innlegg
❞ Når tilgang til rettspraksis styres av én aktør
Rettssikkerhet handler om mer enn at lover finnes på nett. Den handler om at mennesker faktisk kan forstå hvilke rettigheter og plikter de har, og ha en reell mulighet til å hevde dem. I Norge i dag er denne muligheten ulikt fordelt.
For i praksis er det ikke lovteksten alene som avgjør utfallet av en sak, men hvordan loven tolkes og brukes av domstolene.
Uten tilgang til rettspraksis står mange svakt. Resultatet er et system der de som har ressurser og tilgang til dyre juridiske verktøy, får et klart fortrinn, mens vanlige folk, små bedrifter og frivillige ofte må navigere i blinde. Dette er et rettssikkerhetsproblem. Og det er i ferd med å bli større.
Det finnes allerede et tydelig klasseskille i rettssikkerheten i Norge. De som har god råd, eller jobber i store virksomheter, har tilgang til juridiske verktøy, advokater og oppdatert rettspraksis. De kan raskt finne ut hva som gjelder og hvilke argumenter som faktisk har vunnet frem tidligere. Vanlige folk, små bedrifter og frivillige står ofte uten denne oversikten. De må navigere i et komplisert system med begrenset informasjon, eller ta sjansen på å gi opp fordi det blir for dyrt og for usikkert å gå videre.
Det alvorlige er at dette klasseskillet ikke bare består, men nå er i ferd med å bli forsterket. Når tilgang til rettspraksis i økende grad styres av lukkede databaser og tekniske avtaler, blir forskjellen mellom de som har og de som ikke har, enda større. Samtidig som teknologien kunne gjort jussen enklere, billigere og mer tilgjengelig for alle, brukes den nå på en måte som trekker i motsatt retning. Resultatet er en rettssikkerhet som gradvis svekkes for mange, samtidig som den forbedres for noen få.
Skal man lage moderne digitale tjenester som gjør juss enklere og mer tilgjengelig, trengs det teknisk tilgang, ofte via API-løsninger. Dette er helt vanlig i andre deler av samfunnet. Problemet er at Gyldendal Rettsdata i praksis fremstår som den eneste aktøren som kan levere rettsavgjørelser i større skala via slike løsninger. Når det er slik, får én kommersiell aktør svært stor makt. Da kan de i realiteten være med på å avgjøre hvem som får bygge nye tjenester, hvem som får innovere og hvem som ikke får det. Med andre ord får de indirekte innflytelse over hvilken vei rettssikkerheten utvikler seg i Norge.
Vi har selv vært i møte med Gyldendal Rettsdata for å få på plass en avtale. Det ble ingen avtale. Det står dem fritt. Men det viser hvor sårbart systemet er når tilgang til samfunnskritisk informasjon i praksis kan stoppes av ett privat nei. Dette rammer ikke bare gründere og nye tjenester. Det rammer også det offentlige og små og mellomstore bedrifter. I dag blir mange offentlige etater, kommuner og SMB-er i praksis tvunget til å abonnere på dyre og tunge løsninger for å få tilgang til rettspraksis, selv i saker der behovet er enkelt og avgrenset. Det er verken effektiv bruk av fellesskapets penger eller god næringspolitikk.
Situasjonen blir enda mer alvorlig når man ser dette i sammenheng med at Gyldendal Rettsdata samtidig samarbeider med tunge internasjonale teknologiselskaper innen kunstig intelligens, som Legora og Harvey.ai. Dette er globale aktører med betydelig kapital og gjennomslagskraft, og samarbeidet viser at det teknisk og kommersielt er mulig å dele norske rettsdata gjennom moderne løsninger. Samtidig er det verdt å være oppmerksom på at slike samarbeid ofte reguleres gjennom avtaler som ikke er offentlige. I slike avtaler kan det ligge sterke føringer, som eksklusivitet, begrensninger i bruk eller bindinger som gjør det vanskelig for andre å få tilsvarende tilgang. Uten innsyn i avtalene er det umulig å vite, men nettopp derfor er åpenhet viktig når det gjelder tilgang til rettsdata som er avgjørende for rettssikkerheten.
Samtidig blir norske initiativer som ønsker å gjøre jussen mer tilgjengelig for folk flest, stående uten tilgang. I praksis betyr dette at norske rettsavgjørelser kan brukes til å bygge produkter og tjenester i utlandet, mens tilsvarende utvikling i Norge bremses eller stoppes. Det er et paradoks at norske rettsdata bidrar til verdiskaping og innovasjon andre steder, mens vi selv legger hindringer i veien for å utvikle bedre, billigere og mer treffsikre løsninger her hjemme.
Dette er særlig alvorlig nå som kunstig intelligens gir helt nye muligheter. Med åpne og strukturerte rettsdata kunne vi utviklet solide AI-løsninger som hjelper saksbehandlere, domstoler, advokater, bedrifter og innbyggere med å forstå rettstilstanden raskere og bedre. Slike løsninger kan redusere feil, korte ned saksbehandlingstid og spare samfunnet for milliarder av kroner. Men da må grunnlaget være åpent.
Her kommer Lovdata inn. Lovdata er ikke et vanlig privat selskap, men en stiftelse med et tydelig samfunnsoppdrag. De skal samle, systematisere og tilgjengelig-gjøre rettslig informasjon i Norge, og forvalter en helt sentral del av rettsstatens infrastruktur. Lovdata har nylig gjort et viktig og riktig grep ved å åpne gratis og maskinlesbar tilgang til gjeldende lover og forskrifter. Det fortjener ros. Men rettssikkerheten stopper ikke ved lovtekst. Uten reell og bred tilgang til rettsavgjørelser blir bildet ufullstendig. Når dommer i praksis bare er lett tilgjengelige gjennom lukkede og kommersielle løsninger, får vi et todelt system: én virkelighet for dem som har råd og én for resten.
Det er derfor også verdt å merke seg at Lovdata nå står foran et lederskifte. Etter mange år som direktør har Odd Storm-Pedersen varslet sin avgang, og arbeidet med å finne en ny leder er i gang. Et slikt skifte gir en reell mulighet til å tenke nytt. Vi håper den nye direktøren vil se behovet for langt større åpenhet rundt rettspraksis, og ta et tydelig grep for å styrke rettssikkerhet, innovasjon og likebehandling i en digital tid.
Dette handler ikke bare om rettssikkerhet, men om hvem som skal eie og forme fremtidens juridiske løsninger. Med åpen og tilgjengelig rettspraksis kan norske aktører utvikle nye tjenester, bygge ansvarlige KI-løsninger og skape verdier i Norge, for Norge. Hvis vi ikke handler nå, overlates dette rommet til noen få store aktører med helt andre prioriteringer. Teknologien finnes allerede. Behovet er åpenbart. Dette burde skjedd for lenge siden, og det må skje nå. Dette kan politikerne løse med et enkelt pennestrøk.
