❞ Staten sluttet å plukke selskaper - nå må den passe på at fondene ikke plukker likt

Dette er et eksternt innlegg. Synspunkter og holdninger som fremkommer i innlegget er forfatterens egne.

I båten under Arendalsuka foreslo Trond Riiber Knudsen at Norge bør sette ned et risikokapitalutvalg. Bekymringen deles av store deler av næringen. Norske vekstselskaper får ikke nok kapital til å bli store hjemme, og for mange blir kjøpt opp og forsvinner ut.

I samme samtale pekte NAST-leder Anna Holm Heide på at flere pensjonsfond bør investere i fond i fond gjennom Investinor.

Jeg vil løfte fram et spørsmål som ligger under debatten, og som lett forsvinner når vi bare snakker om hvor mye kapital vi trenger. Hvilken målestokk bruker den offentlige kapitalen når den velger hva den skal finansiere?

Et riktig grep

Før sommeren gjorde Nærings- og fiskeridepartementet et grep som peker i riktig retning. Investinors investeringsbudsjett ble flyttet fra direkte investeringer i enkeltselskaper til investeringer i fond. Det er fornuftig.

Staten har ingen god grunn til å velge hvilke selskaper som skal få penger. Det krever nærhet til selskapene og bred erfaring på tvers av bransjer. Å spre kapitalen gjennom fond som selv dekker bredden, er en bedre arbeidsdeling. Så langt er vi enige.

innlegg

❞ Det mest overraskende med intervjuene mine var ikke formuesskatten

Blir ikke diversifisering i praksis

Her ligger også fellen. Å flytte pengene til fond i fond sprer kapitalen på papiret. I praksis blir den ikke spredt så lenge fondene Investinor velger, bygger på den samme venturelogikken. Fondene kan ha ulikt sektorfokus og ulike investeringsteser. Likevel lover de investorene den samme typen avkastning.

Å kalle dette diversifisering er å forveksle antall forvaltere med bredde i vurderingene. Konsentrasjonen er der fortsatt. Den har bare flyttet seg fra porteføljen til en felles idé om hva slags selskaper som er verdt å satse på.

En verdifull, men smal modell

Hva er venturekapital bygget for? Venturefond lever av selskaper med en outlier-profil. De fleste investeringene går tapt eller gir lite tilbake, noen gir middels, og et fåtall må gi nok avkastning til å bære hele fondet. Derfor leter investorene etter selskaper som kan mangedoble investert kapital i løpet av sju til ti år. Det er en legitim og verdifull modell. Den er også smal.

Den foretrekker store markeder, rask skalering og marginene vi kjenner fra software-selskaper. Et selskap som vokser jevnt, er lønnsomt, eksporterer og skaper arbeidsplasser, men aldri blir en milliardexit, blir ofte ikke vurdert i det hele tatt.

innlegg

❞ Kapitalgapet mangler et ellevte tiltak

Ingen vet i starten hvilken vei et selskap vil ta. Noen viser seg å mangle etterspørsel eller en levedyktig forretningsmodell, og feiler uansett. Noen få blir globale vinnere, mens mange kan bli solide og lønnsomme uten å nå milliardklassen.

Hvilken gruppe et selskap havner i, viser seg først når konseptet og markedet blir validert gjennom ulike faser.  De fleste som så ut som outliere og fikk venturekapital, ender likevel med å feile. Det er en del av venturemodellen. Å måle alle selskaper med venturemodellens målestokk fra tidlig fase er å felle en dom før selskapet har vist hva det kan bli.

Kan ikke bruke samme målestokk på alle

Dette er ingen kritikk av venturemodellen, som gjør jobben sin for selskapene den er laget for. Problemet oppstår når den samme målestokken legges på alle, og offentlig kapital dermed arver begrensningene i én investeringslogikk.

Det haster mer nå enn før, fordi venturemodellen selv er i endring. Den bygger på en «power law»-logikk der bred spredning på sektorer, teknologier og geografier øker sjansen for å finne de få vinnerne.

Nå skjer det motsatte. I første kvartal 2026 hentet fire selskaper rundt 65 prosent av all venturekapital globalt, og kunstig intelligens la beslag på nesten 80 prosent.

finans

100 millioners-exit for Remarkable-gründeren rett før kuttrunder

Når kapitalen samler seg om én teknologi og én geografi, beveger modellen seg bort fra sitt eget grunnlag.

Exit-markedet har stoppet opp

Samtidig har kontantutbetalingene som skal tilbake til investorene i et venturefond stoppet opp fordi exit-markedet har bremset.

Tall fra Carta viser at bare rundt ni prosent av 2021-fondene hadde betalt tilbake noe etter tre år, mot en fjerdedel av 2017-fondene. Venture modellen vil trolig hente seg inn igjen. Poenget er ikke at den er ferdig, men at den snevrer seg inn akkurat idet offentlig kapital lener seg tyngst på den.

Kan ikke satse alt på samme idé

Det er lett å være enig i å flytte kapitalen til fond i fond. Det vanskelige kommer etterpå. Offentlig kapital må ha en bred profil som både tjener samfunnsformål og gir god avkastning til skattebetalerne.

Det krever at staten ser venture som én måte å velge på blant flere, og lar en del av kapitalen gå gjennom strukturer som spør om et selskap kan skape verdi, ikke bare om en privat ventureinvestor ville investert.

Om vi trenger et eget utvalg for å komme dit, kan vi diskutere. Det viktigste spørsmålet er ikke hvordan vi får mer risikokapital på banen, men hvordan vi sørger for at kapitalen vi allerede har, ikke satser alt på én og samme idé om hvordan et lovende selskap skal se ut.

Kom inn bakdøren hos Toronto-børsen med nettverksbygging: – Det er som stigespillet