Christer Dalsbøe

Medgründer i Braver

Her forklarer jeg hvorfor forslaget er skadelig for både eiere og likestillingsutviklingen, og kommer også med noen pragmatiske råd til eiere som ser at lovforslaget skaper utfordringer for dem.

Men først en liten «disclaimer»:

I disse dager er det sjelden strategisk lurt å ytre seg negativt til forslag som påstås å skulle bidra til økt mangfold. Debattklimaet er av natur ganske asymmetrisk, fordi meningsbærere som på autoritært vis ønsker å bruke lovverket til å «vedta» mangfold gjennom tvang har alt å tjene på å rope høyt om faktisk eller innbilt urettferdighet. 

Samtidig har de aller fleste som har moderate synspunkter veldig lite å tjene på å snakke høyt om motargumentene. Jeg prøver meg likevel, og håper at innlegget oppfattes som skrevet med omtanke for norske gründere og næringsliv heller enn som et bittert krampetrekk fra patriarkatet.

Man behøver nemlig ikke å være spesielt patriarkalsk for å være sterk motstander av lovforslaget om kjønnsbalanse. Man trenger heller ikke ha utdaterte holdninger om kvinners evner og kompetanse til å sitte i styrer, eller å være mot en samfunnsutvikling hvor kvinner i økende grad har de samme mulighetene som menn. Det eneste som trengs er at man ønsker at gründere og eiere bør kunne sitte i styret i sine egne selskaper.

Vi sjekket kjønnsbalansen i styrene til 23 norske vekst­selskaper: De fleste stryker

La oss ta utgangspunkt i et selskapstyre som i dag består av fire mennesker av samme kjønn, hvorav alle er eiere. De har gjerne startet bedriften sammen, og fått den til å vokse og bli lønnsom. Mye av grunnlaget for suksessen så langt ligger kanskje til og med i dynamikken mellom disse fire, nettopp fordi styret kun har bestått av eiere med samme sterke insentiv, kjennskap til virksomheten og langsiktig horisont. Det vår næringsminister nå bruker energien sin på å hamre gjennom Stortinget, er å med loven i hånd nekte disse menneskene å sitte sammen i sitt eget styre.

I møte med virkeligheten vil næringsministerens forslag tvinge disse eierne til å rekruttere fire eksterne styremedlemmer av motsatt kjønn (enda flere hvis eventuelle ansattrepresentanter er av samme kjønn som eierne). 

Hvis man synes at å gå fra 4-6 til 8-12 styremedlemmer høres så ineffektivt ut at evnen til dynamisk styring av selskapet er truet, er alternativet at eierne selv viker plass. Fra sitt eget styre. I et selskap de har startet selv. Som er lønnsomt, skaper arbeidsplasser og genererer inntekter til staten.

Problemet blir enda større hvis disse eierne hadde hatt et styre med noen få spesielt utvalgte eksterne styremedlemmer av samme kjønn, som på bakgrunn av sin unike kompetanse eller tillitsfulle relasjon til eierne absolutt ikke bør byttes ut. 

Selv om næringsministeren ikke virker særlig opptatt av kompetanse finnes det nemlig viktige styreverv som er bekledd av mennesker med helt unik erfaring man ikke bare kan erstatte, selv om genitaliene deres skulle peke en annen vei enn næringsministeren ønsker. 

Dette har ingenting med om det teoretisk sett finnes nok flinke kvinner i Norge til å sitte i styret i et aksjeselskap, for det gjør det åpenbart. 

Det viktige spørsmålet er om norske eiere fortsatt vil ha mulighet til å utnevne det absolutt beste mulige styret for sine selskaper basert på kriterier de selv velger. Uten ideologiske skylapper på er det helt åpenbart at det å bytte ut unikt egnede styremedlemmer fordi kjønnet deres er feil, ødelegger denne muligheten for de opp mot 20.000 selskapene som rammes.

Jeg gjentar det en gang til for dramatisk effekt: Vår næringsminister, presumptivt en ministerpost med overordnet ansvar for at verdiskapingen her i landet går bra, jobber i fullt alvor for å bryte opp verdiskapende styresammensetninger. 

Han påtvinger eksterne styremedlemmer på eiere som ikke har ytret noen ønsker om ekstern bistand, med tilhørende risiko og kostnader. 

Han er såpass autoritær at planen er å tvangsoppløse alle selskaper som ikke føyer seg etter hans overfladiske mangfoldsidealer. 

Og han har frekkhetens nådegave til å påstå at dette overgrepet er til eiernes beste, som om han skulle ha mer innsikt eller bedre insentiver enn eierne selv til å gjøre rett valg for bedrifter han ikke aner noen ting om.

Lovforslagets målsetting er å hjelpe norske eiere til å innse at de frem til nå har vært så uvitende sexistiske at de ikke er i stand til å identifisere hordene av talentfulle kvinner som de burde ha valgt inn i styrene sine, på bekostning av egne styreplasser, og at resultatet eiere kan vente seg av å bli tvunget ut av sine egne styrerom er økt lønnsomhet og mer innovasjon.

Heller enn at kvinner systematisk velges bort av sexistiske valgkomiteer bestående av menn, er nok grunnen til at menn har flere styreverv enn kvinner (81% vs 19% ifølge høringsdokumentene) at menn i større grad starter og derfor eier selskaper i Norge. 

Dette skaper en dobbeleffekt ved at mange av styreplassene der ute naturligvis besittes av mannlige eiere selv, men også fordi man gjerne ønsker eksterne styremedlemmer som forstår eierperspektivet fordi de selv er eller har vært eiere. Med andre ord, også et talentutvalg hvor menn er sterkt i overtall. 

Hvis man mener at det er statens oppgave å gjøre noe med disse skjevhetene, må arbeidet i så fall starte mye tidligere i trakten ved å hjelpe frem flere kvinnelige gründere, ikke ved å ulovliggjøre allerede etablerte styre- og eierstrukturer som fungerer.

Det er også umulig å ikke bli frustrert og lei seg på vegne av alle de flinke kvinnene som helt uten næringsministerens hjelp ønsker å innta styreverv på grunn av sin unike kompetanse, uten overhengende mistanke om at hovedgrunnen til at de ble spurt om å bidra var for å være kvotefyll.

Lovforslaget er åpenbart katastrofalt for både eiere og flinke kvinner, og hvis det ikke stoppes i denne omgang må det reverseres så fort vi får en næringsminister som er mer opptatt av næring enn å leke identitetspolitisk frelser på styrerommene til landets sårt tiltrengte verdiskapere.

Til slutt: Litt pragmatisme

Hvis man er blant de eierne som ser på lovforslaget som problematisk og ønsker å unngå at selskapene sine blir rammet finnes det et par kreative løsninger for å beholde tilgangen til sitt eget styrerom: 

• Eierne kan trekke lodd om å skifte juridisk kjønn, noe som er fort gjort via skjema hos Skatteetaten. Skifte av juridisk kjønn påvirker såvidt jeg har skjønt ikke rettigheter man har som mor eller far, men man må få nytt personnummer og ny BankID. (Usikker på hvor mange som reelt ville vurdert et så drastisk grep, men en positiv bieffekt for mangfoldsregnskapet ville vært at vi hvertfall på papiret hadde fått flere kvinnelige bedriftseiere.)

• Man kan rekruttere familiemedlemmer, ektefeller eller venner til å sitte i pro forma styreverv uten reell innflytelse eller deltakelse. Et styreverv medfører personlig risiko, så man bør også dekke en styreforsikring til hvert av disse medlemmene.

• En annen mulig løsning er å omdanne styret sitt til et formalstyre med kun to medlemmer, ettersom kravet om kjønnsbalanse da ikke gjelder. I praksis kan man da flytte den reelle styrebehandlingen til et eiermøte som skjer i forkant av hvert styremøte. Gjennom aksjonæravtalen kan man sikre at formalstyret er nødt til å vedta det eiermøtet har bestemt, og slik sikre at eiere og eventuelle eksterne styremedlemmer har samme fora for strategisk utvikling av selskapet som i dag. Denne løsningen vil nok for mange være det enkleste og billigste å gjennomføre, selv om man bør ha juridisk hjelp for å avklare om det er rett løsning for sitt selskap.