Dette innlegget inngår i en artikkelserie som berører ulike sider ved selskapsbygging og ekteskap. Se alle her. 

Som del av et prisverdig initiativ hvor Shifter skal belyse ulike sider ved selskapsbygging og ekteskap fremheves en viktig ulempe ved hovedregelen i ekteskap: Verdien av alt partene eier skal deles ved skilsmisse. En gründer som eier lite annet enn aksjer i selskapet sitt, vil fort i praksis måtte selge aksjer for å gjøre opp for seg. 

Det er helt riktig at dette kan knekke ryggen på et selskap, men den risikoen bør man håndtere med andre verktøy enn særeie. Heller ikke en forkjøpsrett i gründer-bedriften er en god nok løsning. 

Særeie har betydelige ulemper som kun i begrenset grad er blitt fremhevet i Shifters artikler. Særeie, enten det er fullt eller delvis, er et tveegget sverd og kan virke veldig urettferdig.

Lise Fulland er inne på kjernen: Også familien må få ta del i de verdiene som skapes når man bygger et selskap. Den andre ektefellen ofrer mye for å støtte opp under en gründer-ektefelle. I andre yrker med lignende krav så vil innsatsen gi løpende inntekt, i likvide midler. Da passer ekteskapslovens regler godt. En «gründer-karriere» vil derimot ha en helt annerledes avkastningsprofil. Den bør gründerfamilien tilpasse seg. 

Urettferdigheten i særeie kan kun i begrenset grad avhjelpes med ekteskapslovens virkemidler. I valget mellom urettferdighet og risiko for selskapet må kanskje rettferdigheten ofres på gründerskapets alter. 

Men et slikt offer er ikke nødvendig. Råd om å ta ut tilstrekkelig lønn til å holde familieskipet flytende, gi særeie på bolig og lignende er sikkert velmente, men slettes ikke alle har mulighet til å følge dem. Og det kan bli like urettferdig om det er gründeren som står helt på bar bakke etter årevis med slit, verdiløse aksjer og ingen bolig. 

– Det familiære støtteapparatet bør kunne ta del i verdiskapningen

Med forkjøpsrett i aksjonæravtalen (eller i vedtektene) er man inne på riktige verktøy, men forkjøpsrett får deg ikke i mål. Verdsettelse av startup-aksjer er krevende, og åpner for uheldige og kostnadskrevende tvister. Halvering av gründerens eksponering vil ofte være uheldig for andre investorer. Ikke minst må noen være villig til å utøve forkjøpsretten!

Den mest rettferdige løsningen for å sikre selskapet tar utgangspunkt i at aksjene eies i et holdingselskap som eies av begge ektefellene. 

Holdingselskap er nesten alltid hensiktsmessig av skattemessige årsaker i typiske startups, og de fleste gründere får derfor uansett råd om å eie gjennom holdingselskap. 

Nøkkelen for å løse ekteskaps-floken er at holdingselskapet etableres med to aksjeklasser. Gründeren har all stemmerett, mens begge får økonomisk eksponering. Da sikrer man rettferdighet, samtidig som gründeren har full kontroll. Gjøres begges aksjer til særeie slipper man tvist om verdsettelse av kontrollen. 

Det er mange eksempler på familieselskaper som krangler om aksjeklasser og kontroll. Et celebert (og for advokatene lukrativt) eksempel i Wilhelmsen-familien har vært mye dekket av næringslivspressen. 

Når verdiene blir store trenger man mer enn bare et holdingselskap med to aksjeklasser. Det kan allerede ved opprettelsen være verdt å regulere enkelte forhold i en aksjonæravtale, for eksempel plikt til utdeling eller oppdeling ved likviditet i gründerselskapet, forkjøpsrett til aksjene og lignende. Men mye av dette kan også løses på et stadium hvor man er mer sikker på at de underliggende aksjene har verdi som forsvarer investeringen. 

Ingen løsninger er perfekte, men ved å eie gjennom et felles holdingselskap kontrollert av gründeren har man i alle fall startet mye nærmere målet. 

Ekstrem utvanning i Harald Doblougs Legevisitt: Peker på svakt marked for private helsetjenester i Norge