❞ Den hellige gral i europeisk techscene: Å få gamle penger inn i ny teknologi

Dette er et debattinnlegg av Nicolai Strøm-Olsen som er forfatter av Techkrisen - lykkelandet uten fremtidsplan. 

Norge og Oslo må slutte å stirre i misunnelse på Techscenen i Stockholm og life science startups i København. Vi trenger å bygge på egne styrker og koble gründerscenen på det etablerte næringslivet.

Det skriver Stephan Granhaug i Shifter.

❞ Hvis Oslo skal slutte å være innovasjonens lillebror, må vi finne vår egen unike retning

Han viser til at Norges desidert mest vellykkede innovasjoner skjedde på innsiden av selskaper som har feiret både 50-, 100- og 200-årsdager.

Rask innovasjon i etablerte selskaper er ikke unikt for Norge, vi har sett det både i Tyskland, Finland og i Sverige, Hva kjennetegnet telekomboomen i Europa på 90-00 tallet.

Jo, Nokia, Ericsson og Mannesmann var eldgamle selskaper som drev innovasjon inntil oppstarten Apple ødela alt sammen med lanseringen av smarttelefonen.

Men selskapsinternt entreprenørskap har en begrensning. Enten er den ikke kjapp nok, ellers begrenses den av selskapets hjemmemarked. Vi kan ikke lene oss kun på etablerte giganter.

Vi trenger lokmotivene

Å få få gamle penger inn i ny teknologi, og nye startups, er intet annet enn den hellige gral i hele Nord-Europas gründerscene, der vi kan lære mye av Stockholm, som har klart overgangen fra innovasjoner i selskaper til generell innovasjon.

Skype tok telefoni til internett,finansiert av gamle penger fra Jan Stenbeck (Kinnevik), som hadde vært med på å bygge Tele 2 og Vodafone. Spotify, som tok musikk til internett, kunne ikke eksistert uten den sterke svenske musikkindustrien.

Det vil si at man bygger egne selskaper basert på styrker i næringslivet, men som kan skalere globalt.

Vi ser en lignende utvikling i München. Koblingen mellom etablert industri og startups de gjør at industriell innovasjon med fusjonsteknologi i Proxima Fusion og raketter i Isar Aerospace.

Langsiktig eierskap

En viktig grunn til at det fungerer i Stockholm, München og København er at kapitalmiljøene som eier de store selskapene, feks Wallenberg-slekten (gjennom stiftelser, SEB, Investor AB og EQT), Novo Nordisk og Sunnanna Klatten (hovedeier i BMW) pumper penger inn i forskning, spesielt deep tech, og VC. De er rollemodeller, på virker de andre selskapene de eier, men viktigst av alt skaper de en lokal modell som gjør det enkelt og trygt for annen gammel kapital å investere i ny teknologi.

Sammen med grundere som har gjort en exit og som investerer i neste generasjon skapes en gylden sirkel.

I Norge finnes det etter hvert eksempler på vellykkede exiter. Problemet i Norge mangler en stor strategisk privat kapitalbase. Staten sitter med dominerende eierskap i Telenor, Kongsberggruppen og DNB, heltene til Grannhaug.

Faktisk eier staten en like stor andel av Oslo Børs som Wallenberg eier av Stockholmsbørsen, men der Wallenberg reinvesterer, tar staten utbytte for å finansiere velferdsstaten.

I boken Teckrisen - Lykkelandet uten fremtidsplan - foreslår vi derfor en å etablere en handlingsregel for offentlig eierskap som sikrer at det offentlige eierskapet kan spille den samme positive rollen for norsk tech som Wallenberg i Sverige.

Det kan være limet som trekker gammelt kapital for fullt inn i nye scaleups, og vi kan kanskje nå den hellige gral for techscenen.

Leder for ny VC-satsning for studenter: – Gründere og investorer sover i hver sin seng