politikk
– Vi har blitt konservative
Norge har historisk vært et land som finansierte risiko – fra seilskuter til oljerigger. Nå advarer et panel fra gründermiljøet mot et næringsliv som har mistet appetitten.
Publisert
Det norske innovasjonsmiljøet beskriver et land som er blitt redd for å satse. Det var et gjennomgangstema da Civita onsdag samlet panelet til frokostseminar om et ferskt notat om norsk innovasjonspolitikk.
Mest direkte var Mesh-grunnlegger Anders Mjåset:
– Vi har blitt konservative. Det er veldig tydelig i min opplevelse. Av etablerte næringslivet. Av politikken i Norge. Investorene er også konservative her sammenlignet med andre steder, sa han.
Påstanden står i kontrast til en norsk historie der risikokapital og kompaniskap rundt usikre prosjekter har vært en del av næringskulturen i flere hundre år – fra seilskuter på 1800-tallet til offshorefeltene på 1970-tallet.
«Redd for å lykkes»
Aleksander Woxen, tidligere StartupLab-leder og i dag Head of Strategy i Aars, beskrev en politikk som er innrettet for å unngå at noe går galt – framfor å legge til rette for at noe går svært bra.
– Det er noe i norsk politikk hvor man er redd for å gjøre noe feil. Det verste som kan skje er at noen lykkes på grunn av disse ordningene, sa Woxen, med henvisning til debatten rundt opsjonsbeskatningsregelen for ansatte i oppstartsselskaper.
Han pekte også på at risikovillig norsk kapital i stor grad er bundet til næringer landet allerede har – shipping, energi, infrastruktur – heller enn det som skal komme. Venture-segmentet beskrev han som «ganske ung og liten scene i Norge».
Møter kapitaltak
StartupLab-sjef Marie Mostad pekte på vekstkapitalfasen som hovedflaskehalsen. Ifølge tall hun viste til er det ti ganger så mye vekstkapital i Sverige som i Norge, og ni ganger så mye privat vekstkapital i USA som i hele Norden samlet. Konsekvensen er at gründerne må ut når selskapene begynner å gå.
– Man forebygger vanskelige investorer. De tar kanskje en styreplass. Neste nøkkelansettelse skjer der. Man oppretter et midlertidig hovedkvarter, og fem år senere så er ikke selskapet lenger like norsk. Ikke fordi de har valgt det, men fordi de måtte det, sa Mostad.
Mjåset, som selv avsluttet en emisjonsrunde på 10 millioner kroner forrige uke, plasserte taket konkret for det norske venture-markedet:
– Man kan hente det kanskje maks opp til nå 50 millioner. Med en gang du kommer opp i runder som er på 100, 200, 300 millioner eller mer, så begynner man å måtte ut av Norge.
Forslag til reform
Nordbakken la fram fire konkrete forslag i Civita-notatet: avskaff formuesskatten, avskaff exit-skatten, fjern begrensningen på opsjonsbeskatningsregelen for ansatte, og reformer virkemiddelapparatet bort fra tilskudd og over til fond-i-fond-modeller uten teknologi- eller bransjebegrensninger.
Han har lenge argumentert for at løsningen på det norske innovasjonsproblemet ligger i å styrke de brede, generelle rammebetingelsene for innovativt entreprenørskap, snarere enn å bygge ut det statlige virkemiddelapparatet ytterligere.
– Et produktivt økosystem må vokse fram spontant og desentralistisk på grunnlag av produktive insentiver, sa Nordbakken.
Han advarte samtidig mot at debatten om innovasjon i Norge oppfattes som en særinteresse for investorer og gründere:
– Hvis dette bare blir et tema som i den politiske offentligheten oppfattes som å være en særinteresse for en gruppe investorer og gründere, så er denne tapt.
Småpolitikk
Det er nettopp den politiske statusen til feltet Mjåset trakk fram som et grunnleggende problem. Han mener både etablert næringsliv, finanssektor og politikere har for lav forståelse av venture-økonomi som dynamikk – og at innovasjon dermed havner langt nede på prioriteringslista.
– Politikerne i Norge er ganske ærlige på at hvis du spør dem direkte, så ligger dette på et tredje, fjerde prioritetsnivå. Det er lavpolitikken. Det er småpolitikken. Det er ikke ordentlig interessant, sa han.
Mostad, som tiltrådte som StartupLab-sjef i november i fjor, sa hun var «oppriktig bekymret for om de flinkeste folka her i landet starter selskap», men understreket at problemet ikke ligger på skapersiden.
– Det skapes mer ambisiøse selskaper enn noensinne som løser viktige, komplekse globale utfordringer, sa hun.
Problemet er hva som skjer når selskapene begynner å lykkes – og må forholde seg til et kapitalmarked og et politisk klima panelet beskrev som ute av takt med ambisjonene gründerne selv har.
