innlegg
❞ Hvorfor investerer kun 3,6 prosent av Norges største family offices i tech?
Som rådgivere for over 200 av Norges største family offices ser vi i Statement at viljen til å investere i teknologiselskaper er overraskende lav. Kun 3,6 prosent av kapitalen er allokert til teknologi.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning.
I vårt arbeid med family offices ser vi dette mønsteret tydelig. Kapitalen søker andre steder. Dette kan tolkes som konservatisme. Eller mangel på kompetanse.
Men det kan også være noe annet. Dette er ikke unikt for våre kunder. Norsk kapital har tradisjonelt vært tungt eksponert mot eiendom, finans og realaktiva, mens investeringer i teknologi i større grad skjer gjennom spesialiserte miljøer og fond.
Kanskje er det ikke et tegn på at norske investorer henger etter. Kanskje er det et tegn på atde ser noe andre ikke ser.
Hva om store deler av tech-sektoren er betydelig overpriset? Ikke med noen få prosent. Men med 50–60 prosent.
Det høres dramatisk ut. Men i en verden der teknologisk utvikling går raskere enn markedet klarer å forstå, er det kanskje ikke så urealistisk. For kort tid siden ble teknologiselskaper verdsatt på bakgrunn av innovasjon og fremtidig potensial.
Det handlet om hvem som kunne bygge noe nytt, noe raskere, noe smartere. Premissene er i ferd med å endre seg.
Kunstig intelligens gjør at oppgaver som tidligere krevde tid, kompetanse og kapital, nå kan
løses på sekunder ofte bedre enn det mennesker klarer. Det som i går var en unik teknologi, kan i dag replikeres, forbedres eller erstattes nesten umiddelbart.
Når innovasjonens levetid krymper fra år til uker, endres hele grunnlaget for hvordan vi priser teknologi.
Paradokset er åpenbart.
På den ene siden sier vi at vi må satse på teknologi. På den andre siden nøler kapitalen. Ikke nødvendigvis fordi investorer ikke forstår mulighetene. Men fordi de ikke lenger forstår modellene som brukes til å prise dem.
Når grunnlaget for verdi endrer seg raskere enn modellene vi bruker til å beregne den, oppstår usikkerhet. Og med økt usikkerhet blir investorene mer avventende.
Så hva betyr dette for Norge?
Vi står i et veivalg. Vi kan fortsette å snakke om behovet for å satse på teknologi, uten å stille spørsmål ved hvordan vi faktisk verdsetter den. Eller vi kan erkjenne at spillereglene er i ferd med å endre seg. For dette handler ikke bare om teknologi.
Det handler om hvordan vi forstår verdi i en verden der stadig mer kan kopieres, automatiseres og distribueres på sekunder. Når teknologiske fortrinn blir kortvarige, flyttes verdien et annet sted. Til dømmekraft.
Til evnen til å prioritere riktig. Til å forstå hva som faktisk er varig og hva som bare er midlertidig innovasjon.
Det betyr ikke at vi skal investere mindre i teknologi. Men det betyr at vi må bli langt mer presise i hvordan vi vurderer den. For kanskje er ikke det største problemet at vi investerer for lite i teknologi. Kanskje er det at vi fortsatt priser teknologiselskaper som om forutsetningene ikke har endret seg. Og kanskje, ubehagelig nok, er det slik at norsk kapital har vært mer rasjonell enn vi liker å tro. Hvis vi ikke tilpasser oss, er det ikke et spørsmål om markedet vil justere seg.
Men når.
Og hvor kraftig.
