❞ Vi må bli kvitt en underliggende ukultur som aksepterer at noen gründere gjør sin bedrift til en subsidiert livsstil

I år har flere gründere uttrykt misnøye med hvordan de har blitt behandlet av Innovasjon Norge. Organisasjonen har møtt kritikk for både inkonsistent behandling av casene, lite forståelse for ekte innovasjonspotensial, og generell mangel på profesjonalitet. 

Enkelte aktører i næringslivet har gått så langt som å foreslå å legge ned hele organisasjonen. Argumentet deres er at det finnes rikelig med privat kapital til å finansiere de beste ideene.

Det dannes dermed et inntrykk av at gode ideer alltid får kapital, mens bare tapere må få penger fra en institusjon som ikke er i stand til å hjelpe dem uansett. 

Her finnes det behov for en realitetsorientering. 

Alle som jobber med gründerbedrifter i tidlig fase vet at mangel på kapital (og kompetanse) er reell i Norge. Med noen unntak betrakter ikke norske investorer belønningen for å satse på høy-risiko gründervirksomheter stor nok. Det er dessuten forståelig. De siste tjue årene har verden opplevd en enorm avkastning i verdensbørsene og eiendomsmarkedet, med de fleste statene og deres utrøttelige pengetrykkerier som garanti i ryggen. 

Dette gjør at det offentlige apparatet blir nødt til å ta en større del av ansvaret i finansieringen av gründerbedrifter enn det som kanskje hadde vært ønskelig. 

I denne sammenhengen må man huske at Innovasjon Norge ikke fungerer i et vakuum, men er derimot en del av en større nasjonal satsing som består hovedsakelig av tre typer virkemidler:

• Skattefunn, et insentivprogram som tilbyr fradragsordninger for investeringer i FoU.
• Statlige investeringsfond, som Investinor og Nysnø, som skal investere i tidligfasebedrifter.
• Direkte subsidieringsprogrammer, både lokale og nasjonale, med ulike målsetninger. 
• Lokale ordninger med kommuner og fylkeskommuner i spissen er tettere på gründere og forståelsen for det regionale økosystemet er ofte bedre.
• Nasjonale ordninger forvaltet av ulike offentlige virksomheter som Innovasjon Norge, Forskningsrådet og andre skal derimot sikre ressursallokering basert på kvalitet og potensial – uavhengig av geografi.

Alle disse ordningene må dog følge endringer i politiske, økonomiske og samfunnsmessige retningslinjer som kan påvirke interne rutiner og søknadsprosesser som allerede er i gang. 

Diskusjonene som foregår akkurat nå rundt subsidiering av havvind er et typisk eksempel på dette. Offentlige virksomheter har dessuten en bred variasjon av ulike samfunnsoppdrag, noe som ikke gjør deres arbeid overfor gründere enklere.

Basert på omfanget av disse ulike satsingene er det likevel vanskelig å påstå at det offentlige ikke prøver å bidra til omstillingspotensialet som gründervirksomheter representerer i Norge. 

Årsakene til at Norge produserer altfor få ekte gründersuksesser ligger hovedsakelig andre steder.

For det første mangler altfor mange norske gründere kart og kompass. Deres verdiforslag er upresist, de klarer ikke å isolere et markedssegment å angripe først, og de undervurderer ressursene de trenger for å utvikle selskapet de drømmer om. Altfor mange av dem banker på døra til virkemiddelapparatet, inkubatorer og akseleratorer, når kassa allerede er tom og er i desperat behov for penger. Da er det vanligvis allerede altfor sent. 

For det andre må aktørene i virkemiddelapparatet definitivt bli bedre til å fokusere på gründerbedrifter som har flest sjanser til å lykkes, De må også bli bedre til å gjøre seg kjente og bygge et brand rundt tidligere suksesser som gjør at gründere kommer til de beste av dem så tidlig som mulig, og ignorerer resten. Konkurranse er bra. 

For det tredje mangler Norge flere investorer som er profesjonelle nok, og som har nok midler og nettverk i utlandet til å identifisere og satse på gode forretningsidéer allerede i den tidligste fasen. Altfor mange investorer sitter på gjerdet fordi de vil se «nok traction» først. Gründere vil fortelle deg at «nok traction» oversettes etter hvert til «når vi tror vi kan investere uten risiko».

Corporate-investorer må dessuten være mer konsistente i sine veddemål. Det finnes unntak, men entusiasmen for off-core innovasjon og samarbeid med startups skifter typisk i takt med kvartalsresultater, ansettelser av nye CEOer og strategiendringer. 

Endelig må vi bli kvitt en underliggende ukultur som aksepterer at gründere gjør sin bedrift til en subsidiert livsstil. Det er direkte giftig for ekte verdiskapning når selskaper som åpenbart ikke kan lykkes får priser fra ulike kanter fordi de er politisk korrekte eller ser bra ut på overflaten. Det er enda mer tragisk når noen av disse gründerne ender opp med å gjøre sin bedrift til en livsstil, der de lever av ulike offentlige støtteordninger i mange år uten noen signifikante resultater å vise til. 

Det er lett å glemme at det offentlige apparatet kun skal være en hjelpemiddel underveis, og ikke hovedmotoren for et liv i respirator, som altfor mange grundere opplever. Det er ikke Innovasjon Norge som er problemet, selv med rom for forbedring, men alle de andre svakhetene som finnes i systemet. Disse er vårt felles ansvar, og vi må bli bedre på dem før vi kan tillate oss å kritisere andre. 

Tør vi å starte en ærlig debatt om det?

Få gratis nyhetsbrev

Abonner på Shifters nyhetsbrev for de siste nyhetene, trendene og analysene.

– Stygt redd for hvordan dette vil påvirke hele økosystemet

Klynge-sjef om Innovasjon Norge-kritikk: Handler om noe større enn enkeltsaker

Fikk svar på søknaden etter åtte måneder. Så måtte de begynne på nytt: – En parodi

– Ideen om at det er nok kapital der ute, er bare tullete

Hun kjenner støtteordningene bedre enn de fleste - og ser én kategori typisk falle utenfor

– Fikk spørsmål om vi «ikke bare kunne slenge inn en app»

Varsler ny strategi og svarer kritikerne: – Litt i stuss om hvorfor noe slikt blir tema