Skrevet av Oda Humlung. Kommentaren ble først publisert på Reodor sin Medium-blogg, og gjengis med tillatelse fra Reodor. 

Alle bilder i saken er fra Unsplash, eller tegnet av Oda Humlung. 

På universiteter og høyskoler verden over strebes det hele tiden etter å gi en utdanning som ligger så tett opp mot et kontinuerlig endrende arbeidsliv. «Sånn gjør de det hos Apple» og «dette rammeverket bruker de i Google». Lean Startup, vanity metrics, TAM-modell, åpen og lukket innovasjon, og diffusjonsteori — og en hel del andre greier vi blir skolert i. Samtidig hører jeg støtt at «vi gjør det ikke sånn i praksis», «vi bruker litt av alt på arbeidsplassen min» og «det du lærer på skolen er helt utdatert når du kommer ut i jobb» fra de som allerede har begynt sin karriere. Jeg var naturlig nok forvirra, så jeg tok med meg teori ut i praksis hos et innovasjonsstudio — for å prøve å finne ut hva som egentlig var greia.

For en som er midt i å investere i fem år på skolebenken, er det ganske fortvilende å høre om alle disse motsigelsene og uoverensstemmelsene mellom teori og praksis. Men etter tre og et halvt år med abstrakt teori har jeg for første gang sjansen til å gjøre opp min egen mening i diskusjonen om teori versus praksis, i form av en praksisplass hos innovasjonsstudioet Reodor. Og etter å ha hengt med i svingene så godt jeg kan i et par uker, har jeg gjort meg en interessant observasjon eller to. Konklusjonen er at gapet mellom skolebenken og kontorpulten er der — men ikke helt som jeg hadde trodd.

Innovasjon – i klasserommet og på arbeidsplassen

På skolen lærer vi teorier som forklarer hvordan Ford disrupterte persontransport med Model T, hvordan Apple transformerte telefon til så mye mer enn teksting og ringing, og hvordan Netflix totalforandret måten vi konsumerer underholdning på. Som student virker det tilsynelatende å være uendelig med metodikker og prosesser for å innovere, og man sitter igjen på skolebenken og tenker at suksessfull innovasjon er verdens mest kalkulerte, ressurskrevende greie.

Her ute — på “den andre siden” hos Reodor — er det omtrent ingen som nevner teorien vi snakker om i forelesning. Ved første øyekast trodde jeg at det er fordi teorien er utdatert og irrelevant, men ved andre øyekast ser jeg at det ikke stemmer. For joda, hvorvidt noe er disruptiv innovasjon eller ei diskuteres, men det på et helt annet  --  og mye mer avslappet  --  nivå. Det vi bruker timesvis på å studere, diskutere og forstå på skolen, snakkes om her med verdens største selvfølgelighet over en kopp kaffe eller en 0,33 boks Cola.

Men teorien dukker opp i forkledning. Når folka i Reodor diskuterer hvordan de kan tilby de beste løsningene for en kunde, dukker det plutselig opp elementer i diskusjonen hvor jeg drar kjensel på elementer fra diverse teorier og modeller fra pensum. For eksempel:

• Når det diskuteres hvordan man kan hjelpe denne kunden å spre en løsning innad i egen organisasjon, slår det meg at det som snakkes om finnes jo i diffusjonsteori.
• Når det kartlegges hvordan man kan få brukere til å engasjere seg i denne nye digitale plattformen, så kjenner jeg igjen elementer man finner i modeller om teknologiadapsjon.
• Under brainstorming rundt hvordan man kan lage en kunnskapsdelingsplattform som også oppfordrer til sosialisering, tenker jeg at her gir det mening å huske på forskningen som finnes på Web 2.0-inspirert teknologi.

Teoriene i bakhånd hjelper meg å forstå hva vi jobber med og hvordan det kan løses, selv om ingen eksplisitt nevner noe teori.

Teori versus praksis — grandiost versus jordnært

Det forunderlige er, at når jeg lurer på om de andre er inspirert av den ene eller andre teorien, metoden eller rammeverket, så er svaret stort sett en variant av "nei, vi har egentlig bare kommet fram til at dette er det som funker". Arbeidsmåtene utvikler seg organisk, med fokus på å lage en løsning som holder den enkelte situasjon og de involverte menneskene i sentrum. Spørsmålet er ikke "hvordan kan vi skape de mest nyskapende, mest omveltende, mest totalforandrende løsningene?", men heller "hvordan vi kan gi mest mulig verdi til brukerne på den mest effektive måten?". Denne jordnære tilnærmingen til innovasjon står i ganske sterk kontrast til de oppfatningene jeg har gjort meg gjennom skolegangen. Det er ingen krav eller forventninger til at den første idéen må være rotet i diffusjonsteori, ha disruptiv effekt, eller bidra til selvforsterkende mekanismer  --  heller så oppmuntres det til å prøve, feile og lære, for det er dét som er driveren for gode løsninger.

«Denne jordnære tilnærmingen til innovasjon står i ganske sterk kontrast til de oppfatningene jeg har gjort meg gjennom skolegangen.»

Det fine med denne tankegangen er at resultat av arbeid kommer kjapt, og arbeidet i seg selv går enda kjappere. Her jobbes det smidig ved å dele opp arbeidet i små, lettangripelige oppgaver, og lean for å minimere risiko ved å bygge enkle, raske prototyper. Sammenlignet med akademia så er det Il Tempo Gigante-nivå her ute (vel, selvfølgelig).

Hvorfor må det være gap mellom teori og praksis?

Det som er utfordringen med teorier og modeller, er at i praksis så finnes det en haug av faktorer som er unike for situasjoner og de involverte menneskene. Hvis man skal ta høyde for disse hver gang man vil bruke en teori eller modell, kommer det i så fall til å ta uendelig lang tid å komme fram til et resultat, det har jeg skjønt på skolen.

Teorier og modeller er isolerte øyer av forståelse. Jeg ser på det jeg lærer om på skolen som verktøy i en verktøykasse. De gir en god mulighet til å få en bedre forståelse av isolerte deler og områder av det man kommer borti i arbeidslivet. Helhetsforståelsen på den andre siden, kommer fra praksis. Fordi her tar man alltid situasjonen og menneskene i betraktning først, og disse faktorene vil alltid variere  -- de er umulige å rekonstruere i en akademisk setting.

Først når man har forstått det unike for det spesifikke problemet og omstendighetene man har foran seg, kan man plukke ut et verktøy eller tre fra verktøykassa for å bygge en god løsning. Og når man skal gjøre et stykke arbeid, er det viktig å ha et godt utvalg av verktøy. Av nettopp denne grunn er det viktig å hele tiden sørge for å utvide verktøykassa si med nye verktøy, også etter at man har gått ut i arbeid. Teori er verktøyene, praksis bestemmer omstendighetene, og sammen skaper de løsningene.

«Teori er verktøyene, praksis bestemmer omstendighetene, og sammen skaper de løsningene.»

Så, hvordan håndtere gapet?

Det er som om teori og praksis har kommet fra to helt forskjellige steder, men på en harmonisk måte sammen ender opp med å gjøre mennesker i stand til å løse problemer. Og dét er kult å se som student, for det validerer at det man lærer på skolen er relevant, og det validerer at det som skjer i praksis er bunnsolid. Så, konklusjonen er at det er et gap mellom teorien på skolen og praksisen i arbeidslivet. Men vær forberedt på å se de to møtes  --  på en nærmest poetisk måte, spør du meg. For det finnes prosesser og metoder, teorier og modeller som faktisk fungerer og gir mening sammen. Det gjør seg åpenbart synlig for meg både i form av undervisning på skolen og i praksis hos Reodor.

«Konklusjonen er at det er et gap mellom teorien på skolen og praksisen i arbeidslivet. Men vær forberedt på å se de to møtes — på en nærmest poetisk måte, spør du meg.»

Så hvordan lukker man gapet? Jeg tror gapet alltid vil og må være der, så spørsmålet er heller hvordan du bygger broer; hvordan skal du bruke alt du lærer på skolen som et fundament for forståelse og problemløsing i arbeidslivet? Det virker som at menneskene jeg har truffet på ute i arbeidslivet har forstått noe. For disse metodene og prosessene bare er blitt en naturlig, uanstrengt, og ufarlig del av arbeidsmåtene til den gjengen her. Hvordan det har blitt sånn har jeg ikke vært her lenge nok til å finne ut av enda.

Kanskje er det på grunn av erfaring — eller kanskje er det fordi de faktisk slekter på Reodor Felgen.