KOMMENTAR

«Festen er over, enhjørninger har mistet maska, og gründerne må tåle å bli tynt for verdier»

Det føles som en rar drøm at prisene på oppstartsselskaper galloperte til værs, og man kranglet om hvem som var første norske «unicorn». Vi har våknet til en ny virkelighet, der både gründere og investorer må tenke nytt, men bør oppføre seg på en måte som lønner seg på sikt, skriver redaktør Per-Ivar Nikolaisen i Shifter.

Tre fans i enhjørningsmasker under en basketkamp mellom New Orleans Pelicans og Dallas Mavericks i fjor (til venstre) og en redaktør i Shifter (til høyre).
Publisert Sist oppdatert

Slush-konferansen i fjor møtte jeg Miki Kuusi. Toppsjef og gründer i den finske Foodora-konkurrenten Wolt hadde da akkurat solgt selskapet sitt til DoorDash for svimlende 7 milliarder euro. Noen mente det var synd at nok en nordisk superstartup ble solgt til USA – men det viste seg etter hvert at det var tidenes timing. I det påfølgende året har DoorDash sin aksjekurs falt med over 70 prosent.

Det amerikanske hjemleveringsselskapet er ikke alene om å ha fått juling på tech-børsene. Hello Fresh er ned 75 prosent. Netflix ned 58 prosent. Meta ned 67 prosent. Og her hjemme er Kahoot ned 56 prosent.

Så hvordan reagerer unge norske gründere som hele sitt voksne liv har opplevd kapitalmarkedet som en eneste stor fest som aldri så ut til å ta slutt?

Mange av dem har tidligere snakket stolt om verdivurderingen, både her i Shifter og i de etablerte finansavisene. Når vi nå forsøker å spørre norske gründere om hvordan prisen på deres selskaper har utviklet seg, og hva de tenker om det, er det ofte «ingen kommentar». Dersom det har vært en investeringsrunde, har «partene blitt enige om å ikke gå ut med verdivurderingen».

Gründervennlige investorer som Trond Riiber Knudsen i TRK Group og Jon Kåre Stene i Skyfall Ventures har imidlertid antydet hvor prekær situasjonen er. Riiber Knudsen forteller om gründere som gjør C-momenter i emisjonsakrobatikk for å få med seg investorer som sitter på gjerdet – det opereres med preferanseaksjer, heftige rabatter og også total omstokking av eierandeler. Stene på sin side påpeker at verdifall i en investeringsrunde ikke lenger handler om at selskapene ikke presterer og leverer opp til forventingene, men at det for mange er forutsetningen for å overleve.

Jeg må innrømme at også vi i Shifter ble fartsblinde i det overopphetede tech-markedet frem til forrige vinter. De internasjonale VC-kjendisene Tiger og Softbanks inntog i det norske økosystemet av unge teknologiselskaper, gjorde at en 100-millionersrunde plutselig fremsto som «ganske smått» for oss journalister som forsøkte å henge med i svingene på alle nyhetene som kom strømmende på.

Det føles i dag nesten som en rar drøm at Cognite og Oda hadde sin krangel om hvem som var den første enhjørningen. Hadde det kommet en ekstern emisjon i dag, er sannsynligheten ganske høy for at de begge måtte gitt fra seg statusen som «magisk hest».

For Odas del fremgår dette allerede av nedskrivingene storeier Kinnevik har gjort i sine regnskaper. Det vil antagelig også gjelde Dune Analytics, slik situasjonen ser ut der ute i den bekmørke og fortsatt iskalde kryptovinteren. En annen enhjørning, Gelato, har riktignok hatt sterk inntektsvekst og er godt oppkapitalisert, men det er naturlig å tro at også de hadde gått på en prissmell i et kapitalmarked der samarbeidspartner og netthandelgigant Shopify har rast med 75 prosent.

Vi som er optimistiske på vegne av tech-bransjen, ser nå antydning til lys i tunnelen. De siste ukene har det begynt å snu på børsene, og papirverdiene klatrer igjen oppover. Likevel kjennes det fortsatt som om alt kan rase sammen igjen av et lite negativt vindpust. Dotcom-krisen 2.0 har definitivt vaksinert markedet mot elleville verdivurderinger for en god stund fremover.

Jeg tror (og håper) de største vekstselskapene er solide nok til å komme seg gjennom nedturen. Selskaper som Oda og Gelato, med høye inntekter fra ekte kunder som elsker dem, har et relativt stort spillerom til å manøvrere seg gjennom stormen.

De selskapene som blir straffet hardest nå, er de som lot seg friste til å tyne prisen opp mest mulig mens bobla vokste, uten at de hadde skapt noe substansielt ennå. Startups basert på noen slides og en pen CV utnyttet investorenes «fear of missing out» til å få mest mulig kapital og minst mulig utvanning. Når de nå skal hente penger i et historisk vanskelig marked, er fallet dramatisk. Dersom de i mellomtiden heller ikke har klart å få vesentlig omsetning, er faren stor for at ferden bare fortsetter ned i avgrunnen. Særlig dersom de har valgt investorer som i bunn og grunn ikke bryr seg så mye om «visjonen» og alt det gode gründerne skulle få til for verden, men gjorde det utlukkende for pengenes skyld.

Ifølge erfarne gründervenner som står i stormen der ute, er det nå tre ting som gjelder når man henter kapital til et vekstselskap:

  1. Man må sørge for at pengene varer lenger, skru ned kostnadene og gå raskere til lønnsomhet.
  2. Investorene har et sterkt ønske om å se en «fully funded» plan. Mange tror markedet blir enda verre, og at de kan risikere å bli vasket helt ut i neste runde. Så derfor skal pengene nå vare helt til businessen går i et solid pluss, gjerne minst to års «rullebane».
  3. Man må regne med å drive emisjonsakrobatikk hvis det står dårlig til på de to første punktene. Selv selskaper som har fremstått som evangeliske på at de ikke skulle gi preferanseaksjer, gjør antagelig det nå.

Med dette bakteppet er det underlig at norske gründere synes det er så skamfullt å fortelle åpent og ærlig om at prisingen har gått ned fra forrige investeringsrunde – og heller vil holde disse bedriftshemmelighetene «top secret», selv om både vi og hvem som helst kan bestille denne informasjonen fra Brønnøysundregisteret.

Da må de huske at de ikke er alene i disse dager, men at det er en hel fotballstadion av startups som sliter med mye av det samme akkurat nå. For dersom de ikke er inne i en av de mer krigsprofitterende bransjene som våpen og energi eller går i overskudd, vil det nesten være naturstridig om de har vokst i finansiell verdi det siste året. Nye selskaper er mer volatile enn etablerte selskaper fordi de prises mer ut fra forventningen enn de reelle inntektene. Akkurat som at vekstselskaper stiger mest i oppgangstider, faller de også mest i nedgangstider. Det er naturlig.

Det er altså like greit å si det som det er, for alle vet jo at det antagelig er slik. Det er selvfølgelig skikkelig kjipt med en såkalt «down round». Kanskje har også venner investert sparepenger i selskapet, og ansatte har bladd opp for å få «skin in the game», som gründerne så fint sa det en gang i oppgangstiden. Kanskje har alt sammen kommet på toppen av en nedbemanning.

La meg stoppe der, før vi går helt i kjelleren. La oss trøste oss med at evige «up-rounds» er helt ulogisk og kanskje også usunt. Da Amazon gikk på børs i sin tid, hadde de et massivt verdifall, før de klatret til å bli et av verdens mest verdifulle selskaper. De som kjøpte aksjer i nedgangstiden, gjorde et kupp som de uansett kan juble over nå mange år etter. Det vet for eksempel mange oppkjøpere som nå støvsuger markedet etter billige og lovende godbiter.

Å bygge et selskap er med andre ord en langsiktig prosess. Aksjekursen vil normalt sett gå oppover og nedover, men forhåpentligvis mest oppover i det lange løp hvis selskapet gjør de riktige grepene og det er et marked for produktet.

Etter Slush i fjor skrev jeg en artikkel under tittelen «Drittsekkenes tid er forbi: Slik må investorene kjempe om de beste gründerne». Når kapitalmarkedet ligger nede for telling, FOMOen fra 2021 er borte, er det dessverre grunn til å tro at en del av investorer viser sitt sanne «jeg» igjen. Mange tidsbegrensede VC-fond, som har lovet gevinst til sine egne investorer, vil trolig presse gründerne - sette hardt mot hardt for å få sikre sine penger. VC-investorenes kortsiktige interesser og makt i styrerommene kan igjen føre til beslutninger som skader selskapet på lang sikt, ja til og med tar livet av selskapet.

I denne sammenhengen bør investorene vise tålmodighet i en ekstraordinær situasjon – det er nå de skal opptre «gründervennlig», som de jo har gjentatt gang på gang at de er. Dette vil gagne deres rykte og omdømme når verden på et eller annet tidspunkt er tilbake på skinnene, kortene igjen kan være stokket om, og investorene må kjempe om de beste dealene.

Visse gründere med høyt ego må også kvitte seg med forestillingen om at deres eget herredømme over selskapet er det eneste saliggjørende, og at en større utvanning enn normalt er normalt i en unormal situasjon. Det er nok av eksempler på selskaper der de opprinnelige grunnleggerne har eid ganske lite, men det har gått ganske bra likevel. Så lenge gründerne og investorene drar i samme retning og vil hverandre vel, så kan det også være til det beste – enten det er kapitalkrise eller ikke.

Føles utvanningen for stor og smertefull, er det godt å huske at det heldigvis finnes andre resultatmål enn penger - som at man løser et problem, på en eller annen måte gjør livet lettere for de som bor på denne kloden, ja til og med bidrar til å «redde verden». For gjorde man noe bare for pengene sin del, burde man ikke gjort det. Det samme gjelder for investorer.

Få gratis nyhetsbrev

Abonner på Shifters nyhetsbrev for de siste nyhetene, trendene og analysene.

Ja, takk!