Dette tror de om fremtiden for norske investeringsfond

Da partnerne i et av Norges mest suksessrike venturefond, Snö, nylig annonserte at de dropper et tredje fond for å gå hver til sitt, sendte det en liten sjokkbølge gjennom det nordiske tech-miljøet. 

Deres analyse var brutal og ærlig: De var i ferd med å bli fanget i midten – for små til å konkurrere med de internasjonale gigantene, for store til å være smidige nok. 

Nå bekrefter noen av de skarpeste hodene på innsiden i VC-verden at Snös valg ikke er et unikt tilfelle, men et symptom på en strukturell krise som kan komme til å tvinge alle til å velge side.

Den strukturelle splitten

Beslutningen til Snö kom som en overraskelse. Fondet hadde levert avkastning i verdenstoppen, og interessen for et tredje fond var ifølge partnerne allerede sikret fra tunge investorer. Likevel valgte de å splitte opp for å starte mindre, mer spesialiserte fond. Begrunnelsen var en analyse av et marked i endring.

Kahoot-gründer og investor Johan Brand er en av dem som mener Snö har lest markedet korrekt. Han kaller det en "strukturell splitt" i venture-verdenen.

– For meg understreker dette den strukturelle splittelsen vi ser i venture: Tidligfase-VC er levende og fleksibelt, mens senfase har forvandlet seg til en hybrid av VC og Private Equity, uttalte Brand nylig.

Han peker på at de store, internasjonale fondene dominerer de sene rundene med enorme sjekker, mens de små, hyper-spesialiserte fondene vinner på agilitet og dybdekunnskap i tidlig fase. 

Faren, ifølge Brand, er nettopp den Snö identifiserte.

– Faren er nøyaktig den Snö påpekte: å bli fanget i midten – for liten til å konkurrere med mega-fondene, for stor til å forbli smidig, sier Brand.

Å vinne på det uventede

Men er alle mellomstore fond dømt til å tape? Ikke nødvendigvis, mener Kjetil Holmefjord, investor i tidligfasefondet Sondo Capital. Han argumenterer for at det hele avhenger av hvilket spill man velger å spille. Han deler markedet i to: de "åpenbare" og de "ikke-åpenbare" investeringene.

– Når det gjelder å vinne tilgang til de ‘åpenbare’ selskapene, er jeg i stor grad enig i Snös analyse. Her er de store internasjonale fondene koblet på, og de har både mer penger og sterkere brand, sier Holmefjord.

Det er imidlertid i de "ikke-åpenbare" tilfellene at de mellomstore, fokuserte fondene har sin store mulighet. Ved å spesialisere seg på en sektor eller geografi, kan de utvikle en unik evne til å se gull der andre ser gråstein.

– Faktum er at det er veldig få store tech-selskap som har vært åpenbare hele veien, påpeker Holmefjord. – Google var søkemotor nr. 19, Facebook var en studentplattform, og Remarkable her hjemme “en ipad uten fargeskjerm”.

Et tomrom å fylle

Men utover de strategiske valgene for fondene selv, skaper Snös kursendring også en konkret endring i det norske økosystemet. Finsknorske Claes Mikko Nilsen, investor i VC-fondet Nordic Ninja, er kanskje den utenfra som har fulgt det norske økosystemet tettst. Han påpeker at Snö har hatt en funksjon som strekker seg langt utover deres egen portefølje.

– Snö er et betrodd og kjent navn for internasjonale investorer, og har tilbudt en oversikt over det norske startup-landskapet, sier Nilsen.

Han mener Snö har fungert som en viktig døråpner og et kvalitetsstempel for utenlandsk kapital som ser mot Norge. At partnerne nå endrer sin måte å operere på, etterlater seg et betydelig tomrom.

– Siden Snö nå avslutter denne strategien, etterlater det en mulighet for andre fond å fylle, sier Nilsen.

Han understreker samtidig at Snös valg ble tatt fra en sterk posisjon, ikke av nød. 

– Landskapet for å hente kapital er utfordrende, men i Snös tilfelle ville de hatt en stor sjanse til å lykkes, mener Mikko Nilsen.

Nytt kapitalgap på gang

Konsekvensen kan bli et farlig finansieringshull i midten – den kritiske fasen etter såkornrunden, typisk i serie A og B, der selskaper trenger mellom 50 og 150 millioner kroner for å skalere.

Hvis de mellomstore, norske fondene tvinges til enten å spesialisere seg på tidligfase eller ikke klarer å vokse seg store nok, kan norske vekstselskaper bli tvunget til å se til utlandet tidligere. Samtidig etterlates et vakuum for internasjonal kapital som trenger en guide til det norske markedet.

Utviklingen tvinger frem en selvransakelse, og Snös beslutning var et varsel om en ny virkelighet. For de som blir stående i midten, kan det fort bli kaldt.