Per Arne Solvik Svarstad (37) hadde for mange ting. Ikke bare sto et vaffeljern og støvet lengst bak i kjøkkenskapet, men også et toastjern og et krumkakejern.

– Jeg bestemte meg for å redusere litt på sånt dill dall og tenkte; skal jeg først putte penger noe sted, kan jeg like så gjerne putte det i ting jeg har litt trua på, sier han.

Svarstad ble først introdusert for folkefinansiering da en gammel kompis lanserte en folkefinansieringskampanje på noe ny teknologi. Han investerte for å være grei.

Nå har hans private investeringsportefølje vokst til 17 selskaper på tre år.

Jan Terje Kleiven (52) har ikke tid til å sitte på børsen. Han driver et par bedrifter selv, blant annet et crossfit-senter og er nordisk leder i et it-konsulentfirma.

For tre år siden investerte han først i eiendom via lånebasert folkefinansiering. Nå er Kleiven engasjert i 120 prosjekter, også inkludert aksjebasert folkefinansiering.

– Dette er noe av det mest spennende jeg har gjort de siste tre åra, sier han.

Anette Øverby (44) investerte nylig i aksjebasert folkefinansiering for aller første gang, og hun kommer mest sannsynlig aldri til å gjøre det igjen.

– Faren min har alltid sagt det; du kommer ikke til å bli rik, men du kommer heller ikke til å bli fattig. Det lever jeg helt fint med, men jeg ville prøve en gang.

På ett år har norsk crowdfunding hatt en brukervekst på over 60 prosent.

– Totalt er det nå over 700.000 brukere registrert på tvers av de ulike plattformene, og 2019 vil stå som et år hvor crowdfunding fikk sitt gjennombrudd i Norge, sier Geir Atle Bore, leder i Norsk Crowdfunding Forening (NCF).

«Ingen rigide regneanalyser»

Svarstad investerer vanligvis et sted mellom 3000 og 5000 kroner. I egen strategi heter det at han skal investere 15.000 kroner i året og totalt en halv million kroner.

– Nå får jeg årlig 68 forskjellige eposter med oppdateringer, innkallinger til styremøter, årsresultater og den salgs. Det er en kjempegøy investeringsform fordi jeg får et forhold til det. Jeg har også investert i et selskap flere ganger, sier han.

– Hva gjør at du blir interessert i første omgang?

– Hvis selskapene klarer å presentere ideen for meg på en så enkel måte, sånn at jeg raskt forstår hva dette handler om, så kan jeg bli interessert. Kompliserte ting hører ikke hjemme hos folk flest, sier Svarstad.

– Hva får deg til «å snu i døra»?

– Jeg har det vel litt i meg, da, at jeg klarer å avgjøre om noe er en god eller dårlig idé ganske kjapt. Jeg er ikke et geni, men en fyr som kan litt om alt, en sånn som gjør det bra på quiz. Det kommer godt med.

– Hvordan avslører du en dårlig idé raskt?

– Når alt kommer til alt handler det om følelser. Vi mennesker kan snakke så mye vi vil om hvor rasjonelle og smarte vi er, men når alt kommer til alt, er nesten alt basert på følelser. Det er jo sånn aksjemarkedet svinger også, sier han og legger til:

– Ellers så mister jeg interessen hvis selskapene rett og slett ikke har jobbet godt nok med presentasjonen. Der drar jeg nok også fordelen av å være grafisk designer med lang erfaring. Det er vanskelig å forklare, men det er en slags intuisjon.

– Hva kan det handle om?

– For eksempel er det mange som satser på video i presentasjonen, men de glemmer at det må være bra lyd. Dessuten er det ikke gitt at de på teamet har de beste stemmene til en slik presentasjon. Da burde de bruke noen andre istedenfor, sånn som i for eksempel tv-reklamene, sier Svarstad.

– Hvor lang tid bruker du på å vurdere et case før du investerer?

– Jeg har ingen rigide regne-analyser, fordi jeg er så heldig at dette bare er mine egne penger. Men det går ganske fort. Det viktigste for meg er å vite om produktet eller tjenesten allerede er i markedet og hva slags lignende bedrifter som finnes.

– Hvordan vurderer du den høye risikoen?

– Jeg anser disse pengene som tapt allerede. Samtidig har jeg opp gjennom livet sett hvor mye penger som går ned i sluket til ingenting. Her er det i hvert fall en liten sjanse for at noe av dette kan bli noe av. Og om ikke, da har jeg i hvert fall hjulpet de folka som driver med dette, til å få mat på bordet.

– Tenker du ofte det, at du gjør dette for å hjelpe?

– Absolutt. Da jeg investerte i kompisen min sitt selskap den første gangen, visste jeg at han hadde solgt nesten alle instrumentene sine, motorsykkelen også. Det er jo beinhardt arbeid. Og til forskjell fra for eksempel Kickstarter som var veldig populært tidligere, som rett ut er tigging, selger disse deler av bedriften sin.

– Hvilke resultater har investeringen gitt så langt?

– Jeg fikk nylig 45 kroner inn på konto i forrige uke, etter å ha investert 2000 kroner i Cultura Bank via Dealflow i fjor. Så kan du jo tenke; herregud, 45 kroner er jo ingenting. Men til sammenligning har jeg et depositum på 18.000 kroner stående på en bankkonto. Her har jeg tjent 17 kroner i samme periode, sier Svarstad.

Magefølelse og salgsstrategi

Kleiven investerer mellom 10.000 og 100.000 kroner, som regel i det lavere segmentet.

– Jeg bestemmer beløpet ut ifra hva hvor mye jeg har troa på prosjektet. Jeg spytter jo ikke inn millioner av kroner heller. Jeg er ingen profesjonell investor, men jeg er likevel ganske aktiv, og ingen av selskapene mine har så langt gått konkurs.

– Hva skal til for at du fatter interesse?

– Det går mye på magefølelsen. Og det at jeg er 52 år og har jobbet med internasjonalt salg i 30 år.

– Utelukkende magefølelse?

– Jeg må jo skjønne det litt. Hvis det er et produkt som skal selges, må jeg også se salgsstrategien. Da kan jeg godt finne på å ringe administrerende direktør, eller en annen kontaktperson, for å skjønne hvordan de har tenkt til å gå videre.

– Hvis jeg ikke skjønner det da, så blir jeg ikke med.

– Hvor raskt tar du en avgjørelse?

– Jeg sitter ikke å dyptpløyer prospektene og regnskapstallene og slikt. Så en times tid, kanskje. Da leser jeg prospektet og ser videoen hvis de har lagt ved det. Og så prøver jeg å undersøke om det finnes konkurrerende produkter eller plattformer, sier Kleiven - og viser til en pågående finansieringskampanje med LifePlanner, selskapet bak en app som lar deg samle viktige dokumenter på ett sted.

– Jeg har selv erfaring med at min mor gikk bort i fjor. Da var litt av et rot i å finne frem riktig pensjon, NAV-dokumenter, forsikringer og slikt. Jeg så også at disse folka som sto bak, hadde veldig bred og relevant erfaring. Det virket som om de visste hva de pratet om, og da valgte jeg å investere i dem, sier Kleiven.

– Hvor opptatt er du av å vurdere teamet?

– Jeg gjør alltid en grundig sjekk på teamet. Jeg ble faktisk nylig med på en kampanje som jeg ikke skjønte alt av, men fordi jeg så at de var en gjeng med blant annet mastergrad i fysikk og matematikk, tenkte jeg at de helt sikkert kom til å få til noe, sier han.

Kleiven legger til:

– Jeg har nok en litt merkelig investeringsprofil. Det går mye på magefølelse, at jeg skjønner hva de skal gjøre, i tillegg til ledelse og salgsstrategi, oppsummerer han.

– Hva er det aller viktigste?

– At teamet har ulik kompetanse, gjerne fra ulike bransjer. Det er også mange som ikke vet hvordan de skal få sendt ut «nok fakturaer». Norske firmaer er ikke like flinke til å tenke hele prosessen med å få fakturert tjenestene eller varene de skal selge. Der ligger vi etter Sverige og Danmark, som har dette helt fremme i hjernebarken hele tiden, sier Kleiven.

– Hva er målet ditt med dette?

– Å få en bedre pensjon. Det er målet mitt med all sparing jeg gjør.

– Ikke det å finne én potensiell vinner blant de 120, altså?

– Det hadde jo vært sabla festlig, og det er jo faktisk en mulighet. Men jeg investerer hovedsakelig langsiktig i dette. Har du en fot innafor, kan du også bli med på nye runder internt. Jeg har sparepenger i fond og aksjer også, men jeg syns det er gøy at folk tør å prøve, og at jeg får muligheten til å bidra, sier Kleiven.

Heiagjengen

Øverby investerte nylig et «mindre beløp» i Vitawater, en produsent av «intelligente vanndispensere», via Dealflow. Det hadde aldri skjedd hvis ikke det var for at hun kjente til produktet - og flere av menneskene bak, veldig godt.

– Det ble spredd informasjon om denne kampanjen internt der jeg jobber, og av ren nysgjerrighet gikk jeg inn for å titte og tenkte; kanskje det hadde vært litt gøy likevel, nettopp fordi det er et produkt jeg virkelig har trua på, sier Øverby.

– Investerer du i noe til vanlig?

– Nei. Overhodet ikke. Jeg er en person som er veldig «safe». Jeg spiller ikke, og jeg tipper ikke en gang. Ingen Lotto på meg. Men jeg tenkte; jeg bare prøver dette, det er gøy.

– Hva gjorde at du bestemte deg?

– Jeg drikker det vannet hver eneste dag, og jeg mener dette er et produkt som virkelig kunne hatt sjans.

– Så tanken om at dette kan bli noe stort lå der?

– Ja, men den ligger likevel så langt bak. Det er ikke sånn at jeg tror jeg skal bli rik på dette, men det er gøy å være med her fordi det er et produkt som på en måte er litt under huden på meg.

– Vi er også flere her i jobbsammenheng som er med, så det er en god blanding av å være med tidlig i et produkt vi tror på, og litt solidarisk. Litt heiagjeng, kan du si.

– Kommer du til å investere på denne måten i flere selskaper?

– Da må det i så fall være på samme måte, at jeg ramler over noe via kjente, etter å ha blitt introdusert for produktet over lang tid, sier Øverby og understreker:

– Jeg kommer på ingen måte til å oppsøke andre gründere jeg ikke kjenner, for å se om det er noe spennende som jeg kan bidra på. Jeg er ikke i nærheten, det kommer aldri til å skje. Da bygger jeg heller en ny veranda.

– Hvordan forklarer du det?

– Jeg tror bare det har noe med personligheten min å gjøre. Når det gjelder økonomi, er jeg super-forsiktig. Jeg er ikke gjerrig, men jeg liker å ha penger på bok. Det kunne ikke falt meg inn å satse på noe jeg ikke kjenner godt til.