innlegg
❞ De klarte å snu historien om Norges grønne skifte
Ingen norsk virksomhet har større mulighet enn Equinor til å bygge nye, konkurransedyktige verdikjeder fra Norge, skriver Ashild Aarø.
Dette er et eksternt innlegg. Holdninger og synspunkter uttrykt her er forfatterens egne.
Denne uken møtes energibransjen på ONS i Stavanger. Samtidig annonserer Equinor, Aker BP og Vår Energi at de går sammen om å finne Norges neste store olje- og gassfunn.
De skal modne 20–25 store letemuligheter de neste fire–fem årene, med mål om å holde produksjonen oppe også etter 2035.
Kontrasten til Equinors historie for bare noen år siden er stor. Da Statoil skiftet navn til Equinor i 2018, var ambisjonen å bli noe mer enn et olje- og gasselskap. Kompetansen, kapitalen og leverandørindustrien fra norsk sokkel skulle brukes til å bygge nye posisjoner innen havvind, hydrogen, karbonfangst og fornybar energi.
De ambisjonene er tilsidesatt nå. Når de reduserer ambisjonene innen fornybar energi, angår det langt flere enn Equinor selv. Norges største industriselskap påvirker hvilke teknologier som får utvikle seg, hvilke leverandører som får sine første store kontrakter og hvilke markeder norske vekstselskaper får mulighet til å bygge seg inn i.
For et lite teknologiselskap kan en industriell pilot og en stor referansekunde være forskjellen mellom internasjonal vekst og avvikling. Ingen norsk virksomhet har større mulighet enn Equinor til å bygge nye, konkurransedyktige verdikjeder fra Norge.
Når ble lavere ambisjoner et tegn på realisme?
Med navnebyttet kjørte Equinor på med grønn kommunikasjon, sammen med store deler av næringslivet. Rundt 2020–2022 hadde veldig mange selskaper blitt veldig grønne veldig fort, og kritikken mot greenwashing var både riktig og nødvendig.
Et eller annet sted på veien skjedde det også noe annet. Kritikken av overdreven grønn kommunikasjon gled over i en mer generell skepsis til selve ambisjonene. Grønt skifte og klimaomstilling fikk en annen klang, mens konkurransekraft, energisikkerhet og lønnsomhet tok over som de mer seriøse ordene i rommet.
Equinor har fulgt det skiftet. Fornybarambisjonene er redusert, tidligere investeringsplaner er nedjustert, og olje og gass har igjen fått en tydeligere plass i selskapets veksthistorie. Da konsernsjef Anders Opedal i juni ble spurt av DN om Equinors fornybarmål, svarte han at selskapet «ikke har jaget de målene på flere år».
Forklaringen er rasjonell nok: Havvind har blitt dyrere, hydrogenmarkedet har utviklet seg saktere enn ventet og flere lavkarbonprosjekter er avhengige av mer oppdatert politikk og støtteordninger. Olje og gass gir langt bedre avkastning her og nå.
Nye markeder kommer ikke ferdig utviklet
Men Equinor er ikke et hvilket som helst børsnotert selskap som tilfeldigvis befinner seg i Norge. Staten eier 67 prosent. Selskapets finansielle muskler, kompetanse og industrielle posisjon er bygget opp gjennom norske naturressurser og flere tiår med aktiv industripolitikk.
Da bør vi kunne stille større krav enn at Equinor til enhver tid plasserer kapitalen der avkastningen er høyest i dag.
For det er noe bakvendt ved å bruke manglende lønnsomhet som argument mot å satse på markeder som fortsatt er under utvikling. Markeder kommer ikke ferdig utviklet. Den norske olje- og leverandørindustrien gjorde heller ikke det. Den ble bygget gjennom et tett samspill mellom stat, industri, forskning og leverandører, hvor noen var villige til å ta risiko lenge før alle regnestykkene var opplagte.
I dag høster Norge enorme verdier av akkurat denne langsiktigheten. Likevel ser vi ut til å forvente at de neste industriene skal bevise at de kan konkurrere med en olje- og gassindustri vi har brukt seksti år på å bygge, før vi bestemmer oss for om vi virkelig tror på dem.
Når Equinor reduserer ambisjonene innen fornybar energi, angår det langt flere enn Equinor selv. Norges største industriselskap påvirker hvilke teknologier som får utvikle seg, hvilke leverandører som får sine første store kontrakter og hvilke markeder norske vekstselskaper får mulighet til å bygge seg inn i.
For et lite teknologiselskap kan en industriell pilot og en stor referansekunde være forskjellen mellom internasjonal vekst og avvikling. Ingen norsk virksomhet har større mulighet enn Equinor til å bygge nye, konkurransedyktige verdikjeder fra Norge.
Det mangler ikke på langsiktighet
Og det er her ONS denne uken blir interessant. Norsk oljeindustri viser at den fortsatt er svært villig til å tenke langsiktig når den ser en industriell mulighet. Tre av Norges største oljeselskap går sammen om et flerårig leteprogram for å finne ressurser som skal bidra til produksjon langt inn i fremtiden. Risiko, lang tidshorisont og usikkerhet er åpenbart ikke diskvalifiserende i seg selv.
Samtidig pågår en enorm industrikonkurranse rundt oss. Kina investerer rekordmye i grønn industri og ren energi. Europa kobler energiomstilling stadig tettere til energisikkerhet, konkurransekraft og strategisk autonomi.
Norge har et utgangspunkt de fleste land misunner oss for: kapital, forskningsmiljøer, verdensledende industriell kompetanse og en leverandørindustri bygget gjennom noen av verdens mest krevende energiprosjekter. I tillegg har vi et statskontrollert energiselskap med muskler til å være med på å skape nye markeder, ikke bare gå inn i dem når risikoen er borte.
Det betyr ikke at Equinor skal investere i ulønnsomme prosjekter fordi de er grønne. Men det er forskjell på å kreve kommersiell disiplin og å la dagens lønnsomhet definere morgendagens industripolitikk.
For noen år siden var spørsmålet hvordan Equinor kunne bruke oljealderens kapital og kompetanse til å bygge det som skulle komme etterpå. Nå handler diskusjonen stadig oftere om hvorfor selskapet skal gjøre det når olje og gass gir bedre avkastning i dag.
Det skal de ha: Equinor har lykkes med å snu historien om Norges grønne skifte. Lavere ambisjoner har blitt realisme, og det å vente på lønnsomhet har blitt kommersiell disiplin.
Men ONS denne uken viser også noe annet. Når norsk oljeindustri virkelig tror på et marked, mangler det verken langsiktighet, risikovilje eller industrielle muskler. Spørsmålet er hvorfor vi ikke viser den samme viljen til å bygge det vi skal leve av etterpå.
