❞ Når systemet for innovasjon glemmer å innovere

Under Oslo Innovation Week snakker vi om «real action, real impact, real change». Men spørsmålet er om Norge faktisk har et system som gjør dette mulig - eller om vi har bygd et apparat som har glemt hvordan man innoverer.

Paradokset er tydelig. Norge elsker innovasjon, så lenge den kommer med vedlegg, kontantstrømprognoser og organisasjonsnummer i riktig format.

Gründeren må ikke bare tenke nytt. Hun må også tenke byråkratisk.

Vi har skapt et virkemiddelapparat som er mer opptatt av å beskytte prosessen enn å forstå potensialet. Et system som gjerne støtter en fabrikk, men som sliter med å forstå behovene til dem som bygger teknologi raskere enn byråkratiet rekker å lese seg opp.

Jeg kjenner gründere som bruker uker på å forklare saksbehandlere hvordan kunstig intelligens faktisk fungerer, hvorfor teknologi ikke følger kontortid, og at man kan skape global verdi uten å selge et fysisk produkt. Når innovasjon utfordrer kategoriene, bryter systemet sammen.

I Tyskland har de etablert Agency for Leap Innovations (SprinD), en statlig, men uavhengig enhet som finansierer radikale ideer og teknologiske gjennombrudd. SprinD gir små, tverrfaglige team fleksibilitet, tempo og risikovilje - og kan ta raske beslutninger uten å vente på tunge søknadsprosesser. 

utdanning

Toppstudent frykter teknologien løper fra pensum, men vil likevel sende gründerspirer på skolebenken

SprinD har blant annet støttet Polybot, en ny generasjon landbruksroboter, og Deep Print Bio, som utvikler bioprinting-teknologi for medisinsk forskning - prosjekter som sannsynligvis aldri ville passert et tradisjonelt søknadsskjema, men som nå driver tysk innovasjon og teknologi fremover.

I USA har man ARPA-modellen, født etter Sputnik, der forskere og gründere får midler til å løse store samfunnsutfordringer uten å drukne i rapportering og kontroll. Resultatene taler for seg selv: internett (ARPANET), GPS og moderne robotikk springer alle ut av slike høy-risiko programmer.

Fellesnevneren? De investerer i fremtiden - ikke i skjemaer.

Norge kunne lært av begge: at virkelig innovasjon krever fart, frihet og tillit. Ikke bare rapporter og risikovurderinger.

Nettopp under årets Oslo Innovation Week blir dette paradokset ekstra tydelig. 

På scenene snakker verdensledere om kunstig intelligens, klima og nye teknologier som endrer alt. Men utenfor salene møter ambisiøse gründere et system som fortsatt tenker i gamle rammer. De som utvikler løsninger for en verden som endrer seg fra uke til uke, må vente måneder på svar fra et apparat som vurderer prosjekter etter gårsdagens logikk.

Vi må våge å bygge et system som ikke bare måler modenhet, men betydning. Et system som evner å støtte dem som beveger seg mellom kategorier. De som bygger broer mellom næringsliv, forskning og samfunn.

Innovasjon skjer ikke lenger i laboratorier og garasjer. Den skjer der teknologi møter mennesker, og der regulering må følge tempoet i utviklingen.

kunstig intelligens

Nvidia og investor-kjempe med klar melding til norske gründere: AI-revolusjonen går inn i «Fase 2.0»

Oslo Innovation Week viser at talentene, ideene og energien finnes. Det som mangler, er et system som klarer å følge med.

Hvis Norge mener alvor med å være en innovasjonsnasjon, må vi innovere selve innovasjonssystemet. Det krever beslutningstakere som tør å gi tillit - ikke bare til prosjekter, men til mennesker.

Innovasjon handler ikke om evnen til å fylle et skjema. Det handler om evnen til å skape noe som ikke passer inn i et.

Og akkurat nå trenger systemet den største innovasjonen av dem alle: seg selv.