Innlegg av OIav Nedrelid, gründer av Domos Labs

Hva om vi prøvde å gjenskape suksessen fra oljesektoren, i stedet for alle forsøkene på å bli bleke kopier av Silicon Valley og Stockholm, skriver seriegründer Olav Nedrelid i Domos.

Chul Christian Aamodt, redaktør i Enerwe, skrev en kronikk om bortskjemte grundere, med en intro som signaliserte at det var jo tross alt oljen som finansierte alt slaraffenlivet.  Per-Ivar Nikolaisen, redaktør i Shifter, skrev et motsvar hvor han skjøt tilbake på bortskjemte oljearbeidere.

Nedgang i oljepris og en ny digitaliseringshype har gjort behovet for omstilling til allemannseie. De Singulære predikerer en helt ny verden basert på «eksponensiell vekst» og «super-intelligens», og har ingen tid å miste. De klima-engasjerte mener vi må bygge ned all produksjon umiddelbart, av hensyn til miljøet.  Mens oljeindustrien og økonomiske realister påpeker at det fortsatt er mye ugjort på sokkelen, at verden trenger alternativ til kull, og at det jo er sokkelen som finansierer moroa for alle andre.

Altfor ofte ender gode tanker opp i en lite konstruktiv diskusjon mellom det «nye» og det «gamle».

Det norske olje-eventyret er en internasjonal suksesshistorie. Knapt noen gang tidligere har verden sett naturgitte lottogevinster håndtert på en bedre måte. Oljefondet har fått mye oppmerksomhet av økonomisk elite, men også den aktive skatte- og virkemiddelpolitikken blir ofte trukket frem som kritiske suksessfaktorer.

Nesten alle andre petroleumsøkonomier har blitt rene råvareøkonomier. På norsk sokkel klarte man på en helt unik måte å bygge opp en verdensledende kompetanseindustri. Hvordan skjedde egentlig  dette?

La oss skrinlegge småkjeklingen mellom det nye og det gamle, og heller bli enige om tre ting:

• Olje og gassproduksjon kommer til å være den sterkeste bidragsyteren til norsk økonomi i overskuelig fremtid
• Det vil ikke vare evig, og det er lurt å forberede oss på omstilling nå
• Vi var faktisk verdensmestere i smarte rammevilkår for utbyggingen norsk sokkel. Kanskje vi kan lære noe av dette i den omstillingen som kommer?

Leterefusjonsordningen er i mine øyne ett eksempel på en smått genial virkemiddelpolitikk. Ordningen innebærer at 78 prosent av investert beløp utbetales løpende dersom selskapet ikke er i skatteposisjon (at de ikke har overskudd de kan skatte av). Det vil i praksis si at staten direkte finansierer 78 kroner av hver hundrelapp et selskap investerer i startfasen. Selskapet betaler dette tilbake senere som en særskatt på overskuddet som genereres i Norge.

Dette «Alle Rammevilkårs Mor» har gitt nye oppstartsselskap et fantastisk incentiv og mulighet til å drive innovasjon på norsk sokkel. Selv om man ender med å betale alt overskuddet (fra Norge) tilbake i skatt, så har man utviklet kompetanse og løsninger som kan eksporteres og skape verdi i andre markeder.

Leterefusjonsordningen er i dag allment kreditert som vellykket og utløsende for fremvekst og knoppskyting i oljebransjen etter 2005, og har skapt klynge etter klynge av industriell kjernekompetanse for AS Norge.

Hva om vi prøvde å gjenskape denne suksessen, i stedet for alle forsøkene på å bli bleke kopier av Silicon Valley og Stockholm?

For et teknologi-startup ville en tilsvarende ordning ment at man får dekket mesteparten av etablerings- og utviklingsutgiftene mot en tilsvarende særskatt på senere overskudd generert i Norge. Det ville gitt et et fantastisk incentiv for startups med potensiale til å bli internasjonale eksportbedrifter, med kompetanse- og utviklingsmiljø i Norge.

Hva om vi innførte en ny, målrettet ordning med  50% - 70% i refusjon, og la dagens Skattefunn og IFU/OFU inngå i og erstattes av denne. Ordningen vil naturlig være mest attraktiv for startups med internasjonalt fokus og potensiale, akkurat det vi trenger mest å bygge. Det er selvfølgelig hauger av problemstillinger og potensielle bivirkninger som må vurderes og utredes, men ikke uoverstigelige dersom det finnes politisk og organisatorisk vilje.

Vi har faktisk klart det før.