Alexander Woxen i StartupLab.

Han bygget en startupfabrikk Norge ikke hadde sett maken til, men en dag sa kroppen stopp

Alexander Woxen har gjort StartupLab til en suksess, men det har også kostet. Nå minner han gründere om at det er lov å si at "livet er dritt" og ta det litt rolig i blant.

Publisert

Det var dagen det sa stopp. Han sto og malte rommet til barna. Plutselig følte han seg svimmel, klarte ikke å stå.

– Først tenkte jeg at det kunne være malingen. Men så hadde jeg jobbet en del med et selskap oppe på Rikshospitalet. De drev med deteksjon av hjerneslag, sier Alexander Woxen. Gründeren bak StartupLab hadde de siste årene hjulpet selskaper som No Isolation, Remarkable, Attensi og Kahoot. Nå var det han som trengte all hjelp han kunne få - og det raskt.

Boblen som sprakk

Som så mange andre hadde han gått på en smell i forbindelse med dotcom-boblen i 2001. Først solid opptur med Intergate, så noen krevende år med The Growth Factory, en pan-skandinavisk tech-inkubator og et investeringsfond som ble etablert i januar 2000 – en slags forløper til StartupLab. Noen år senere befant han seg i det som gikk under navnet «Avdeling 10» i Forskningsparken, ansatt for å jobbe med porteføljen av selskaper som institusjonen hadde opparbeidet gjennom nesten 20 år.

Sammen med en av Northzone-gründerne, Karl Christian Agerup, så han at avkastningen fra perioden etter at IT-boblen sprakk frem til 2010, hadde utviklet seg langt bedre ut enn de hadde trodd. Kapitalen hadde faktisk kastet av seg fire ganger fra investering til realisering.

– Resultatene var svært gode i det som tross alt hadde vært en «Dødens dal»-periode, sier Woxen.

Det som etter hvert skulle bli StartupLab hadde begynt å ta form. Ved å kombinere kreftene fra universitetet, suksessgründere og etablert næringsliv, krydret med friske penger, skulle man få fart på «produksjonen» av vellykkede startups, slik man hadde sett både i Silicon Valley og Stockholm.

Ikke dommere

De ville følge en filosofi om at det ikke var de som skulle avgjøre hva som individuelt var en god eller dårlig idé. Gründerne og deres egenskaper skulle stå i sentrum, tenkte Alexander Woxen, vel vitende om at ideer er hypoteser som typisk endret seg radikalt underveis i en startup-reise.

– Vi ville ta vekk dommerrollen, alt som ga en skjevhet i vurderingene - enten det handlet om kjønn eller hva vi selv tidligere hadde erfart. For analyserer vi morgendagens næringsliv ut fra gårsdagens referanseramme, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste.

Det var en statistisk tilnærming, der det handlet mer om å tro på menneskene i teamet enn å tro på selve ideen. Målet var å effektivt hjelpe en relativt stor populasjon av gründere til å lykkes raskere, og på denne måten også kunne investere i flere, langt tidligere enn markedet ellers tillot.

Fra tett dass til fond

Nå forteller han for første gang inngående om den tøffe starten, på det som i dag fremstår som en hypereffektiv «startupfabrikk» og arnested for en rekke kjente selskaper.

– Det var ikke arbeidsmengden som var vanskelig å håndtere, men det var de svært mange ulike arbeidsoppgavene som utfordret båndbredden.

Ambisjonen var at StartupLab ikke bare skulle være et sted å sitte, som i et hvilket som helst kontorfellesskap. De skulle også investere og hjelpe selskapene med å få kontakter og kunder. I den ene timen kunne han jobbe med å reparere kaffemaskinen, rengjøre lokalene eller få orden på en tett dass. I den neste timen handlet det om å finne ut av hvordan de skulle sette opp fondet, hvem som skulle inn, og også hvordan de skulle jobbe med myndigheter.

– Det kan jo bli tendens til mytteri når kaffemaskinen stopper opp. Også har du alle de som er en del av økosystemet som man skal være til for - gründere, næringslivet, universitetet, forskningsintstituttene, studentene - hvordan utnytte kraften i disse fantastiske aktørene, men samtidig ikke la de tappe deg for krefter.

Intense tider

Alexander Woxen beskriver den første tiden som mentalt krevende, at alt var bevegelig. Og så var det dette med å selge, ja selge hele tiden.

– Sett utenfra var jeg nok ekstremt offensiv. Det var ikke en middag med venner, familie eller bekjente som ikke endte opp med å teste hypotesen. Ganske intenst. De opplevde vel at jeg ikke snakket om noe annet enn StartupLab, tenkte vel «stakkars mann».

– Likte du den selgende varianten av deg selv?

– Jeg liker mye bedre den jeg er nå. Vi gjør mer av det samme og har etter hvert fått en unik posisjon. Nå har vi jo fantastisk mange flinke ansatte her. Det gjør det jo veldig lett for meg. Vi har levert på den opprinnelige visjonen. Jeg kjenner det er deilig å ikke lenger måtte bevise noe hele tiden.

Han forteller om hvordan det var vanskelig å sove om kvelden, og vanskelig ikke å våkne tidlig.

– Du hadde barn på 3 og 6 år da du startet dette. Hvordan går det?

– Om det er sunt, vet jeg ikke, men det fine med å ha barn er at de tvinger deg til å koble ut. Samtidig har du litt dårlig samvittighet hele tiden. Hadde du spurt barna, ville de nok sagt at jeg er fysisk til stede, men ikke helt mentalt til stede. Jeg oppleves jo som veldig distré hjemme, går hele tiden og grubler. Jeg kan drifte inn i egne tanker. Samtidig har vi mye ironi og humor rundt akkurat denne siden med meg.

Vekkeren

Den dagen kroppen sa stopp den gangen i 2015, da den stødige gründeren plutselig slet med å stå på bena, var StartupLab allerede en suksesshistorie. Men kanskje hadde årene med å bygge landets ledende fødestue for nye tech-selskaper, kostet mer enn han selv hadde tenkt over.

Noen blodplater hadde funnet sammen og kilet seg fast i en blodåre i lillehjernen.

– Jeg vet ikke hvorfor det skjedde. Når det ikke er en grunnleggende årsak til det, kan det ha noe med stress å gjøre. Det skjedde i en periode med lite søvn og mye reising.

Uansett var det en vekker. Etter dette har han stresset mindre, han begynte å trene igjen. Har en mer «mindful tilnærming til omgivelsene», som han selv sier det. Han har også erfaringen med seg når han ser selskapene rundt seg.

– Vi står jo i førstelinjen med selskaper som «walk the line», som lever eller dør. Det å være gründer er veldig krevende menneskelig. Det er et stressnivå som få snakker om, men som alltid er der. Alle er i en situasjon der de skal bevise noe. Du står ekstremt naken. Din egen selvtillit er selskapets selvtillit.

En entreprenørs livsløgn

Så kommer det han har tenkt en hel del på, at det er en forherligelse rundt det å være entreprenør.

– Det er en livsløgn vi alle bærer med oss, om at det er kjempegøy å være gründer. Men sannheten er at du slutter i jobben, løper rundt og tigger penger, ofrer familieliv, bare for å teste din hypotese som alle rundt deg skal dømme – inntil den sitter. Jeg har enorm respekt for gründere bare av den grunn.

Det andre tenker og mener betyr mye for selvfølelsen til en gründer, ifølge Woxen, og du skal være sterk for ikke å la deg vippe av pinnen.

– Mange sliter med selvbildet. Er du en idrettsutøver, har du alltid en resultatliste. Er du gründer, så handler halve jobben om å komme deg til startstreken, komme i posisjon til å bygge. Den første fasen er bare jævlig slitsom.

Det beste rådet

StartupLab-sjefen har et godt råd, en slags medisin mot stresset, som han stadig gjentar overfor pressede gründere.

Skaper du høye forventinger og ikke leverer på det, blir det krevende. Så snakk mer om det du gjør, ikke alt du skal gjøre. Da underleverer du ikke, og du styrer forventningene hos de rundt deg - partnere, investorer og kunder. Vær ærlig med deg selv og andre, ikke «suger coat».

– Men bør man ikke være offensiv, vise at man ønsker å få til ting, har en stor plan?

– Det er klart du må ha en eller annen nerve for å komme til startstreken. Men mange forledes til å pakke det inn i noe som ennå ikke er bevist.

Gründerpynting

Woxen etterlyser mer ærlighet, og mener mange av suksesshistoriene der ute er etterrasjonalisert, pyntet på i etterkant. Som om reisen var lineær.

– De fortelles gjerne som genihistorier. Selv var jeg forberedt på kommunikasjonen dersom prosjektet skulle gå til helvete, da skulle det hele settes på kontoen for «filantropi». Slike historiefortellinger er egentlig det vondeste man gir nye gründere, en tro på at reisen er lineær. Selv de mest suksessfulle gründerne har ofte en stort element av flaks i tillegg til mye arbeid.

– Egentlig er det veldig få vellykkede gründere som vil si at det var dødsgøy hele veien, hvis de er ærlige, som sier at det ikke er en enorm stressfaktor og et ubehag.

«Livet er dritt»

Gründere trenger heller ikke alltid være opptatt av å vise at alt går så utrolig bra.

– Er det dritt på jobb, så trenger du ikke si at alt er så fantastisk. Det er en forventning om at alt skal være strålende, men også det er en løgn. Det er lov å tenke at livet er dritt iblant.

– Men det er vel ikke så smart å si at «livet er dritt» til investorene du forsøker å få inn?

– Jeg hadde nok ikke gått ut i Shifter og sagt at «livet er dritt», og «by the way nå skal vi hente neste runde». Men mange gründere deler jo ikke problemer med de nærmeste ansatte engang, de tenker at de skal være sterke ledere, og skal være alene om å løse alt. Men jeg tror det er veldig sjelden at noen holder det mot deg hvis du tar opp slike ting - snakker om elefantene som uansett er i rommet.

Han tror også tittel-iveren til mange startups bidrar til at enkelte blir sittende alene med problemer. Det skal gjerne være CEOer, CFOer, CTOer og hva det nå måtte være når det fortsatt bare er noen få ansatte.

– Gjennom slike C-titler skaper du forventninger om roller og ansvar, du institusjonaliserer virksomheten veldig tidlig. Det blir «meg og deg», i stedet for «vi». Men det at du har ansvar for å løse noe, betyr jo ikke at du skal løse det alene.

Timejaget

­– Noen mener jo det er mulig å bygge en startup med normale arbeidsuker, andre mener man må jobbe ekstremt mye. Finnes det et timetall for hvor mye det er sunt å jobbe?

– Det er jo veldig person- og selskapsavhengig. Men jeg tror ikke det bare er å legge inn flest mulig timer i døgnet. Du må ha rom for å tenke og reflektere, ikke bare stresse. Det handler om å gjøre den riktige innsatsen på de riktige tingene. Det har ingenting for seg å sitte på jobben bare for å se ut som du står på. Ta heller en løpetur eller dra på teater. Jobber du hele tiden, mister du referansene som du trenger for å navigere smart.

Han understreker at det er situasjoner som vil kreve mange arbeidstimer.

­– Et team som evner å organisere seg riktig, vil kunne ha enda mer krutt og mobilisere innsats når de trenger det. Er det stille, kan de ta det litt rolig. Det er bedre med innsats etter behov enn innsats etter klokka.

Flinke folk rundt seg

En gründer må få flinke folk rundt seg, og akseptere at han eller hun ikke klarer å gjøre alt selv. Ha et bevisst forhold til hva de bruker tiden, sette grenser. For Alexander Woxens del har StartupLab nå vokst seg til to etasjer i både Oslo og Bergen. De er ikke lenger noen få som må løse en drøss av utfordringer.

– Vi har samlet noen veldig bra folk nå, og det er helt superdigg. Det er heller et spørsmål om hvor lite jeg som leder må organisere. For meg handler ledelse om å ha tillit, gi folk rom. Man kan spørre seg hvor mye av organisasjonsstrukturen i et tradisjonelt selskap, som er basert på at ledelsen ikke stoler på de ansatte, og hvor mye energi du kan mobilisere dersom du har tillit til menneskene rundt deg, at de gjør jobben.

Woxen lar mer enn gjerne andre enn ham selv ta seg synligheten i mediene, eksponeringen.

Bekymringen

StartupLab har akkurat snekret sammen sin nye strategi. Der ligger det ambisjoner om geografisk ekspansjon og spissing inn mot visse sektorer.

Tidligere i år gikk de i gang med et nytt fond, bestående av en rekke kjente tech-profiler, unge som eldre. StartupLab har hele tiden vært tydelig på at de skal være første investor til et selskap, etter hvert må andre investorer ta over. Men akkurat her er Woxen bekymret.

– Jeg opplever verdikjeden etter oss som veldig svak. Det er kun en håndfull investeringsmiljøer som gjør en kjempeviktig jobb, men i Norge burde det vært ti til 15 aktører til for at det skulle monnet. Men det er jo en stor mulighet nå, med alle oppstartsselskapene som har vokst frem.

Når jula nå har lagt seg over StartupLab, er det langt fra stille. Mange er midt oppi en innspurt frem mot årsskiftet. Desember er en av de månedene det skjer mye på investeringsfronten.

– Det hoper seg opp frem mot jul. Men akkurat nå synes jeg mest synd på advokatene som må gjøre ferdig dealene nå i romjula.

Så en litt fredeligere jul er det, selv for startups.