Solo i havgapet

Denne sommeren skulle det være over for meg i Shifter, etter alle årene som gründer og redaktør.

Jeg hadde sett for meg den ultimate finalen – den med Magne Uppman fra det nå avviklede VC-fondet Snö, investoren jeg hadde fulgt gjennom ti år, og som nå hadde en stor nyhet til meg.

Vi i Shifter hadde jo oppdaget det i nyhetsstrømmene fra et knippe selskaper allerede. Det "mystiske" navnet Andöya Ventures hadde dukket opp blant de nye eierne – senest i droneselskapet Tundra fra Kautokeino, der Huddly-profilen Jonas Rinde hadde blitt administrerende direktør.

Det anonyme fondet var tydeligvis ledet av en investor som selv de råeste seriegründerne ønsket på eiersiden. Man trengte jo ikke være rakettforsker i nord for å legge sammen to og to: en person med et bankende hjerte for ei øy ytterst i havgapet i Vesterålen pluss tillit som investor som få andre startup-investorer i Norge har.

Flyturen

Det var derfor jeg satt her på flyplassen i Tromsø og ventet på at et lite Dash-8 fra Widerøe skulle ta en litt flyredd søring ut til Andøya. Magne skulle lede meg tilbake til barndommen sin, og vi skulle snakke om hva som hadde gjort at han som en fyr fra et lite sted langs veien ble en av de mest profilerte startup-investorene i Norge – med en portefølje som det luktet svidd av den gangen han og bestevennen Teodor Bjerrang drev Snö Ventures sammen.

Ikke minst skulle vi sprekke nyheten om at det var Magne som sto bak det nye investeringsfondet Andöya Ventures.

Jeg hadde til og med tenkt ut det retoriske grepet: hvordan jeg skulle gå ut av flystasjonen på Andenes, se utover de flate torvmyrene og stupbratte fjellformasjonene, og hilse den nordnorske venturekongen som ventet på meg på parkeringen.

Helt sånn ble det ikke. Ikke fordi det ikke er torvmyrer eller fjell i sikte når du går ut av dørene på Andenes lufthavn – det er det knapt, om man skal være ærlig. Men fordi jeg, mens jeg prøvde å ikke tenke på den humpete turen over til Andøya, plutselig så Magne et par stoler bortenfor meg ved gate 24 i Tromsø.

Til å være i en bransje som lever av å ta risiko, der mange feiler og noen få lykkes, fremstår han alltid som tryggheten selv – en god sidekamerat å ha hvis du skal ut med småfly i nord. På veien over kastes vi på gründervis litt frem og tilbake i vinden, men når det mimres over ti år og diskuteres vyer fremover, er det lett å glemme tid og turbulens.

Bomben

Andøya er kanskje mest kjent for å være stedet som nesten startet en atomkrig da en norsk forskningsrakett fra det lokale rakettskytefelt utløste full krigsberedskap i Russland i 1995. The Norwegian Rocket Incident, utskytingen av en Black Brant XII, så en stund ut som en amerikansk atombombe på vei mot øst. Daværende president Boris Jeltsin og hans generaler skal ha plukket frem atomkofferten, før faren ble avblåst.

Det har nå gått snart ett år siden Magne Uppman i Snö Ventures slapp sin bombe som rystet det norske gründermiljøet. Jeg hadde troppet opp på kontorene på Aker Brygge i august i fjor. Jeg hadde regnet med at han og partnerne Teodor Bjerrang og Max Samuel skulle fortelle nyheten om at de nå hadde fylt opp et nytt fond, og var klare for å kjøre hardt på videre i årene fremover, "take it to the moon".

Jeg kjente jo dette økosystemet ut og inn etter alle disse årene i Shifter, og følte at jeg fanget opp det som var verdt å vite både "off the record" og "on the record". Jeg lot meg sjelden overraske så mye lenger.

Men så fortalte de at det nå gikk mot skilsmisse – partnerne i det tilsynelatende ekstremt vellykkede VC-fondet skulle gå solo, starte hver for seg. Et lite sjokk både for meg og de andre som fulgte økosystemet tett.

Endringen

Fremme på Andøya Lufthavn er det fred og fordragelighet nå i 2026, ingen flybusser eller taxier som venter, bare pappa Uppman, som har fulgt oss på Flightradar, og er raskt på pletten med sin nyduftende bil når vi ringer.

Litt senere sitter jeg med rekesmørbrød og svart kaffe på Lysverket kafé, 50 meter borti gata for Andøyposten der Magne hadde arbeidsuke som journalist på ungdomsskolen. Mens lokalet etter hvert fylles opp av kanelbolle-hungrige pensjonister og noen lokale lunsj-slengere fra arbeidsplassene rundt, forklarer Magne enda en gang logikken bak å legge ned Snö-satsingen - jeg får det inn med teskje.

– Når du skal starte et nytt fond, så er det 10 til 12 år av livet ditt. Da må du føle deg 100 prosent trygg på at strategien er riktig, sier han, lar setningen henge, før han fortsetter:

– Jeg kan sitte under denne lunsjen, og hvis du er gründeren, kan jeg si over bordet: “Dette ønsker jeg å være med på. Jeg går gjerne inn med fire millioner, og så hjelper jeg deg å få på plass resten av runden.”

Det er konklusjonen på hvorfor det er mye enklere og mer effektivt å drive et enmannsfond enn et større VC-fond som Snö.

Dette enkle bildet – én mann som sier ja over et rekesmørbrød på ei øy i Nord-Norge – forteller noe om hvor venture-markedet er på vei, skal vi tro Magne. Konkurransen har endret seg. 

Strategien

I ti år hadde Snö møtt de andre nordiske fondene i kampen om de beste selskapene. De hadde lyktes, og porteføljen var imponerende. Nå møtte de noen andre.

– Det som var nytt, var at det ikke bare var Byfounders i Danmark, eller Inventure i Finland – men det var Sequoia, Andreessen Horowitz og de der, sier han.

De amerikanske gigantene hadder de siste par årene beveget seg nedover i faser, inn i de tidlige rundene Snö pleide å eie. Og i en bransje som lever av de sjeldne treffene, var det et problem.

– VC er jo en "outlier business". Du leter etter "outliere" hele tiden, fastslår Magne.

Poenget er at innertierne – de få selskapene i Norden hvert år som virkelig tar av – nå går til fond med dypere lommer, de med penger og ressurser til å følge et selskap fra første runde helt til exit. Snö risikerte å havne i klem: for stort til å være lettbent, for lite til å slå gigantene.

Med det nye solofondet ønsker Magne å gå dit hvor konkurransen er svakere, der han har sin styrke.

– Den store muligheten i nordisk VC er å komme inn hakket tidligere. Når de store har gått ned fra serie A til såkorn, så er det riktig for meg å være superaktiv på presåkorn. Så i stedet for å konkurrere med Sequoia, skal jeg være en veldig god håndlanger av selskaper til den type fond, sier han.

I stedet for å slåss med gigantene om de samme rundene, vil han bli den som leverer de beste nordiske selskapene til dem – ett steg tidligere, før de store i det hele tatt er på banen.

At den rollen har en verdi, fikk han et håndfast bevis på da en av gründerne i Snös portefølje dro til Silicon Valley. I løpet av fire-fem dager lå det et term sheet på bordet fra amerikanske General Catalyst – en av verdens tyngste investorer – som ville ta hele runden alene. Gründeren ringte likevel Magne, og insisterte på å skvise inn Snö ved siden av giganten. Begrunnelsen: de var det eneste fondet i Norden som opererte slik amerikanerne gjorde.

På presåkorn-nivå er konkurransen en annen: rundene settes sammen av engler og noen få tidligfasefond, mer i samarbeid, og de store amerikanerne er sjelden med.

Det henger også sammen med matematikken i fondsstørrelse.

– I et to-milliardfond trenger du langt opp på unicorn-nivå for å få den avkastningen du ønsker. Du trenger ikke samme type store exiter i et mindre fond, forklarer han.

Pengene

– Hva er det du lover investorene dine?

– Det jeg selger til dem, er min erfaring og min posisjonering, som over tid har vist seg å treffe – men i en modell som er mye mer tilpasset markedet, sier Uppman.

Og nå nærmer han seg målet. Magne vil ikke gå ut med en eksakt sum, men antyder rammen.

– Størrelsesmessig sikter jeg på mellom 200 og 300. Det er target. Jeg har hatt en første close, og beveger meg nå fort mot en andre, sier han.

200 til 300 millioner kroner, altså, for et fond han driver helt alene. Den første lukkingen er på plass, kapitalen renner inn, og blant dem som har sagt ja, er ikke bare gründere og familieformuer. Det statlige investeringsselskapet Investinor har gått inn – etter det Shifter forstår for første gang i et fond drevet av én enkelt forvalter.

Sjekkene han skriver ut, er små i venturesammenheng: fra én til fem millioner i de første rundene, noen av gründerne kan knapt ha kommet i gang, så lenge Magne har troa på dem. Det er nettopp det som er poenget med en lett rigg – han kan gå inn tidlig, ta en mindre bit, og bevege seg fort.

Historien

Inne over bordet på kafeen blir det fort formelt. Da er jeg journalisten, han kilden – slik vi alltid har vært. Hyggelig, men formelt. Magne er ikke den som går utenfor protokoll. Han skal ha sitatsjekk, og det skal være riktig; han må sjekke med gründere og egne investorer hva han kan si og ikke si.

Men ute ved fyret, der vi ser på byggingen av The Whale – det spektakulære kunnskaps- og opplevelsessenteret for hval som skal stå ferdig neste år – kommer det. Da snakker han om dem som har betydd noe for ham, og hvordan han er blitt den han er blitt.

Faren var sambandsmann, fra den tiden Forsvaret rådde grunnen på Andøya – en mann som levde av teknologi som besto antenner og signaler ut over havet. Nå har pappa Uppman splitter ny bil og lar seg fascinere og frustrere av innovasjon på fire hjul, alt det som bare er kjekt å ha, "need to have" og "nice to have". Selv om de tilsynelatende lever i to ulike verdener nå, er det ikke vanskelig å se at eplet ikke har falt så langt fra stammen.

Men et annet navn går igjen: Svein Spjelkavik. En god venn, sier Magne, og en som har vært viktig for mange unge andværinger. Primusmotoren bak ungdomsklubb, teaterklubb og ikke minst festivalen – noe hundrevis av Andøya-ungdommer hvert år er blitt dratt inn i.

– Vi ble kasta ut på dypt vann. Fikk testa oss veldig i ting som vi egentlig ikke hadde kompetanse til, men bare gjorde det, sier Uppman.

Det begynte tidlig, forteller han – allerede som 13–14-åring – og holdt fram gjennom hele ungdomstida.

– Han lot oss tro at det er mulig å få til ting, og vi fikk erfaring, rett og slett, sier han.

Det å tenke stort, legge jantelov til side, gjøre ting du egentlig ikke kan, men som du får til fordi du tror på det og jobber hardt. Det høres mer ut som Silicon Valley enn et middels stort norsk tettsted som Andenes.

Folk i Oslo spør ham ofte hvorfor man hører så mye om et så lite sted som Andøya, sier Magne, og peker på at mange andværinger har lykkes på ulike felt.

– Jeg har alltid tenkt at Andøya har vært et bra sted for gründervirksomhet. Ting kan absolutt komme ut herifra, sier han, før han legger til forbeholdet:

– Men det mangler selvfølgelig økosystemet man har i Oslo.

Øya

Kraften i et økosystem, det at man "levler seg opp" mot andre gründere som har lykkes, det finnes ikke her. Den får man sterkest i Silicon Valley, så i Stockholm, så i Oslo – og minst på en øy i Vesterålen. Men kanskje skjer det nå, noe spirer og gror. 

På turen rundt øya blir kontrasten tydelig. Vi stikker innom rådhuset, der ordfører Kjell-Are Johansen tegner opp en kommune som på papiret sliter: folketallet har falt fra rundt 8000 på syttitallet til omtrent 4500 i dag, og kommunen står på den såkalte ROBEK-lista over dem under statlig økonomisk oppsyn. Men han er optimist.

– Du kan ha for mye natur, du kan ha for mye kultur, men har du ikke spennende arbeidsplasser, så kommer ikke de unge tilbake, sier Johansen.

Og arbeidsplasser er det i ferd med å bli. Det dundrer og braker der ute stadig vekk – Andøya Space, som gikk fra 50 ansatte ved årtusenskiftet til godt over 200 i dag, skal ansette nesten hundre nye i året som kommer.

Det er ikke bare konsernet selv som vokser. Fra spaceporten lenger ute på øya skjøt det tyske rakettselskapet Isar Aerospace opp sin første rakett i fjor – en startup grunnlagt av noen få studenter fra universitetet i München, som satte seg fore å bygge bæreraketter mens de ennå tok mastergraden. TIdligere i sommer hentet selskapet 2,9 milliarder kroner, med investorer som Molten Ventures og Lakestar på laget.

Selvfølgelig kjenner Magne sjefene der ute også. På veien rundt øya stikker vi innom Børje Edvardsen, som leder forsvarsdivisjonen i Andøya Space. Etterspørselen etter å teste våpen- og droneteknologi i de store, åpne havområdene utenfor øya har eksplodert etter krigen i Ukraina. 

– Det kommer henvendelser på ting vi skal teste her som skal rett ut til Ukraina i fronten. Sense of urgency er helt ekstremt, det pushes fra diplomatiet, sier Edvardsen.

De må nå begynne å takke nei til oppdrag – en helt ny situasjon. Litt lenger ute på øya bygges i tillegg et stort anlegg for landbasert lakseoppdrett. Stedet som mistet forsvarsarbeidsplassene da overvåkningsflyene flyttet til Evenes, reiser seg igjen – på romfart, forsvar og fisk.

Nord

Magne er tydelig stolt der han viser frem stedet han vokste opp. Og det reiser spørsmålet hele turen har bygget mot: kommer venturekongen til å satse pengene sine hjemme?

Svaret er at han allerede har begynt. To av de første investeringene fra Andöya Ventures har sterke koblinger til Nord-Norge – det nevnte droneselskapet Tundra, grunnlagt av Tim Valio fra Kautokeino, og forsvarsselskapet Stendr, med seriegründeren Alexander Leonard Larsen fra Tromsø.

– Når disse to har sterke Nord-Norge-knytninger, så er det allerede mye mer enn i Snö, sier han.

For Magne er ikke dette bare sentimentalitet. Han ser en investeringslogikk i landsdelen: teknologi som utvikles under arktiske, ekstreme forhold, tåler det meste – og mye av det som handler om europeisk suverenitet og forsvar, settes nettopp opp i nord.

– Mye av det som er utviklet i Ukraina, som så kommer til Nord-Norge – tåler ikke klimaet vi har her, påpeker han.

To begynnelser

Det slår meg, der vi kjører de siste kilometerne mot flyplassen, at dette er en slutt for oss begge. Jeg er ferdig i Shifter etter ti år; han er ferdig med Snö. Men det er like mye to nye begynnelser.

Den norske styrken ligger ikke i å kopiere det som skjer i Silicon Valley. Vi trenger ingen ukritisk hyllest av the Valley, men vi kan la oss inspirere - ta det beste derfra, droppe det verste, kombinere det med det beste her hjemme. 

Vi kan dyrke de lokale fortrinnene man ikke tenker på: et avsidesliggende Andøya der det går an å føre full dronekrigsøvelse uten plagsom flytrafikk. Dra nytte av dugnadsånden i et lokalsamfunn. De raske koblingene som oppstår når alle kjenner alle – mellom politikk og næringsliv, mellom bedrifter, mellom ungdom og muligheter. Bruke teknologien til å løse problemene vi ser – havet, sikkerheten, klimaet, arbeidsplassene som forsvinner – og ikke bare til å pushe enda et salgsverktøy en SaaS selger til en annen SaaS.

Når vi alle blir bedt om å tenke globalt fra første stund, glemmer vi kanskje det lokale. Det slår meg at Magne ikke er en av dem.

Når han slipper meg av på flyplassen – jeg skal tilbake til Bodø og etter hvert Oslo, etter noen mellomlandinger; han skal til middagen hos faren, i huset med horisonten og havet – tenker jeg at Andøya om sommeren kanskje er det perfekte stedet å tenke store tanker. Et sted der sola aldri går ned. Jordnært, ærlig og lokalt, men også i stand til å skyte en rakett ut i verdensrommet og skape globale bølger.

Det er her Magne Uppman er. Og det er kanskje i dette globale lokalsamfunnet den norske framtida er, og også jeg vil være.