I de første dagene av Unacast var vi, som de fleste tidligfase-selskaper, på endeløse investor-tours. Da var det typisk at Thomas (Walle) og jeg presenterte i et rom for en stor gjeng hos en en VC - en investeringskomité. Vi var alltid entusiastiske og i selger-modus, og de var... i varierende grad interessert i hva vi kom med. Det var i seg selv vondt, men jeg husker spesielt én gang hvor vondt ble til verre. Minst en, kanskje to, sovnet under presentasjonen vår. Sovnet!

Du vet når du ser øynene glipper mer og mer, inntil det er umulig å holde de oppe lenger. Det skjedde altså med minst en, kanskje to (han siste var bedre til å kamuflere gjespene sine). På veien tilbake til flyplassen så konkluderte Thomas og jeg at en avtale var usannsynlig og at et nei ville komme fra de, så vi bestemte oss for å gå på offensiven og si nei først. Vi skrev derfor, allerede på flytoget, at vi takket for møtet men at vi forventer at en investor i Unacast klarer å holde seg våken - og at vi derfor ikke ønsket å jobbe med de.

Da kom det svar i løpet av ti minutter at SELVFØLGELIG ville de gjerne komme med tilbud, og de beklaget, og beklaget og beklaget, hva som hadde skjedd. Vi vet til den dag i dag ikke om de kom med et tilbud fordi de faktisk likte oss eller fordi de ville redde ansikt for å ikke bli kjent som «de som sover under pitcher». Det hører med til historien at vi endte opp med å takke nei til de senere allikevel, på grunn av et bedre tilbud fra andre - og som holdt seg våkne.

Moral: Du kommer til å få dører i ansiktet ofte, men der det er en dør finnes det også et vindu