❞ Formuesskatten stjeler showet, mens opsjonsordningen forvitrer

Formuesskatten er et hett tema i stortingsvalgkampen, men for gründere blir formuesskatten først en utfordring når selskapet har vokst seg stort nok til at det kjennes på skatteoppgjøret. 

Vi må derfor ikke glemme debatten om insentiv- og opsjonsordninger, da dette på lik linje med en fornuftig eierbeskatning er en helt vesentlig brikke i det å utvikle fremtidens næringsliv.

Det var derfor med en viss lettelse – og definitivt et jubelrop eller to i gründermiljøet – at vi høsten 2021 fikk en etterlengtet ny skatteordning for opsjoner i oppstarts- og vekstselskaper. 

Jeg var en av de som klappet i hendene da ordningen kom, men med fasit i hånd synes det klart at dette var skatteordningen alle ville ha, men ingen bruker.

Vi står nå ovenfor et nytt statsbudsjett og et viktig stortingsvalg. Debatten rundt oppstarts- og vekstselskaper står da naturlig nok høyt på agendaen, men når formuesskatten stjeler showet havner opsjonsordningen i skyggen. For politikerne kan det også virke som at de synes jobben allerede er gjort, særlig etter at virkeområdet til den allerede eksisterende ordningen for oppstarts- og vekstselskaper fikk en større utvidelse tidligere i år.

Vi har ikke sett effekten av årets endringer, og det er nok flere selskaper som ikke rapporterer bruk av ordningen slik de er pliktige til, men selv med disse faktorene tatt i betraktning er ikke dagens ordning attraktiv for de selskapene den egentlig er ment til å hjelpe.

Så hvorfor fungerer det ikke? Jeg skal begrense meg til tre svakheter det er på tide at politikerne håndterer.

Regelverket er for komplisert

Ordningen er for innviklet og forutsetter juridisk bistand for å gjennomføres korrekt. Dette rammer særlig de minste selskapene, som ironisk nok er de selskapene skatteordningen faktisk kan fungere for. 

Resultatet blir gjerne egenproduserte insentivordninger som stort sett ikke er i henhold til regelverket, og som kan gi ubehagelige skattekonsekvenser for både den ansatte og selskapet. Regelverket må revideres for å gjøre ordningen enklere å bruke.

Personlig eierskap

Opsjonene må tildeles den ansatte personlig, og kan ikke plasseres i et holdingselskap. Dette er skattemessig ugunstig og svært begrensende for opsjonshaveren. For skatteformål vil bruk av et holdingselskap kunne føre til lavere beskatningsgrunnlag på kort sikt, men også her bør staten som innkrever løfte perspektivet og tenke langsiktig.

Et vellykket gründerprosjekt avløses gjerne av et annet. Det er med andre ord til alles fordel at gründeren kan plassere opsjonen i et heleid holdingselskap, og dermed fortsatt ha mulighet til å velge å bruke deler av en ubeskattet gevinst til å realisere neste visjon.

Verdsettelse til markedspris

Opsjonene må verdsettes til markedspris dersom man skal bruke ordningen. Dette er ikke nødvendigvis et problem for selskaper i tidlig fase, men for de selskapene som allerede har rukket å få en høy verdi «på papiret» blir ordningen fort mindre attraktiv. 

Det skal ikke mer til enn en kapitalinnhenting fra en overivrig investor før markedsverdien på aksjene må settes tilsvarende, noe som vil gjøre det kostbart for den ansatte å utøve opsjonen.

Dette kan løses ved at den ansatte ikke tiltrer opsjonen før i forbindelse med et eventuelt salg av selskapet, men det er ingen garanti for at selskapet selges innen 10 år som er maksimal lengde på en opsjon under ordningen.

Verdsettelse av selskaper ved tildeling av opsjoner i oppstarts- og vekstselskaper skulle ideelt sett vært knyttet til balanseførte verdier, og ikke en investors oppfatning av selskapets fremtidige potensial. Men jeg skal nøye meg med å foreslå at den lovbestemte fristen for tiltredelse bør sløyfes, alternativt som et minimum økes fra 10 til 15 år.

Vi må prioritere en velfungerende opsjonsordning for oppstartsselskapene

En større endring av formuesskatten forutsetter at vi ser på skattesystemet som helhet. Skatteordningen for oppstarts- og vekstselskaper ligger der allerede. Den krever bare at noen med forståelse for hvordan dette fungerer i praksis reviderer regelverket.

Alternativt får vi fortsette som før, med kreative skreddersydde ordninger som utfordrer skattesystemet, som krever ressurser fra Skatteetaten og som stort sett uansett ikke genererer statlige inntekter før realisasjonen er et faktum.

Man skulle tro at advokaten foretrekker et regelverk som forutsetter juridisk bistand, men personlig ønsker jeg heller å være en verdsatt ressurs enn et nødvendig onde.