❞ Tilskudd skaper prototyper, innkjøp bygger industri

Skal 2026-budsjettet lykkes, må staten begynne å kjøpe.

Grønn industri skapes ikke i laboratorier, den skapes i kontrakter.

Sverige har de siste årene utviklet en modell der statlige og offentlige aktører kobles tett på industriprosjekter, ikke bare som tilskuddsgivere, men som partnere i test, drift og tidlige markeder. 

Prosjekter som HYBRIT (fossilfritt stål) og den nye industrisatsingen rundt Stegra har hatt gjennombrudd fordi myndighetene har gjort mer enn å støtte forskning.De har bidratt i felles demonstrasjonsprosjekter, stilt krav i offentlige innkjøp og brukt industri-partnerskap som virkemiddel for markedsmodning. 

Det gir forutsigbarhet, og et hjemmemarked å vokse i.

Ikke pilot, men faktisk drift

Finland bruker en lignende logikk. Gjennom programmer som Business Finland og det nasjonale cleantech-rammeverket kobles bedrifter tidlig inn i offentlige og offentlig-private anskaffelser.

Teknologi testes ikke bare i pilotrom, den kjøres i faktisk drift. Det er kontrakter, ikke prosjektmidler, som avgjør om bedriftene overlever.

Danmark er det tydeligste eksempelet. Havvind ble aldri en global industrisuksess fordi staten støttet teknologien, men fordi staten kjøpte kraften, utlyste konsesjoner og inngikk langsiktige avtaler som ga marked for leverandørindustrien. Nå brukes samme metodikk i PtX: Myndighetene setter behov, designer anbud, og forventer leveranser i skala.

De tre landene har én ting til felles: Innovasjon skjer fordi staten kjøper, ikke fordi den støtter. 

Norges manglende hjemmemarked

Norske selskaper dør sjelden i idéfasen. De dør i mellomfasen, der behovet er 50–500 millioner kroner til pilot, første fabrikk, sertifiseringer og internasjonal lansering. Sverige og Finland fyller dette gapet med lån, garantier og risikoavlastning. I Norge står mange av våre beste teknologier fast på startstreken.

Innovasjon Norge og Eksfin styrker seg gjennom statsbudsjettet for 2026, men volumene er fremdeles for små til å bygge industri med global tyngde.

Tilskudd bygger prototyper. Innkjøp bygger markeder.

Og her stopper vi opp. Ifølge DFØs siste anskaffelsesundersøkelse er innovasjon det området offentlige virksomheter scorer lavest på. Anslag indikerer at svært få i «stor grad» bruker innovative anskaffelser for å dekke behov. Det betyr at systemet er rigget for å kjøpe det som allerede eksisterer, ikke det som må utvikles, testes og produseres i Norge.

Enormt potensial

Samtidig vet vi at potensialet er enormt: analyser fra DFØ viser at grønne anskaffelser i enkelte kategorier kan redusere utslippene med opptil 70 prosent. Denne kraften kunne vært brukt strategisk til å løfte nye industrisektorer, men brukes i dag mest på standardiserte produkter, ikke ny teknologi.

Offentlige innkjøp er Norges mest undervurderte industripolitiske verktøy

Hvis Norge skal bygge grønn industri, må staten ikke bare finansiere utvikling, den må kjøpe løsningene som skaper marked (OECD, 2024).. Tall fra SSB viser at staten brukte 835 mrd i 2024 på offentlige innkjøp, men forsvinnende lite gikk til norske teknologi- og industriselskaper i vekstfase. Innkjøpsmakt brukes i dag primært for å redusere pris, ikke risiko.

Vi har teknologiene som kan bli nye eksportmotorer:

● Lavutslippsmaterialer som kan halvere klimaavtrykket i bygg

● Plast- og avfallsteknologier som kan skape nye sirkulære verdikjeder

● Energisystemteknologi som gir fleksibilitet, lagring og nullutslipp i praksis

Alt dette kan løftes kommersielt hvis staten går fra tilskuddsgiver til kunde.

Uten marked får vi ikke skala.

Uten skala får vi ikke eksport.

Uten eksport får vi ikke industri.

2026-budsjettet kan bli et vendepunkt. Men da må det styrke risikoavlastning i mellomfasen, finansiere første storskala produksjon, åpne dørene til globale verdikjeder og øke tempoet i regulatoriske prosesser. Men kanskje viktigst: si nei til prosjekter uten kommersielt fundament.

Våre naboland viser at dette virker. De bygger industri som kunne, og burde, vært norsk.

gründer

Slutter i Startuplab for å bli klima-gründere: – Europa sikler etter de beste løsningene