innlegg
❞ Patentering er blitt for billig
Kunstig intelligens bidrar til en kraftig økning i antallet patentsøknader. Svarer prisen for å søke til kostnaden av å få søknaden vurdert, spør advokat Andreas Sætre.
Dette er et innlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Et patent gir søkeren en enerett til kommersiell utnyttelse av en oppfinnelse i inntil 20 år (25 for medisiner). Systemet balanserer hensynet til oppfinnerens ønske om å utnytte sin oppfinnelse kommersielt, og felleskapets behov for å nyte godt av oppfinnelsen.
Patentstyret opplyser at patent-søknader fra norsk næringsliv økte med 46% fra 2024 til 2025. Økningen fortsetter i 2026 med en økning på ca. 50% siste 12 måneder.
Økningen kommer ifølge Patentstyret fra privatpersoner og uerfarne søkere. De antas å være skrevet av AI.
AIkan utvilsomt bedre patenteringsprosessen. Vi i Equip har selv erfart at AI lar oss tilby søknader av samme eller bedre kvalitet, langt raskere og rimeligere enn før AI.
På kort sikt kan økningen også gi Norge et hopp på internasjonale innovasjons-målinger. På lang sikt kommer problemene.
Kostnadene med å søke et patent har historisk begrenset hvilke ideer som patenteres. Det krever forskning, utvikling, gebyrer, og kyndig arbeid med søknaden. Det søkes derfor oftest patent for løsninger som har en klar nytte, markedsplan, og markedsverdi.
Mindre friksjon gir mindre siling og dårligere samfunnsverdi. Med null friksjon kan fare virkelig galt av sted.
Hvis du erstatter både forskning, utvikling, og patentsøknaden til AI, sitter du nemlig kun igjen med søknadsgebyret på NOK 1 100 for de under 20 årsverk. Det kan, dessverre, være på tide å spørre om dette er for lavt.
Rene AI-genererte søknader vil leveres i håp om at patentet i seg selv gir fortjenesten. Et slags automatisert patent-troll. Det belaster samfunnet mer enn det bidrar, og gir store utfordringer for patentsystemet.
Patentstyret må nemlig behandle alle søknader likt. Normalt er det tale om ca. 20 timer fra en spesialisert ingeniør for første svar, en kostnad på minst Nok 20 000.
Dersom søknadsgebyret skulle dekke hele kostnaden av dette alene, vil en patentsøknad bli uforholdsmessig dyr. Dette har blitt løst ved at kostnaden fordeles over patentenes levetid med stadig høyere årlige fornyelsesgebyr, totalt ca. NOK 100 000 (140 000 for medisin) . Slik subsidierer de varige og verdifulle patentene behandlingen av nye søknader, og systemet er selvbærende.
Når friksjonen fjernes, snus dette på hodet. Viljen til å fornye spekulative søknader når rask avkastning uteblir er trolig svært lav. Patentstyret sitter dermed igjen med en stor økt saksbehandling og dårligere utsikter for å dekke kostnadene.
Patentsøknaden skal, som hovedregel, innvilges. En drastisk økning i søknader risikerer dermed også å føre til at flere søknader godkjennes fordi det ikke er resurser til å begrunne avslaget.
Jobben med å korrigere dette lempes da over på næringslivet. Seriøse aktører må navigere en tettere jungel av korrekte og uriktige godkjente patenter, skille disse fra hverandre, og ta kampen med å få dem endret.
En tidlig tilpasning av gebyrene fra Patentstyret kan spare oss mye unødvendig arbeid. En økning av gebyret på NOK 1 100 vil neppe stanse seriøse patentsøknader, men bremser effektivt verdien av å søke AI-generert slop.
Både Patentstyret og rådgivere må dra nytte av AIfor å la seriøse prosjekter sikres bedre og enklere med patenter. Men ingen bør heie på patenter for patentets skyld.
Norsk næringsliv blir ikke sterkere av alle patenter, men av at solid forskning og utvikling sikres med patentent.
