innlegg
❞ Norske gründere tenker for smått
Norge trenger gründere som vil bygge store selskaper. Men da må vi også våge å stille et større spørsmål: Hvilke problemer er det egentlig vi bruker gründertalentet vårt på, spør Lars Rinnan.
Dette er et ekstern innlegg. Mening og holdninger som fremmes her er skribentens egne.
For mange nye selskaper konkurrerer om å effektivisere stadig smalere oppgaver innen markedsføring, rekruttering og administrasjon. Noen av dem vil lykkes. Men samtidig står verden overfor utfordringer innen mat, vann, helse og klima som skriker etter de samme menneskene: teknologer, gründere og investorer som kan bygge noe nytt.
Vi har aldri hatt bedre verktøy for å angripe disse problemene. Likevel er det ofte enklere å hente penger til enda et programvareverktøy enn til en løsning som kan endre hvordan vi produserer mat eller behandler sykdom.
Det burde uroe flere enn idealistene. Det burde også uroe investorene.
Store problemer er store markeder
I arbeidet med boken The World in 2029 har jeg snakket med gründere og forskere i mange land som angriper problemer mange andre har akseptert som uløselige.
Norsk-spanske Ocean Oasis utvikler flytende avsaltingsanlegg som bruker bølgenes bevegelser til å skape trykket som trengs for å gjøre sjøvann til ferskvann. Selskapet forsøker dermed å løse to problemer samtidig: mangel på ferskvann og energibehovet ved avsalting. Teknologien må fortsatt vise at den kan fungere stabilt og konkurransedyktig i større skala. Men selve spørsmålet gründeren stiller, er forbilledlig: Hvordan kan vi gjøre en av verdens mest tilgjengelige ressurser til noe mennesker trenger mer av?
Avisomo forsøker på sin side å gjøre matproduksjon mer uavhengig av vær, sesong og lange transportveier. Selskapet utvikler modulære systemer for vertikal dyrking, der planter flyttes mellom ulike vekstmiljøer og følges opp med sensorer og programvare. Innendørs dyrking har en åpenbar utfordring: Kunstig lys krever strøm. Men nettopp derfor er det et spennende ingeniørproblem – og et mulig marked for gründere som klarer å forbedre økonomien.
Østerrikske Revo Foods har valgt en annen inngang til matsystemet. Selskapet 3D-printer plantebaserte fiskealternativer og arbeider med å gjenskape strukturen i en laksefilet. Målet er ikke bare å lage en spektakulær prototype, men å produsere mat mennesker faktisk vil kjøpe og spise.
Ingen av disse selskapene løser verdens problemer alene. Fellesnevneren er at de tar utgangspunkt i et stort behov og bygger teknologi rundt det.
Den vanskelige veien
Det ville være uredelig å fremstille denne typen selskaper som en enkel vei til suksess. Tvert imot er veien ofte lang, kostbar og full av hindringer. Produkter må utvikles og testes. Fabrikker må bygges. Kunder må endre vaner. Helseteknologi må dokumenteres og godkjennes før pasienter kan få nytte av den.
Det norske selskapet iNANOD hadde en ambisjon om å kombinere nanoteknologi og AI for å levere kreftmedisin mer presist. Selskapet gikk konkurs i mai 2026. Behandlingen var på et preklinisk stadium, og de store ambisjonene ble aldri dokumentert hos pasienter. Historien er en påminnelse om hvor langt det er fra en lovende idé til en behandling som faktisk kan brukes.
Vi skal ikke investere i selskaper bare fordi problemet de forsøker å løse, er viktig. En edel hensikt erstatter verken vitenskapelig dokumentasjon, kunder eller en bærekraftig forretningsmodell. Men det motsatte er også sant: At noe er krevende, betyr ikke at muligheten er for liten.
Investorene må også tenke annerledes
En programvarebedrift kan ofte utvikle og selge et produkt med begrenset kapital. Et selskap som skal produsere mat, rense vann eller utvikle medisinsk teknologi, må gjerne gjennom flere tunge trinn før inntektene kommer. Derfor trenger vi investorer som forstår den tekniske risikoen, og som kan bidra med kapital og kompetanse også etter at den første prototypen er ferdig.
Det betyr ikke blind tålmodighet. Det betyr tydelige milepæler: Virker teknologien under reelle forhold? Kan den produseres til en pris kundene vil betale? Hvem skal kjøpe den først? Hva må dokumenteres før den kan tas i bruk? Og hvordan kommer selskapet fra en vellykket pilot til lønnsom drift?
Her kan Norge bruke fortrinn vi allerede har: kompetanse fra energi, hav, industri, helse og teknologi. Men forskningsmiljøer, gründere, etablerte selskaper, offentlige innkjøpere og investorer må samarbeide tettere om å få løsninger ut av laboratoriet og inn i markedet. En offentlig pilot eller en første industrikunde kan være mer verdifull enn enda en pris for en god idé.
Hva vil vi bygge frem mot 2029?
Det er plass til både smale programvareprodukter og selskaper med store samfunnsambisjoner. Noen ganger kan et enkelt digitalt verktøy også bli svært verdifullt. Men hvis stadig mer av kapitalen og talentet følger den korteste veien til et produkt som kan selges, risikerer vi å overse de største mulighetene.
AI gjør det mulig å analysere biologiske systemer, optimalisere energibruk og utvikle nye materialer raskere. Sensorer, roboter, bioteknologi og billigere regnekraft åpner nye muligheter i den fysiske verden. Fremgangen er usikker, og ingen teknologi opphever behovet for god økonomi eller grundig testing. Likevel endrer verktøyene hva et lite team kan forsøke å få til.
Derfor vil jeg utfordre norske gründere og investorer: Se utover neste administrative flaskehals. Finn et problem som er stort nok til å bety noe, en kunde som faktisk vil betale for løsningen, og en vei fra første forsøk til virksomhet i stor skala.
I 2029 kommer vi fortsatt til å trenge gode verktøy for markedsføring og rekruttering. Men vi kommer til å trenge rent vann, nok mat og bedre behandling enda mer. Norske gründere kan være med på å levere begge deler.
