Isolasjonskuvøsen Epishuttle skal sørge for trygg evakuering i den nest største ebolaepidemien noensinne. 

I en konferansesal ved et hotell i Entebbe i Uganda følger et tredvetalls mennesker med når en pasient forsiktig strappes inn i den kuvøselignende kapselen.

– Husk, her er den grønne, og her er den røde sonen, hold dere i den grønne.

Et team fra Oslo Universitetssykehus demonstrerer bruk av en norskutviklet isolasjonsenhet. Paramedisiner Andreas Gustavsen passer på at elevene, i dette tilfellet leger og sykepleiere fra det ugandiske helsevesenet og flyvåpenet, holder seg på avstand fra «pasienten» idet hun stiger opp i kuvøsen og beltes fast.

Denne gangen er det en øvelse, men båren kan snart få sin ilddåp i den omfattende ebolaepidemien.

En krigssone

I slutten av juli reiste et team fra Norge til Den demokratiske republikken Kongo med spesialbåren Epishuttle, en idé unnfanget og utviklet av norske Fritjof Heyerdahl, en av legene i behandlingsteamet som tok i mot Norges første ebola-pasient under den forrige store epidemien i 2014.

Reisen til Kongo er et ledd i innsatsen Verdens Helseorganisasjon for tiden leder mot ebola i det sentralafrikanske landet. Ebolaepidemien, som nå har pågått i litt over et år har så langt kostet rundt 2000 mennesker livet, noe som gjør dette utbruddet til det nest alvorligste i historien.

Forholdene i Kongo har vært svært vanskelige, de to provinsene som har vært hardest rammet av ebolautbruddet, er også en krigssone. Og et utbrudd man i utgangspunktet trodde man hadde under kontroll, har vist seg å være vanskelig å stoppe.

Ett år etter at epidemien første gang ble stadfestetm, opplever de som skal bekjempe den en viss «fatigue». Ebola dreper også lokalt helsepersonell, rundt fem prosent av de som så langt har bukket under for epidemien, er lokalt helsepersonell.

I en slik situasjon er det viktig at WHO kan tilby sine rundt 600 ansatte en trygg evakuering om de selv skulle bli smittet.

Seks «kuvøser» er nå utplassert, og tanken er at disse skal brukes for å evakuere internasjonalt helsepersonell, forteller Simon Bagumaho, som jobber med å ta vare på helsen til WHOs eget personell i felt.

– Ebolaen herjer i et område som har begrenset med helsevesen. Det er et område hvor primærhelsetjenesten alt sliter med store utfordringer, som malaria. Så vi er avhengig av å hente inn personell, sier Bagumaho.

Helsepersonell dør

Vanligvis er han stasjonert ved WHOs hovedkvarter i Geneve, men nå er han i hjemlandet Uganda for å se på treningen med den norskutviklede kuvøsen. Han sier forholdene for personell i Kongo er svært vanskelig. Organisasjonen Leger uten grenser har suspendert sine operasjoner i ebola-sonen etter flere alvorlige angrep.

Antallet helsepersonell som er blitt drept er nå oppe i sju, i tillegg er et femtitalls skadet.

– Kongo er vanskelig på grunn av sikkerheten, personell har opplevd at biler steines, at de blir skutt mot og angrepet. Det er en utfordring for oss å få folk til å jobbe med dette nå, sier Bagumaho.

Angrepene og mistroen har ført til at områder der man trodde man hadde kontroll på smitten, har opplevd nye utbrudd av sykdommen. Siden begynnelsen av august, har smitten også spredt seg til flere provinser i Kongo, og til millionbyen Goma.

Dette var årsaken til at WHO nylig erklærte ebolakrisen som en internasjonal krise. Det er også årsaken til at beredskapen mot sykdommen nå trappes opp i nabolandene

– Vi har ingen tilfeller i Uganda nå, men vi må være forberedt. Det gjelder også i Rwanda, og i Sør-Sudan, sier Bagumaho.

Omfattende øvelse

I tillegg til å drive opplæring har også helseteamet fra Oslo fått testet utstyret. Et av teamets medlemmer, Andreas Gustavsen, ble «evakuert» i kuvøsen fra området der de fleste tilfellene av ebola har dukket opp i nordøstre Kongo til Goma. Øvelsen omfattet lufttransport, varsling av WHOs hovedkvarter i Geneve i Sveits, og personell i lufta og på bakken.

Å ha gjennomført slike øvelser kan være avgjørende den dagen utstyret skal tas i bruk.

Det er ikke første gang Gustavsen jobber under en ebolaepidemi. I 2014 var han i Sierra Leone, under det største utbruddet av sykdommen verden har sett.

Den gang døde mer enn 11.000 av de rundt 30.000 smittetilfellene. De aller fleste i de tre vestafrikanske landene Sierra Leone, Guinea og Liberia. Gustavsen mener utfordringen i Kongo er litt annerledes enn de var i Vest-Afrika.

– Det er viktig med aksept i befolkningen. Det har vi ikke i samme grad nå. Selv i områder der mange har dødd av ebola, er det fortsatt mange andre som ikke tror at sykdommen er reell, sier Gustavsen i en pause i undervisningen.

"Ingenting tyder på at vi er ferdig"

Hjemme i Norge er mannen bak «kuvøsen» glad for at det er behov for nyvinningen i Afrika.

– Vi er både stolte og entusiastiske over at vårt utstyr kan bli brukt om det blir behov for det. Og vi synes det er veldig fint at vi kan få jobbe med å utvikle ting som kan gjøre en forskjell i en slik situasjon, sier grunnlegger av Epiguard, som har utviklet Epishuttle, Fritjof Heyerdahl.

Det er Helsedirektoratet som er oppdragsgiver for Epiguard og teamet som skal trene opp helsepersonell i Kongo og Uganda. For Heyerdahl er det viktig at man har kunnet tilby en solid og god opplæring i bruk av utstyret.

– Det er viktig for oss at opplæringen var så god som den var. Det har og vært viktig å kunne få tilbakemelding på hvordan dette fungerer ute. Vi har vært i kontakt med teamet hele veien, sier Heyerdahl og legger til:

– Dessverre er det ingenting som tyder på at vi er ferdig med denne typen epidemier. Det blir heldigvis utviklet både medisiner, og vaksiner og utstyr som bidrar med å stoppe ebola.

Insentiv til videre innovasjon

Heyerdahl sikter blant annet til en medisin som den siste tiden har blitt prøvd ut med hell på pasienter i Kongo. Det er også utviklet to vaksiner som bruke i kampen for å få kontroll på epidemien. Men nettopp det at dette skjer i et område som det nordøstre Kongo, gjør også at behovet for stadig bedre løsninger er der.

– Dessverre skjer dette i områder hvor det er vanskelig å hjelpe, det er konflikt, fattigdom og dårlig infrastruktur. Derfor kan ikke vi slutte med å se etter løsninger på de problemene som dukker opp.

Det gir også motivasjon til å utvikle mer mener Heyerdahl. Hvor ille de enn er, epidemier gir insentiv til videre innovasjon.

– Det dukker opp andre sykdommer enn ebola også. Å ha en robust beredskap både her hjemme og ute, er ekstremt viktig.