Slik vil Nord-Norges største startup-investor fikse kapitaltørken i nord

I denne serien intervjuer Shifter gründere og investorer om kapital og entreprenørskap i Nord-Norge. Først ut er Arctic Investment Group.

Da Eskild Endrerud og familien hans i Troms begynte å gjøre tidligfaseinvesteringer gjennom familiekontoret sitt, var det ikke så lett. Det meste foregikk over telefon. En gründer ringte og trengte påfyll, og runden måtte fylles. Far og sønn Endrerud hadde sansen og kunne stille med noen millioner, men da måtte helst ko-investorene  inn med litt også for at det skulle gå opp. Men så hadde den ene nettopp kjøpt fiskebåt eller eiendom, og kunne ikke være med – og dermed mistet den andre lysten også. Så da ble det ingenting av, selv om alle egentlig synes prosjektet var godt. Mye styr, mange telefoner, og en kapitalbase som var litt for liten og uforutsigbar til å ha en ordentlig strategi.

Det er denne erfaringen som lå til grunn for Arctic Investment Group (AIG). Selskapet samler syv investorer som har forpliktet seg til å bruke til sammen 120 millioner. Strengt tatt er det ikke et fond, men et join-venture investeringsselskap. For porteføljeselskapene oppleves  det nok som et fond, og det er det største i Nord-Norge for tidligfasekapital.

At 120 millioner kroner gjør deg til den største tidligfaseinvestoren landsdelen, sier samtidig en god del om hvor liten kapitaltilgangen er.

Et glissent økosystem

Tromsø har i alle år sagt stolt at de er Nordens Paris, men investor Eskild Endrerud skulle nok helst ha sett at det var litt mer Palo Altosk eventyrlyst enn fransk kulturkonservatisme. I kontorfellesskapet de deler med noen av porteføljeselskapene, møter han Shifter for å fortelle om kapitalmarkedet i Nord.

– Vi har de samme problemene som resten av Norge – mangel på risikokapital og et litt for glissent økosystem – bare at vi har det enda mer, oppsummerer Endrerud.

For at et økosystem skal fungere, kreves kritisk masse: nok gründere, nok investorer, nok av alt. Situasjonen er klart bedre enn for ti år siden, men om landsdelen har nådd kritisk masse, er han usikker på. Tilfanget av nye gründere er greit, men problemet melder seg når selskapene skal vokse videre.

Mønsteret går igjen: Selskapene klarer å kjøre en englerunde i nord, kanskje også en såkornrunde. Så er det tomt. Da må gründeren hente kapital andre steder og bygge nettverket fra bunnen, fordi de lokale investorene ikke nødvendigvis kan åpne dørene som trengs.

Kontrasten til hovedstaden er tydelig.

– Sitter du på Startuplab, har kanskje nabobordet en investor de kan introdusere deg for. Det blir en helt annen dynamikk, sier Endrerud.

Den dynamikken finnes knapt i nord. Resultatet blir ofte at selskaper enten aldri klarer å hente pengene de trenger, eller at de henter dem et annet sted – og får dermed styremedlemmer, deltids-CFO og styremøter som gradvis flytter selskapet ut av regionen..

– Så blir styremøtene sørpå, og så sklir det sakte men sikkert bort, sier han. Til slutt flyttes alt sammen bort.

Lite kultur for startup-investeringer

Mye av forklaringen ligger i hvordan det nordnorske næringslivet er bygget. Verdiene eies i stor grad av navngitte familier, ikke institusjoner, og forvaltes av familiene selv. Fri likviditet går gjerne til å kjøpe nabobygget, eller inn i indeksfond og kapitalforvaltere – sjelden inn i risikokapital. Mye av formuene er knyttet til eiendom, og i Tromsø har et formidabelt eiendomsmarked gjennom flere tiår gitt god avkastning uten at man har trengt å lete etter alternativer.

Holdningen henger sammen med en by der over halvparten av arbeidstakerne jobber i offentlig eller kvasi-offentlig sektor. Det gir stabilitet – når det går dårlig, går det greit, og når det går bra, går det greit – men også en investeringskapital Endrerud beskriver som litt traust.

Han mener i tillegg at startup-miljøet har vært for dårlig til å fortelle de gode historiene. Lokalmedia og finanspresse har vært opptatt av konkursene – selskaper som hentet store summer og gikk over ende.

– Det har festet seg et inntrykk av at sånne startup-investeringer er noe du bare gjør med hjertet. At det ikke går an å få avkastning på det – får du pengene igjen, har du gjort det bra, sier han.

Samtidig finnes suksesshistoriene her i nord: Bodø-eventyret PowerOffice i en egen særklasse, men også vekstraketten H5P Group, som ga sterk avkastning uten å bli noen milliardbedrift.

Nordnorske gründere er imidlertid ikke de fremste til å snakke høyt om egen suksess. Med bred pensel er norske gründere mer konservative enn svenske, og nordlendingene kanskje aller mest.

– Nordlendingene er liksom verstingene – eller bestingene, avhengig av hvordan du ser det, sier Endrerud.

Fokuset ligger på å nå cash-nøytralitet tidlig – ta Norge først, så Sverige – ikke på å erobre verden. De virkelige VC-casene er sjeldne. Av AIGs fem investeringer er bare én eller to typiske VC-caser; resten ligger nærmere en family office-stil, med lengre horisont og lavere risiko.

Hvorfor det betyr noe

Konsekvensen av å ikke gjøre noe, ifølge Endrerud, er at de som kan skape mest verdi, flytter bort – ofte i ung alder. De fleste kommer aldri tilbake. Sparebankens årlige landsdelsbarometer peker på fraflytting, på mangelen på attraktive arbeidsplasser, og på mangel på kapital. En interessant, godt betalt jobb er en sentral del av det banken kaller «bo- og bli-lyst». De jobbene må i stor grad skapes lokalt.

For gründere finnes det absolutte fordeler ved å bygge fra nord: gode rammebetingelser og tilskudd i en tidlig fase, lavere arbeidsgiveravgift, høykompetent arbeidskraft til lavere lønnskostnad enn ellers i landet, og et demokratisert næringsliv der det er lett å få møte med hvem man enn ønsker.

– Ingen er høye på pæra, sier Endrerud.

Likevel mangler det fortsatt noe helt grunnleggende.

– Hvor mange tidligfase-investeringsfond er det i Nord-Norge i dag? Akkurat null, sier han.

Fire grep

Bedt om konkrete grep for å snu situasjonen, lander Endrerud på fire:

Gründere må bli flinkere til å selge seg selv og fortelle de gode historiene. Det lokale næringslivet og kapitalsterke enkeltpersoner bør se at lokale investeringer kan gi positive ringvirkninger – for egen lommebok, for lokalsamfunnet og for deres egen kjernevirksomhet på sikt. Fondsforvaltere og GP-er må skape avkastning og bevise at det lar seg gjøre, slik at det blir lettere å reise mer kapital neste gang. Og økosystemet for øvrig må samarbeide enda tettere, og av og til prioritere kvalitet over kvantitet.

Til sist peker han på Sparebanken, som selv fremhever bo- og bli-lyst og kapitalmangel som de sentrale utfordringene. Banken har anledning til å bli en nøkkelspiller ved å allokere investeringskapital – for eksempel inn i fond.

– Det er heldigvis flere gode initiativer og prosjekter – Sparebank 1 Nord-Norges stiftelse, Investinors ko-investeringsfond og samarbeid mellom inkubatorene. Men jeg mener vi kunne fått til enda mer innenfor tidligfase, sier Endrerud.

Det handler imidlertid til syvende og sist om hva som står på spill.

– Hvis alle gründerne, all kompetansen og all kapitalen til slutt forsvinner én vei, klarer vi aldri å bygge opp noe mer enn det vi har i dag. Vi er på bedringens vei, men vi kan få til mye mer.