innlegg

❞ Norges beste eksempler ble ikke bygget på venturekapital

Ja, Norge har et innovasjonsproblem. Men eksemplene Østereng, Barua og Haugli trekker frem, peker mot en annen løsning enn mer venturekapital, skriver Anjali Bhatnagar.

Anjali Bhatnagar
Anjali Bhatnagar
Publisert

Dette er et eksternt innlegg. Mening og holdninger som fremmes her, er skribentens egne.

Gisle Østereng, Ishita Barua og Håkon Haugli skriver i Shifter at Norges utfordring ikke er å få flere til å starte selskaper, men å få flere til å vokse seg store.

Det er jeg enig i. Jeg forstår heller ikke kuttene i forskning og innovasjon mens nabolandene våre investerer mer. For forskningstunge deep tech-selskaper har de også rett i at folk må jobbe lenge med krevende problemer uten krav om raske resultater.

Der jeg er uenig, er løsningen. Forfatterne peker på at Norge har minst risikokapital i Norden, målt som andel av BNP. Så trekker de frem norske suksesshistorier. Da er det verdt å se på hva slags kapital som faktisk bygget dem.

Radionor ble startet i 2000, og etter tjueen år hadde selskapet rundt 20 ansatte. I fjor omsatte det for rundt 2,5 milliarder kroner, og i høst ble det kåret til Norges raskest voksende teknologibedrift. Forsvarsmarkedet fikk plutselig behov for teknologien selskapet hadde brukt to tiår på å utvikle. Bortsett fra en liten venturerunde i 2003 er Radionor bygget av gründeren og private eiere.

Nordsjøen ble bygget med statlig eierskap, konsesjoner og tidshorisonter på flere tiår. Nullutslippsfergene kom fordi offentlige anbud krevde dem, og Andøya er statlig eid infrastruktur. DARPA, modellen forfatterne vil kopiere, finansierer teknologi staten selv trenger, og avslutter programmer som ikke når målene sine.

Felles for alle disse historiene er tålmodige eiere og store, krevende kunder. Ingen av dem ble bygget av et fond som trenger rask vekst og høy verdsetting innen ti år.

Forfatterne skriver også at ett selskap som virkelig lykkes, kan betale for et helt kull. Det er venturekapitalens logikk. De fleste investeringene gir lite, og noen få må betale tilbake hele fondet innen fondets levetid på rundt ti år. For et fond som leter etter de sjeldne vinnerne, er det riktig logikk.

Problemet er at ingen vet i starten hvilke selskaper som vil feile, hvilke som blir solide og lønnsomme, og hvilke som blir de store vinnerne. Med 20 ansatte i 2021 ville Radionor neppe sett ut som en vinner for et venturefond. Når all kapital leter etter de samme vinnerne, blir mange gode selskaper valgt bort tidlig. De som blir valgt ut, men ikke blir vinnere, holdes ofte i live av ny kapital uten vei til lønnsomhet eller salg. Staten trenger ikke pengene tilbake innen ti år. Den kan vente på et Radionor.

Risiko betyr at mye vil gå galt. Jeg har selv bygget et selskap i to land og sett det gå konkurs, så jeg sier ikke dette lettvint. Det finnes likevel to typer fiasko. Den ene hører til innovasjon: markedet var ikke der, og man fant det ut ved å prøve. Den andre kommer av at man bruker opp kapitalen før man har bevist det investeringene bygger på. Fra innsiden føles de like, men bare den første er en nødvendig kostnad. Mer kapital uten disiplin gir flere fiaskoer av den andre typen.

Norge har et innovasjonsproblem, men årsaken er ikke bare mengden kapital. Vi mangler kapital som passer selskaper av ulik type og på ulike stadier.

Enda mer mangler vi disiplinen til å bygge solide, kommersielle selskaper som tåler et tøffere kapitalklima. Et tiår med billige penger frem til 2022 ga dårlige vaner hos både gründere og investorer. Ja, vi trenger mer kapital, og i flere former. Vi trenger også å se på hvor godt kapitalen vi allerede har satt i system fungerer.

Forfatterne skriver at de nye selskapene skal bli ryggraden i næringslivet. Jeg tror den ryggraden bygges av solide, bærekraftige selskaper, og at mange av dem kan bli svært store med riktig disiplin og riktig kapital til riktig tid. Venturekapitalen bør fortsatt finansiere den snevre gruppen selskaper den er laget for. Spørsmålet til regjeringen, Innovasjon Norge og de statlige investorene er hvem som skal finansiere resten, og på hvilke vilkår.