innlegg

❞ Forsvarsmilliardene kan åpne et nytt europeisk rommarked

skriver Lars Jensen, grunnlegger og partner, Scale Capital.

Portrett av en mann i mørk skjorte, fotografert ved et vindu innendørs.
Partner og grunnlegger av Scale Capital, Lars Jensen.

I september ble en rakett for første gang skutt opp i bane fra det europeiske kontinentet. Raketten var bygget av tyske Isar Aerospace og ble skutt opp fra Andøya.

Ifølge langtidsplanen for forsvarssektoren skal Andøya Spaceport oppgraderes for å tilfredsstille militære sikkerhetskrav, slik at Norge og allierte raskt kan skyte opp nye satellitter som erstatning for dem som går tapt.

Fem dager senere gjorde Den europeiske romorganisasjonen (ESA) noe nesten like uvanlig. Organisasjonen inngikk en kontrakt på opptil 7,9 mrd. kr med det bare fem år gamle selskapet The Exploration Company om å utvikle en fraktkapsel og kjøpe plass på framtidige flyvninger med den, før kapselen i det hele tatt er bygget.

Europa har med andre ord endelig begynt å ta romfarten på alvor, og det er i stor grad forsvarsbudsjettene som finansierer satsingen.

Foreløpig går mesteparten av pengene til å få satellittene ut i bane. Men investeringene kan også legge grunnlaget for et nytt europeisk marked for alt som trengs når satellittene først er på plass. Det forutsetter imidlertid at staten, som i dag ofte er den eneste kunden, tør å inngå avtaler før teknologien er ferdig utviklet.

Hvor mye det haster, viste Forsvarsmateriell nylig. Etaten inngikk en rammeavtale på opptil 450 mill. kr om satellittkommunikasjon for blant andre Forsvaret og politiet, og avtalen krever tilgang til Starlink, som i dag ikke har noen europeisk konkurrent av samme størrelse.

Forsvaret setter tempoet

At det ikke finnes et europeisk alternativ, har historiske årsaker. Det har tradisjonelt vært vanskelig å selge til offentlige aktører som ESA og forsvaret. De amerikanske og sovjetiske romprogrammene vokste ut av den kalde krigens våpenkappløp, der det gjaldt å komme først. ESA ble derimot grunnlagt i 1975 for forskning og sivile formål og har stort sett kunnet arbeide i sitt eget tempo uten å kjøpe ferdige løsninger fra private selskaper. Forsvaret har på sin side handlet hos de store, etablerte konsernene.

Den tiden ser ut til å være forbi. I fjor fikk ESA et klart mandat fra medlemslandene til å arbeide med forsvar, og samme år økte de europeiske rombudsjettene med 12 prosent til rundt 140 mrd. kr, ifølge organisasjonen. Det er den første tosifrede veksten på fem år, og det er forsvaret som driver den.

Tyskland alene vil bruke rundt 360 mrd. kr på militær romfart frem mot 2030. EU har utvidet IRIS², ofte omtalt som Europas svar på Starlink, til 348 satellitter. Av disse skal 66 brukes til forsvar, sikkerhet og beredskap. Også Norge skal ifølge langtidsplanen for forsvarssektoren anskaffe overvåkings- og kommunikasjonssatellitter til Forsvaret.

Mye av forklaringen ligger i Ukraina. Krigen har vist hvor avhengig et moderne forsvar er av satellitter, og hvor raskt de kan bli et mål. Samme dag som Russland invaderte, ble satellittnettet til Viasat, som det ukrainske militæret brukte, rammet av et dataangrep. Angrepet slo også ut fjernstyringen av rundt 5800 vindturbiner fra tyske Enercon. Det er ikke overraskende at langtidsplanen omtaler romrelatert infrastruktur som attraktive mål for trusselaktører.

Derfor går en del av pengene til å beskytte satellittene, men mesteparten brukes fortsatt på å skyte dem opp. Det neste spørsmålet er hvem som skal ta seg av dem når de først er der.

Et nytt marked tar form

Spørsmålet blir stadig mer aktuelt etter hvert som det blir billigere å sende satellitter ut i bane. Der må de kunne fylles med drivstoff og flyttes, og dataene må overføres til jorden. I dag tas mange satellitter ut av drift fordi drivstoffet tar slutt, selv om resten av utstyret virker. I tillegg trenger forskere og industri løsninger for å frakte prøver og materialer tilbake fra rommet.

Noe av dette finnes allerede. KSAT i Tromsø har i flere tiår tatt imot satellittdata. Selskapet eies av Kongsberg Gruppen og det statseide Space Norway, og driver blant annet SvalSat på Svalbard, verdens mest brukte satellittmottaksstasjon.

Resten av markedet er ungt, men europeiske selskaper er i gang. Tyske Atmos Space Cargo vil tilby frakt hjem fra rommet med faste avganger, og franske Exotrail flytter satellitter rundt i bane. Begge har kunder, men ingen som har forpliktet seg like tungt som ESA har gjort overfor The Exploration Company.

Europa må lære å kjøpe først

Nettopp slike avtaler kan bli avgjørende. ESA finansierer 60 prosent av utviklingskostnadene for kapselen, mens selskapet henter resten fra private investorer. NASA gjorde noe lignende med SpaceX på 2000-tallet. Den amerikanske romfartsorganisasjonen finansierte deler av utviklingen og inngikk deretter avtaler om fraktflyvninger til romstasjonen, før kapselen hadde fløyet. Avtalene trekkes ofte frem som grunnen til at SpaceX kom seg gjennom de første årene.

I USA er dette blitt en etablert innkjøpsform. I Europa er slike avtaler fortsatt unntaket, og få av dem er store nok til å danne grunnlaget for et nytt selskap.

Finske ICEYE viser hvilken betydning langsiktige kunder kan ha. Selskapet bygger radarsatellitter som kan ta bilder gjennom skyer og i mørke. Sju europeiske land har kjøpt satellittsystemer fra selskapet, hovedsakelig til militære formål. Med slike kunder i ryggen gjennomførte ICEYE i juni en finansieringsrunde på over 10 mrd. kr, som verdsatte selskapet til mer enn 100 mrd. kr.

Forsvarsmilliardene gir Europa en åpenbar mulighet. ESA og forsvarsdepartementene bør bruke en del av pengene til å inngå avtaler og forplikte seg som kunder tidlig, før teknologien for å fylle drivstoff på og beskytte satellitter er ferdig utviklet. Når unge teknologiselskaper får slike kunder, følger private investorer etter. Tyskland skal bruke milliardene frem mot 2030. De neste årene vil derfor avgjøre hvilke selskaper som får være med på å bygge Europas fremtidige rominfrastruktur.

Hjemme i Danmark argumenterer jeg for at vi må være med, og her ligger Norge allerede et stykke foran. I mars 2025 bestilte Direktoratet for romvirksomhet, den gang Norsk Romsenter, oppskyting av to norske overvåkingssatellitter fra Andøya gjennom Isar, før selskapet i det hele tatt hadde nådd bane med en rakett. Norge har dessuten forpliktet seg til rundt 3 mrd. kr i bidrag til ESA i perioden 2026–2028. Av dette går knapt 310 mill. kr til European Launcher Challenge, og mesteparten er øremerket Isar.

Norske politikere bør derfor bruke både plassen ved ESA-bordet og forsvarsbudsjettet til å bli tidlige kunder hos unge europeiske romselskaper, slik at Forsvaret har et europeisk alternativ å velge neste gang det skal kjøpe kapasitet i rommet. Kontraktene som inngås de kommende årene, vil avgjøre om norske selskaper blir en del av Europas nye rommarked, eller må se på fra sidelinjen.