Kommentar av Lucas H. Weldeghebriel, journalist i Shifter

Det er noe dørgende trivielt over politiske debatter.

I Norge har politikere i store trekk vært enige om målene, men har kanskje vært litt uenig om veien dit. Nå står samfunnet overfor store utfordringer. Er to store partier som hakker på hverandre det beste vi har å komme opp med? Den digitale duellen mellom statsminister Erna Solberg (H) og statsministerkandidat Jonas Gahr Støre (Ap) under IKT-Norges NEO-konferanse fredag var kjedelig og farlig på samme tid.

Solberg og Gahr Støre ankom debatten i en selvkjørende buss som kjørte ned Prinsens gate i sneglefart og som skapte kø.

Enige om det meste

Og i den påfølgende debatten inne i «Posthallen» var de i praksis enig om alt.

–Vi vil øke antall IKT-studieplasser med 500, sier Solberg.

–Vi vil ha 1000, sier Gahr Støre.

Begge er enige om økt digital kompetanse inn i regjering og statsapparat. Støre er hakket mer ambisiøs fra sin utfordrerposisjon, og de er litt uenige om hvordan. Mens Gahr Støre vil ha en egen digitaliseringsminister, har Solberg et digitaliseringsutvalg.

Begge er enige om å endre opsjonsbeskatningen, som oppstartsbedrifter og «Gründeroppropet» i lang tid har messet om.

Koding må også inn som basisutdannelse i skolen. Ja, ja, bla bla. Det er de også selvsagt enige om, men litt uenige for syns skyld.

Gahr Støre har også pekt seg ut E-helse som satsningsområde, og ønsker at Norge skal være verdensledende på dette feltet innen 2025.

Spør man Solberg om det samme, bak lukkede dører, tror jeg ikke hun er uenig i dette. Men når de duellerer foran kameraene til TV2 Nyhetskanalen, så må de finne punkter å være uenige om.

Det er jo sånn de får velgere, og slik de får makt. Det er farlig fordi det tar fokus vekk fra å faktisk løse problemer.

Vi må redefinere vårt politiske system

Dette er en vågal påstand, men jeg mener at den største tjenesten vi kan gjøre for innovasjon og digitalisering, ikke først og fremst handler om å overby hverandre i antall IKT-studieplasser. Dagens utdanningsinstitusjoner er ironisk nok allerede i ferd med å bli utdatert.

Det holder ikke å kaste ut moteord som robotisering, automatisering, Big Data og kunstig intelligens. Det handler ikke om enkelttiltak som disse debattene ofte handler om. Vi må gå lenger.

Vi må bygge et nytt og kjappere operativsystem (OS) for politikken.  Vi kan ikke la symboldebatter som skaper konstruerte fiendebilder prege den politiske diskursen.

Vi må redefinere vårt politiske system og demokrati for den tiden vi nå lever i. Vi må rett og slett fornye vår politiske infrastruktur.

Incentivert for konflikt

Vi må gjøre det slik at to så smarte og dyktige folk som Gahr Støre og Solberg og alle deres tilhengere jobber sammen om å løse samfunnsmessige utfordringer og hvor samfunnet belønner dem for å gjøre nettopp dette.

Ikke at de konstruerer konflikter, slik de i dag er motivert og incentivert for å gjøre.

Vi trenger en diskusjon om et nytt politisk system, bygget i en digital tid for digitale samfunn. Ikke hele tiden ta utgangspunkt i et system introdusert på 1800-tallet.

Hva hvis vi klarte å utvikle et system, bygget på demokratiske prinsipper, som enda bedre utnyttet teknologi, deling av kompetanse, åpenhet, og mindre friksjon, men hvor «politikere» var incentivert for samarbeid, snarere enn symbolpolitikk og konflikt.

Tenk hvis vi kunne begynne diskusjonen om et politisk system som i større grad aktiviserte alle til å bidra til å utvikle systemet dynamisk, inspirert av open source-kulturen, snarere enn å kjempe mot andre som tilhører en annen politisk fløy.

Løser vi OS-problemet, så vil alle enkelttiltak utvikle seg naturlig.

Å ha digital kompetanse ville være en selvfølgelighet. Kompetanse vil ikke lenger være knyttet til studieplasser. Men noe man tilegner seg mens man fikser på konkrete problemer.

Politisk lean startup

Jeg har ingen løsning. Men det er også utgangspunktet for god innovasjon. I Lean Startup-metodikken lærer vi at det til hvert problem finnes hundrevis av potensielle løsninger. Det gjelder å finne den riktige raskest. Da må man feile. Dagens politiske system har ikke rom for politikere som gjør feil. Da er du ute.

For hva er alternativet? Å fortsette som før?

På den ene siden vil det skape skillelinjer i folket mellom de som klarer å tilpasse seg digitale tider, og de som ikke gjør det, fordi staten ikke vil være i stand til å utjevne kompetanseforskjellene, som til slutt kan få katastrofale samfunnsmessige følger.

Samtidig vil folk i dag, i en tid preget av hurtighet og øyeblikkelig digital respons, bli frustrert over de ekstremt trege demokratiske prosessene, som igjen vil undergrave demokratiet, det vil miste legitimitet, og være et lett bytte for populistiske rovdyr.

Da Arbeiderpartiets statsministerkandidat kom ut av den trege selvkjørende bussen sa han spøkefullt:

–Jeg ble fartsblind av å se alle folkene som gikk forbi.

Kanskje slik mange politikere og borgere opplever det digitale toget som stadig øker i fart.

Vi trenger at alle gode krefter jobber sammen, ikke mot hverandre, for å løse en av år tids største utfordringer.

Det finnes håp

Heldigvis ser det ikke helt mørkt ut.

Det er lettere å samarbeide og færre skillelinjer i lokalpolitikken hvor man er tettere på problemene og folket. Og det er kanskje derfra vi vil se utviklingen av vårt nye politiske system.

Takket være smarte hoder som ønsker å løse store utfordringer, finnes initiativer som blant annet NYBY-prosjektet, med Fredrik Gulowsen i spissen. De jobber med å utvikle en ny plattform for velferdstjenester, bygget på ny teknologi, nye forretningsmodeller, og hvor de forsøker å kombinere krefter fra lokalsamfunnet, private bedrifter, organisasjoner og offentlige institusjoner i et felles løft.

Hverken Linux eller Wikipedia ble bygget fra toppen og ned. Det kan vi heller ikke forvente at vårt nye politiske system eller samfunn vil bli.

Gobi-gründer Kristoffer Lande la data-studiene på is for å dra til Silicon Valley, for å bygge sosiale medier-startup.

I denne podcasten forteller han hvordan han jobbet for å bygge nettverk «over there», og hvorfor de likevel flyttet hjem til Oslo.

Han forteller også hvordan det gikk til da Gobi fikk milliardarving Gustav Witzøe og skistjerna Petter Northug inn som investorer.

Vi får også høre hvordan det er å havne midt i en debatt om arbeidsliv og gründere, mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Dessuten om satsingen i Asia. Og selvfølgelig om sprettballstartupen til Lande fra ungdomsskolen, og bompengene ut til hagen da han var enda litt mindre enn det. Og mye mer.