❞ 10 år med Shifter: Slik fant vi ut at vi ikke kunne leve av bare luft og kjærlighet til gründere

Det er snart ti år siden Lucas Weldeghebriel og jeg satt over et bord på et trangt møterom på Havnelageret i Oslo.

Det kan alltids diskuteres når noe startet - om det var på lanseringsdatoen, om det var da man stiftet selskapet, fikk den første ville ideen, eller altså det første møtet mellom to søkende medgründere som lurer på om de kan passe sammen. For meg var det der på Havnelageret, og det som kommer nå har jeg ikke fortalt til så mange. 

Jeg hadde tatt sluttpakke som journalist i Teknisk Ukeblad i november, fordi jeg gikk med drømmer og planer om å starte en avis. Jeg hadde snakket med en rekke tidligere kolleger om de ikke ville bli med meg. Det var ikke en lett oppgave å overbevise trygghetssøkende journalister om at det var en spesielt klok ting å gjøre. Riktignok hadde duracell-kaninen Gard Michalsen startet Medier24, tatt journalistverdenen med storm, og høstet lovord i bransjen. På kort tid hadde hans enmannsshow blitt en reell konkurrent til det etablerte, og den gangen litt sidrompa fagbladet Journalisten. Men mine venner i bransjen sa nei, nei, og atter nei.

Da Lucas kom til meg og sa at han hadde gått med tanker om å starte en avis, og mente at det var et eller annet som foregikk innenfor startups, var jeg for lengst ferdig mørnet. Det tok meg omtrent 50 sekunder å si ja.

Riktignok var det ikke Shifter jeg hadde tenkt å starte, men brikkene falt umiddelbart på plass. Den røde tråden jeg hadde fulgt de siste 15 årene i karrieren, ledet jo faktisk rett inn i dette prosjektet, tenkte jeg. Den norske økonomien var dominert av oljeindustrien, og trengte flere bein å stå på. Gjennom uavhengig journalistikk kunne vi bidra til et bedre samfunn ved å gi oppmerksomhet til gründere og investorer som ønsket å skape et nytt næringsliv - mindre fossilt, mer variert.

Lucas tok jobben som administrerende direktør – jeg redaktør. Startupveteranen Ragnar Bø ble den første styrelederen som skulle holde orden på det administrative og gi nødvendige råd til to journalister som kunne fint lite om selskapsdrift. Vi hadde en times brainstorming og fant på navnet Shifter. Det kjentes magisk når vi sa ordet, i alle fall i forhold til alle de andre forslagene som jeg er for flau til å fortelle om her i denne artikkelen. Den smått geniale grafiske designeren Tor Linckert laget logoen like fort - med den legendariske snudde F-en. Den har stort sett funket fint, kanskje bortsett fra da jeg i Shifters tidligste fase skulle inn på en konferanse med Telenor-sjefen og en minister til stede, og sikkerhetsvakten i døra trodde det var et slags nasjonalistisk symbol. Han så strengt på meg og sa at «slike som deg vil vi ikke ha her».

Vi hadde ikke noen plan eller omfattende strategi, og vi hadde iallfall ikke tenkt så mye på forretningsmodellen. Vi kjente likevel på magefølelsen at dette var noe Norge trengte, og jeg tenkte «la oss kjøre i gang og se hvordan det går». 

Vi fikk umiddelbart respons hos gründerlesere som hungret etter stoff om seg selv og likesinnede. Det var et voldsomt journalistisk kick. I min tid i Aftenposten, Dagens Næringsliv og Teknisk Ukeblad hadde jeg ofte intervjuet kilder i etablerte selskaper eller i det offentlige. Mye ble filtrert og silt gjennom nervøse og kontrollerende kommunikasjonsavdelinger. Det var rett og slett herlig befriende å intervjue gründere som snakket fra levra og ikke sminket det de hadde sagt på sitatsjekkene i etterkant. Ikke minst var det deilig inspirerende å møte folk som brant så inni hjerterota for det de holdt på med.

Vi raste rundt - dro på Slush, Angel Challenge, Startup Extreme, og besøkte Klarna og Spotify i Stockholm. Vi lærte og skrev - lærte og skrev - i en adrenalinrus av stadig ny kunnskap. Leserveksten var ellevill. Alle jublet over hvor mye to tidligere Aftenposten-journalistene kunne klare å produsere på egen hånd. Ja, og vi vant allerede kamper om å slå Dagens Næringsliv og Finansavisen på å være først ute med nyheter om selskaper som Kahoot og Kolonial.

Men vi hadde et STORT problem: Vi tjente ikke penger.

Bortsett fra en og annen annonse og en crowdfunding-kampanje vi hadde gående der noen godhjerta givere ga oss drahjelp, var det så å si ikke inntekter i den nystartede nettavisen vår det første året. Vi hadde rundt regnet tre kunder: Ingar Bentsen og The Factory rykket inn en annonse for deres fintech-akselerator, vi laget et bilag for IKT-Norge, og Oslo Business Region forbarmet seg over oss med å markedsføre Oslo Innovation Week i Shifter. 

Vi hadde ikke penger til å ta ut ordentlig lønn. Sluttpakken fra Teknisk Ukeblad var for lengst brukt opp, og jeg har aldri spist så mye Eldorado og First Price som i den perioden. Jeg husker ennå at jeg var i butikken, og 8-åringen min henvendte seg unnskyldende til hun i kassa, og sa: «Faren min er gründer, skjønner du, så det er ikke sikkert kortet hans virker». 

Jeg og Lucas fortsatte å «bootstrappe», altså tjene penger på si´ for å få det til å gå rundt. Selv tok jeg på meg å reise til jungelen i Indonesia for Regnskogfondet for å dokumentere menneskerettighetsbrudd mot urfolk - noe jeg egentlig brant for, kunne noe om og tenkte kunne være både spennende og lettjente penger mens vi bygde Shifter. I dobbeltarbeidet som fulgte, forbannet jeg både meg selv og de som ønsket en bedre verden, og drømte om å rake løv eller kjøre avisen i stedet.

Vi hadde rett og slett et desperat behov for en medgründer som skjønte penger, hvis Shifter skulle bli et ekte selskap - ikke ende som en del av «9 av 10 feiler»-statistikken før vi hadde kommet ordentlig i gang.

Siviløkonom og gestaltterapeut Aslaug Ingeborgrud Syvertsen var den redningen vi trengte. Hun forsto at bedrifter ikke kunne overleve på luft og kjærlighet til gründere alene. Hun var den som sørget for at de første gründernes idealisme og pågangsmot ble omsatt i salg og inntekter. Dessuten var hun drivende dyktig på psykologi og kultur - både innad og utad. Uten Aslaug som medgründer hadde det antagelig ikke vært et Shifter i dag. Sammen med Lucas sin iboende drivkraft og entusiasme for alt som var nytt, var det med på å trekke prosjektet i riktig retning, bort fra ren idealisme og mot bærekraftig drift.

En annen ting vi gjorde var å gjennomføre vår første investeringsrunde. Tech-profiler som Johan Brand og Bjarne Melbye var blant de som støttet medie-toddleren vår. For ikke å snakke om den engasjerte klesgründeren og nå eiendomsutvikleren Christian Hestenes, som stadig var innom for å gi oppmuntrende klapp på skulderen. Den første runden ga gründerteamet ro og trygghet til å tenke litt lenger enn neste dag.

Senere fikk vi nye muskler gjennom styreledere som tidligere Discovery-sjef Harald Strømme og tidligere Aftenposten-redaktør Espen Egil Hansen. Samtidig hadde vi stødige tech-profiler som Lars Johan Bjørkevoll og Anne Kristine Lund i styret. Også Johan Odfjell, Henrik-Lie Nilsen, E24 og Christian Bjørnæs kom etterhvert inn som investorer. 

Både redaksjonelt, kommersielt og på eiersiden er det mange som har dratt lasset og fortjener stor anerkjennelse for at vi er der vi er i dag. Det blir nok en fest en gang - når vi får tid.

I dag er det vanskelig å trekke frem hva som har vært de største høydepunktene. Rent økonomisk og kommersielt var det et definitivt gjennombrudd da vi klarte å gå med overskudd i 2021, med en stab på over 12 personer. Vi hadde blant annet innført en abonnementsmodell som fikk fart på inntektene.

The Shift-konferansene våre var med på å bygge fundamentet for økosystemet vi ser i Oslo i dag - sammen med aktører som Mesh og Startuplab. Noen husker kanskje best Didrik Dimmen i Flowmotion ta backflip på BMX-sykkel foran Kronprins Haakon og ordføreren på gamle Ederkoppen teater. Men det viktigste var de mange menneskemøtene - som jeg ser at førte til forbindelser og nettverk som fortsetter å så nye frø og blomstre den dag i dag. Ikke minst har podcasten vår også gjort Shifter kjent langt utenfor andedammen av gründere. 

Redaksjonelt fortsatte vi å treffe planken. Tidlig skrev vi en april-spøk der Kronprins Haakon meldte at han skulle si fra seg tronarven og bli gründer, en artikkel som gikk nærmest viralt. Men etter hvert fikk vi ekte saker som gikk viralt. 

Vi opparbeidet oss en dybdeinnsikt og oversikt som gjorde at vi ikke bare var først ute med de største nyhetssakene om de viktigste selskapene. Vi gikk bak nyhetene, fortalte historiene og ga kontekst og analyse. Som gründere selv sto vi midt oppi mange av problemstillingene gründerne vi møtte slet med. 

Flere av småselskapene vi dekket helt i starten, vokste seg etter hvert store. Jeg husker seansen der Johan Brand pitchet Kahoot foran investorer hos Bloomberg til en verdivurdering som var en brøkdel av i dag. På samme møte var Karen Dolva som fortalte om roboten sin i No Isolation som skulle gjøre at barn kunne holde kontakt med klassekameratene sine når de var borte med alvorlig sykdom. Vi var der da Magnus Wanberg og Remarkable var en håndfull mennesker på et litt slitent og rotete kontor på Bislett. Vi intervjuet Karl Munthe-Kaas da Kolonial hentet den første store runden. I et mindre stolt øyeblikk avviste jeg Jonas Helmikstøl da han sendte meg e-post om at vi måtte skrive om hans nye geniale ladeboks i selskapet Easee. For en ferd det har vært for det norske gründermiljøet i disse ti årene.

Noen gründere ble nok litt skuffet, men også litt imponert, av nyheten om at vi ble kjøpt opp av Schibsted. Skulle vi, selveste startupmediet - av gründere for gründere - bli kjøpt opp av The Big Corporate? Det kan jo alltid diskuteres hvor klokt det er å bli en del av en mektig gigant. Men vi mente at vi hadde en så sterk merkevare og en så solid brukermasse at vi ikke hadde noe å være redd for. Vi kom ikke til å bli slukt mentalt av storebror. Det har vi heller ikke blitt.

Vi har i dag en redaksjon her i Shifter.no jeg er enormt stolt av. Jeg mener vi er sterkere enn noen gang, og som redaktør tør jeg være ubeskjeden nok til å si at vi lager tech-journalistikk i verdensklasse. Ingen har bedre oversikt over det som rører seg innenfor norske startups, og vår database over investeringer og verdivurderinger fyller seg stadig større. Vi kjenner menneskene bak, og vi forstår dynamikkene. 

Jeg mener at vi har klart å beholde vår egenart, og utviklet oss videre. Selskapet Shifter Media har dessuten lansert søsteravisen BankShift. Det siste halvåret har Shifter.no hatt rask vekst i antall brukere. Interessen for entreprenørskap er på vei tilbake etter et par lunkne år med kapitalkrise i startup-verdenen. Kombinert med at vi treffer godt med artiklene våre, ved å være best på de viktigste nyhetene og relevant tematikk, gir det oss god vind i seilene.

Fremtiden

Hva som skjer de neste ti årene vet vi jo ikke helt sikkert, men jeg er overbevist om at Shifter vil få nok å fortelle om. I årene bak oss har vi sett trender innenfor internet of things, delingsøkonomi, last mile, hjemlevering, blockchain, virtual reality, SaaS, og nå altså kunstig intelligens og roboter. Vi har dekket alt dette, vel vitende om at hver hype en gang tar slutt, noen ganger brått, andre ganger gjennom en gradvis normalisering. 

Det er en forståelig kritikk mot en nettavis som Shifter at vi lar oss rive med av hype-syklusene, og at vi kanskje burde vært mer kritiske. Men jeg ser også at hver hype skaper fantastisk mye nytt, og at det alltid står igjen noe substansielt når stormen er over. Det er vår jobb å fortelle om det som vokser frem, både det som dør og det som lever videre - det som flytter samfunnet litt fremover.

Når jeg nå er i mitt tiende år som Shifter-redaktør, ser jeg at konkurransen er tøffere enn noensinne innenfor software. Jeg tror derfor at mange av de norske suksessene vil være selskapene som makter å ha forankring i en fysisk verden. Mange har ledd godt av roboten 1X når den har klønet tregt rundt og forsøkt å rydde inn i oppvaskmaskiner eller brettet klær. Men i motsetning til en del andre selskaper innenfor ren programvare, er det ikke lett å hive sammen en konkurrent over natta. 

Jeg tenker at det fysiske ikke trenger å bety avansert hardware slik 1X representerer, men lokal forankring og brukere som ikke kan stjeles i en fei – startups som retter seg mot virkelige mennesker og virkelige problemer. Se bare på Henrik Müller-Hansen og Gelato som gjør at du kan bestille trykte produkter globalt, men produsere det lokalt - kortreist og raskt. Her er den opparbeidede produksjonskjeden med Gelatos omfattende nettverk av fysiske trykkerier vanskelig å slå.

Det er også i den fysiske verden den menneskeskapte journalistikken har sin unike fordel fremfor kunstig intelligens. 

Vi i Shifter kan i dag skrape hele internett for relevante saker som vi kan sitere. Ved hjelp av kunstig intelligens produserer vi notiser og korte nyhetssaker basert på det vi finner i nettaviser og sosiale medier raskere enn noensinne. Det betyr at vi får en rikere flora og variasjon i notisene våre enn det vi har tidligere. Jeg mener at AI gjør Shifter bedre på mange måter. I denne utviklingen vokser imidlertid den menneskeskapte journalistikken seg også sterkere. 

Journalistikk handler om å skape tillit, fortelle de historiene og detaljene som ikke kommer frem på glansbildene på LinkedIn eller i polerte AI-baserte pressemeldinger. 

Det mest interessante med verden ligger antagelig fortsatt ikke på internett. Derfor mener jeg vi i Shifter fortsatt skal prioritere å bygge tillit og relasjoner så vi kan fortelle de ekte historiene. Vi skal selvsagt bruke kunstig intelligens som et hjelpemiddel for å gjøre oss enda bedre. Men som mennesker kan vi hente ut hemmelighetene, de vanskelige tingene og det som ikke har gått så bra - der det ligger uendelig mye læring.

Jeg tror medier som tenker slik, som bruker kraften i kunstig intelligens og forståelsen av det digitale rom, samtidig som de kombinerer det med de beste av våre menneskelige egenskaper, vil vinne over informasjonsstøyen der ute. 

En god nettavis er en tillitsplattform, noe du skal kunne stole på når alt annet føles tvilsomt. Siden jeg har lært litt mer om å skape inntekter nå enn det jeg kunne da vi startet, så mener jeg vi i dette har et unikt fortrinn som er vanskelig for en AI å konkurrere med. Noe som vil betale seg.

Så får det heller være at vi menneske-journalister kommer til å gjøre noen feil i ny og ne, men i en verden av resirkulering av tekst, er jo det bare et kvalitetstegn på ekte, ufiltrert arbeid. Vi fortsetter oppdraget med å dyrke frem et nytt norsk næringsliv. Jeg gleder meg til Shifters neste ti år, med ekte menneskelighet, i robotenes tidsalder. Så får jeg fortelle mer om det som har vært en annen gang.

PS: Dette er bare et udrag av det jeg husker, mye er sikkert glemt og burde vært nevnt, så send meg gjerne minner dere har, på perivar@shifter.no.