❞ Vi har dårlig tid

Dette er et ekstern innlegg. Meninger og holdninger som fremkommer, er skribentens egne. En nedkortet versjon har tidligere blitt publisert hos Dagens Næringsliv. Dette er hele innlegget uavkortet.  

Øystein Olsen og Eivind Thomassen skriver i DN 14. oktober at de er for gründere og innovasjon. Men det mest konkrete de foreslår, er å endre formuesskatten. Samtidig mener de at det ikke kan være statens oppgave å stille kapital til disposisjon for oppstartsselskaper.

Norge trenger innovative mennesker og bedrifter, både for å fornye etablert industri og for å skape ny. Det tar tid å bygge bedrifter og kultur. Bygger vi ikke nytt næringsliv nå, risikerer vi å stå på bar bakke om en generasjon.

Vi er i utakt med landene rundt oss, og har en større oppgave enn dem: Vi skal omstille oss fra olje til noe annet. De ser at Europa utkonkurreres og blir avhengig av USA og Kina. EU tar kraftige grep etter Draghi-rapporten, Danmark har samlet sine statlige virkemidler for vekst og eksport i investeringsfondet EIFO, og Finland har Tesi.

Olsen og Thomassen skriver at staten ikke kan plukke vinnere. Men det gjør den allerede. Oljeskattepakken fra 2020 styrte i praksis milliarder inn i nye oljeprosjekter. Landbruksstøtten holder en hel næring oppe. Det er statlig risikokapital, men til fordel for det bestående. Og når staten først satser på det nye, bommer den ofte. Havvind, batterier og hydrogen har fått store løfter og mye offentlig støtte, men har så langt gitt lite lønnsom norsk industri.

At privat kapital søker seg til olje og eiendom, er langt på vei et svar på hvordan staten selv har innrettet skatt og støtte.

Forsvarssektoren viser problemet. Forsvarsindustrien er blant våre sterkeste eksportnæringer. I fjor ga Norge 72,5 milliarder kroner i militær støtte til Ukraina. Bare 4,5 milliarder, seks prosent, gikk til materiell produsert i Norge. Støtten til Ukraina og ukrainsk industri er viktig. Men forsvarsministeren har sagt at en viktig grunn til taket på innenlandske kjøp er frykt for prisvekst og høyere rente.

Norske leverandører holdes ikke utenfor fordi de ikke er gode nok, men av makroøkonomiske hensyn. Slik lar vi den største etterspørselsøkningen i moderne tid gå forbi norsk teknologi og industri. Vi er mer redd for inflasjon enn for invasjon.

Inkonsistensen gjelder også statens egne virkemidler. Staten bruker årlig betydelige beløp på forskning og innovasjonsstøtte i tidlig fase. Den er den tyngste eieren på Oslo Børs og, gjennom oljefondet, en av verdens største aksjonærer. Men i leddet imellom, egenkapital til selskaper som skal vokse fra lovende til virkelig store i Norge, er bidraget lavt og økosystemet svakt. Det er her norske selskaper møter veggen, blir solgt eller flytter ut. Og det er kanskje her slaget om fremtiden står.

Utenlandske medeiere er ikke galt, men for ofte gir vi med åpne øyne bort oppsiden etter lange forsknings- og støtteløp. Vi trenger hundrevis av nye mellomstore bedrifter. Nå taper vi ikke bare gevinsten, men også de høyproduktive arbeidsplassene som skulle finansiere velferdsstaten om en generasjon.

Det bør bekymre flere enn meg at Norge mister ledende selskaper til utenlandske eiere i økende tempo. Hvor komfortable og passive kan vi tillate oss å være når eiere og bedrifter på løpende bånd flagger ut eller selges?

Jeg ber ikke om kuvøser. Jeg ber om at staten bruker rollen som eier og kunde bevisst og konsistent, og legger til rette for at nytt næringsliv kan bygges og at mange nok forblir på norske hender.

Det handler om rammebetingelser, men kanskje like mye om kultur og problemforståelse. Landene rundt oss ser vekstselskapene som en del av løsningen.

Olsen og Thomassen har derimot «tiltro til at norsk næringsliv selv vil ta ansvar». Imens passer staten på budsjettbalansen. Harvard-professor Clayton Christensen viste i «The Innovator's Dilemma» at etablerte selskaper sjelden leder an i teknologiskifter. Det gjør nye utfordrere. Jeg frykter at det samme kan gjelde vårt land.

Is i magen er en god egenskap når man styrer renten og ser verdens børser riste. Når andre land bygger fremtidens næringer mens vi venter, kan den bli kostbar.