Thomas Falck

Investor og tidligere styreleder i Investinor

Ut av krise kommer muligheter. Når Argentum nå ligger med «brukket rygg» aktualiseres spørsmålet om staten skal fortsette å ha tre ulike og ukoordinerte kompetansemiljøer for innenlands fond-i-fond investeringer, og to (snart tre) miljøer for unoterte risikokapitalinvesteringer.

Mens NBIM, Folketrygdfondet og Norfund alle er store enheter med kraft i sine domener, bidrar dagens situasjon innen risikokapitalfeltet til redusert slagkraft, redusert potensial for å koordinere og utvikle ledende kompetanse - og ikke minst redusert kraft til å posisjonere Norge, det norske vekstkapitalmarkedet og norske innovasjons og teknologibaserte selskap bedre i en global sammenheng.

De tre aktørene synes også svakt politisk forankret, og opererer med begrenset forutsigbarhet. De påvirkes av nedleggingsforsøk, budsjetttildelinger og utbyttekrav. Dermed svekkes forutsigbarhet, tiltro og effekten i markedet.

Argumenter FOR en samordning er at det ville kraftsamlet risikokapitalmiljøene, gitt grunnlag for å rasjonalisert driften, bidratt til raskere og mer effektiv kompetanseoverføring, redusert byråkrati og forvaltningskostnader og trolig gitt kraft til å posisjonere Norge og norske vekstselskap bedre internasjonalt.

En større, bedre koordinert, tydeligere forankret og mer målrettet statlig risikokapitalaktør, vil ha større risikobærende evne og kunne trolig også bidratt med mer kapital i senere faser - og dermed opprettholdt en større andel av verdiskapningen i Norge.

Argumentene MOT er kanskje primært distriktspolitiske ettersom Argentum, Investinor og Nysnø er lokalisert i tre regionshovedsteder (Folketrygdfondets annonserte nysatsing på området skal ligge i Tromsø). Viktigere var kanskje tanken om å spisse miljøene innen sine domener og å opprettholde en viss pluralisme i et lite marked. Begge disse hensyn bør det være lett å ivareta.

Ingen private norske aktører spiller en tilsvarende rolle som disse tre statlige egenkapitalaktørene - og en effektiv og slagkraftig organisering er viktig.

De PRIVATE fondene i tidlige faser er blitt flere, noen få som Verdane og Northzone er blitt svært store og har til dels flyttet ut av Norge, mens majoriteten av norske fond er små, men svært dyktige til å bygge internasjonale nettverk (Snö og Sondo er eksempler).

Akers imponerende nysatsing kan over tid bli kraftfull og kanskje utvikle seg til en nasjonal endringsagent - men trolig vil de fokusere globalt.

Ingen av miljøene vi ser i dag har KRAFTEN til å utvikle eller flytte markedet, opptre kraftfullt motsyklisk i en kommende konjunkturnedgang (I Covid-året alene katalyserte Investinor omkring 10 milliarder i investeringer i segmentet) eller ift å katalysere innovasjon på fundamentalt gjennomgående nasjonalt nivå når nye bedrifter skal oppstå og bygges i møte med det grønne, det grå og de digitale skiftene som nå faktisk kommer.

Jeg mener tiden er kommet for å konkludere de stadig pågående utredningene på området, ta grep for å gi stabilitet, fornyet mandat og tillit til de sentrale aktørene i den nasjonale satsingen på risikokapitalområdet - ved nå å samordne miljøene, revidere mandatene - og tilføre sektoren kraft.