innlegg
❞ Europas sikkerhet avhenger av tech-selskapene våre
Europeisk sikkerhet er ikke lenger en amerikansk forpliktelse. Det krever investeringer fra europeiske venturefond og institusjonelle investorer. Alternativet er at forsvarsindustrien blir avhengig av amerikansk kapital.
Dette er et ekstern innlegg. Innleggets synspunkter og holdninger er forfatterens egne.
For bare to år siden hadde vi i Scale Capital forsvarssektoren på vår eksklusjonsliste, slik var tilfellet for de fleste europeiske venturefond. Forsvar ble ansett som uforenlig med ansvarlige investeringer. Slik så vi på det selv, og det samme gjaldt de fleste av investorene våre.
Men noe har endret seg markant. Etter landkrigen i Europa, og ikke minst Trump-administrasjonen, er det blitt tydelig at europeisk sikkerhet ikke er en amerikansk forpliktelse.
Å investere i Europas evne til å forsvare seg er en ansvarlig investering, og det er noe stadig flere europeiske venturefond og institusjonelle investorer er i ferd med å erkjenne.
En av de viktigste årsakene til dette skiftet – ved siden av den eskalerte geopolitiske virkeligheten – er at de teknologiske mulighetene på kort tid har endret seg fundamentalt, takket være utviklingen innen kunstig intelligens. Det betyr raskere, smartere og billigere løsninger.
En drone til et par tusen kroner kan i dag nøytralisere en stridsvogn verdt titalls millioner. Ukraina har vist det i praksis: bare i 2025 ble det produsert 4 millioner droner, med et mål om 7 millioner i 2026. Systemer som før krevde tiår med utvikling hos de store forsvarskonsernene, kan nå bygges, testes i felt og oppdateres i løpet av uker. Ofte av selskaper som ikke eksisterte for tolv måneder siden.
I teknologiverdenen kaller vi det «fysisk AI». Kunstig intelligens i droner, sensornettverk og software som koordinerer hundrevis av ubemannede systemer på én gang. Jeg tør påstå at forsvar er det tøffeste testmiljøet som finnes for AI. Rett og slett fordi systemene må virke i felt, under press, uten mulighet til å prøve på nytt.
Pengene finner vei
På samme måte som med teknologien og synet på bransjen, har også pengene begynt å flytte seg en smule. EU-landenes samlede forsvarsutgifter gikk fra rundt 220 milliarder euro i 2021 til rundt 380 milliarder euro i fjor.
Teknologiinvestorene har også blitt med. Ifølge en rapport fra NATO Innovation Fund (NIF) og Dealroom gikk 7,6 milliarder euro i venturekapital i 2025 til europeiske selskaper innen forsvar, sikkerhet og resilience. Det er en økning på 55 prosent på ett enkelt år, mens resten av det europeiske venturemarkedet vokste 16 prosent.
Bak disse tallene finner man selskaper som de færreste dansker og nordmenn har hørt om. Det er blant annet tyske Helsing, som med rundt 16 milliarder euro i dag er Europas høyest verdsatte startup innen forsvarsteknologi. Helsing har blant annet utviklet software som samler alt kameraer og radarer fanger opp, til ett bilde av slagmarken.
Tyske STARK har utviklet en drone som finner målet sitt uten GPS og først rammer det når en soldat har godkjent det. Selskapet er to år gammelt og hentet i juni 500 millioner euro til en verdivurdering på rundt 3 milliarder euro. Finske ICEYE har sendt radarsatellitter i bane som kan se gjennom skyer og mørke og registrere hva som beveger seg på bakken.
Nye oppstartsselskaper dukker opp over hele Europa og utvikler nye teknologier for å bygge europeisk resiliens og forsvar.
I Scale Capital fokuserer vi på dem som har utviklet løsninger i samarbeid med Ukraina og testet dem i krig. Et eksempel fra porteføljen vår er norske Six Robotics, der softwaren ved hjelp av AI lar én operatør styre en hel sverm av droner på én gang. Et annet eksempel er tyske ARX Robotics, som bygger ubemannede kjøretøy til oppgaver i krigssoner der man helst vil unngå å sende inn mennesker.
Hvem skal eie det?
Mange av disse løsningene blir utviklet og bygget i Europa. Spørsmålet er hvem som ender opp med å eie det. Spørsmålet gjelder ikke bare forsvar. Det gjelder også grønn omstilling, industriell produksjon og romfart.
Men innen forsvar er det særlig akutt. Da Helsing og STARK begge hentet penger tidligere i år, var det amerikanske fond som la mesteparten av kapitalen på bordet. Det er selvsagt problematisk. Mønsteret har vi sett før.
Europeiske gründere bygde cloud-infrastrukturen og forretningssoftwaren, mens amerikansk kapital endte opp med å eie det, og i dag betaler nordiske selskaper og myndigheter for å bruke teknologi som opprinnelig ble utviklet her i Europa. Når det samme nå skjer med forsvarsteknologien, blir konsekvensene langt mer alvorlige.
Hvis selskapene som leverer Europas satellitter og ubemannede systemer, havner under utenlandsk kontroll, har vi brukt våre egne penger på å gjøre oss avhengige igjen. Denne gangen av noe som avgjør om vi kan forsvare oss selv.
Det finnes en annen vei. Polen fikk på under ett år levert sitt eget system med radarsatellitter fra ICEYE, og Sverige har inngått en lignende avtale. Da ICEYE hentet kapital i juni, gikk finske statlige investorer inn ved siden av de amerikanske.
Det er et steg i riktig retning, men det er fremdeles ikke godt nok. Ambisjonen bør være at et europeisk selskap av den kaliber kan hente slike summer i Europa uten å måtte over Atlanteren.
For langsomt
Det høres utopisk ut i dag, og det er nettopp derfor vi må si det høyt, helst fra toppen av Eiffeltårnet.
Det krever at europeiske regjeringer begynner å legge reelle ordrer hos teknologiselskapene, ikke bare hos de store forsvarskonsernene. Systemet er i dag for langsomt, og altfor mye kapital ender i pilotprosjekter som aldri blir til ekte kontrakter.
På kapitalsiden har offentlige og statlige investorer som EIF og danske EFO allerede begynt å gå inn, noe som er et viktig signal om at pengene også finnes i Europa. Teknologien blir bygget her på kontinentet, og gründerne sitter her. Om fem eller ti år skal eierskapet også gjøre det.
