innlegg
❞ Vi må endre spillestil
Mens norske landslagsspillere får de beste insentivene og forutsetningene for å lykkes, er regjeringen i ferd med å gi opp norske verdiskapere.
I dag spiller Norge utslagskamp mot Elfenbenskysten i det første verdensmesterskapet vi har deltatt i på 28 år. Mesterskapet har fått enorm oppmerksomhet, og hele 2,2 millioner nordmenn var innom tv-skjermen under forrige landskamp. Danskene kaller det uutholdelig, og tilføyer at «nordmennene er snart briljante på alle områder».
Det er typisk norsk å være god, tenker vi mens vi ror.
Samtidig som nordmenn starter nyhetssendingen når sporten kommer på, har skattekommisjonen lagt frem sin rapport. Den retter opp de verste utslagene av exitskatten, pusser litt på formuesskatten, og lar selskapsskatten og fritaksmetoden stå.
Askeladden-gründeren oppsummerer det som «et fullstendig fravær av ambisjon», mens Stoltenberg «er opptatt av å lage et skattesystem som bidrar til verdiskaping og bidrar til at flere kommer i jobb». For oppstartsmiljøet stoppet dessverre målet om verdensmesterskap på skrivebordet.
Det siste året har jeg fått oppleve Bay Areas ambisjoner i universitets- og oppstartskulturen. Gjennom å kjenne lukten av hasj og innovasjon, har jeg gjort meg opp noen tanker om hva som gjør nettopp den amerikanske vestkysten til regjerende verdensmester i verdiskaping. Tilgangen deres til risikokapital er enestående, samarbeidet med universitetene er fantastisk, kulturen er inspirerende, mangfoldet er påfallende, og vilkårene og økosystemene er riktige for å oppmuntre til å sette nye idéer ut i livet.
I Norge trenger vi en mer offensiv spillestil, der vi fjerner formuesskatten for å øke tilgangen til privat risikokapital, utvider fradraget for investeringer i oppstartsselskaper, reverserer endringen i exitskatten for å holde på verdiskaperne, og legger om opsjonsordningen for å kunne tiltrekke talenter før selskapene er lønnsledende. Vi bør også ta i bruk det offentliges innkjøpsmakt, kunnskapsmiljøer og investeringsfond for å støtte innovasjon, uten å plukke vinnere.
Vi trenger også profiler. Spør du unge i dag om hvem forbildene deres er, får du garantert navn som Haaland og Isabelle Eriksen, men hvor er teknologiheltene våre?
Sverige har gitt verden Spotify, Klarna, Legora og Lovable. Norge har stadig flere unge som starter for seg selv, men ingen av samme kaliber å strekke seg etter. Forbilder oppstår ikke av seg selv. De vokser frem når noen får lov til å lykkes, og når vi velger å sette dem i rampelyset. I dag gjør vi det motsatte: vi har bygget et system som får unge profiler til å velge utlandet, og henger dem som lykkes ut på skammens vegg.
Samtidig er det ikke mange nordmenn som rynker på nesen av at Haaland er den fjerde best betalte spilleren i årets VM, kun slått av Ronaldo, Messi og Mbappé, eller at landslaget betaler for private fly og kokker.
Vi skjønner at det trengs gode insentiver og forutsetninger for å prestere på verdensnivå, og vi heier på dem som får det til. Det samme bør gjelde for gründerne våre.
