

Når kapitaltilgangen blir smalere, rammer det ikke alle likt.

Historisk har venturekapital hatt en tendens til å konsentrere seg rundt etablerte nettverk, ofte med lik bakgrunn, utdanning og kjønn. Når kapitalen blir enda mer konsentrert, kan det også påvirke mangfoldet i hvilke gründere som faktisk får finansiering.

Det gjør alternative finansieringsmodeller enda viktigere.

Folkefinansiering er en av dem.

Likevel blir nettopp denne modellen ofte møtt med skepsis. I enkelte miljøer omtales folkefinansiering nesten som et tegn på at selskapet ikke klarte å hente penger fra «de profesjonelle».

Det er en merkelig konklusjon.

For selskaper som bygger produkter direkte mot forbrukere, kan folkefinansiering være en strategisk styrke. Når brukere også blir eiere, skapes det en helt annen dynamikk. Kundene får et eierskap til produktet, deler det med venner og bidrar til vekst på en måte tradisjonelle investorer aldri kan.

Dette er særlig relevant for plattformselskaper og community-drevne produkter – nettopp den typen selskaper mange av de nye norske teknologigründerne bygger.

Likevel ser vi i Norge en kultur hvor folkefinansiering ofte blir møtt med rynkede bryn - og verste fall beskyldninger om å være luftslott eller lignende.

Det er uheldig.

For det første reduserer det kapitaltilgangen i en tid hvor vi trenger flere nye selskaper – ikke færre.

For det andre rammer det særlig gründere som allerede møter barrierer i det tradisjonelle kapitalmarkedet.

Og kanskje viktigst: Det begrenser hvem som får mulighet til å være med på verdiskapningen.

I dag skapes enorme verdier i oppstartsbedrifter, men eierskapet havner ofte hos et lite miljø av profesjonelle investorer.

Folkefinansiering åpner for noe annet: at vanlige mennesker også kan bli eiere i selskaper de bruker, tror på og ønsker å støtte.

Det betyr ikke at folkefinansiering er riktig for alle selskaper.

Men når vi markerer 8. mars og snakker om økonomisk likestilling, bør vi også snakke om hvem som faktisk får tilgang til kapital, og hvem som får mulighet til å eie fremtidens selskaper.

Hvis Norge virkelig ønsker flere gründere, flere vekstselskaper og flere eiere i befolkningen, trenger vi ikke færre finansieringsmodeller.

Vi trenger flere.

Gründer

Iranske Sara frykter for familien i hjemlandet, mens hun bygger tech-selskap i Norge