❞ Politisk pivotering: Gründerne må legge plan B

Jeg skvatt litt da Oda-gründer Karl Munthe-Kaas dukket opp i TV-ruta i går kveld. Der sto han på Arbeiderpartiets valgvake, med selveste Jens Stoltenberg klappende på skulderen hans, som en gammel alliert.

Skatteekspert om Munthe-Kaas på Aps valgvake: – Et frempek for gründere

Brikkene falt imidlertid raskt på plass. Selv om mange gründere er dypt uenige i hans syn på skatt, er Munthe-Kaas en av våre egne. Noen har riktignok stemplet ham som en muldvarp, eller i verste fall en Judas, for sitt forsvar for formuesskatten. Hans poeng har vært at denne skatten i liten grad rammer gründere i tidlig fase; de fleste oppstartsbedrifter har ikke annen formue enn penger i banken. Utfordringen kommer først når selskapet eventuelt går på børs og formuen blir reell.

Denne debatten har vært underholdende, men også brutal. På den ene siden har den skapt et nytt engasjement. Høyresiden har for første gang fått politiske protestviser, et virkemiddel som før har vært forbeholdt venstresiden. «Gutta» med Baris i spissen har levert en tidvis genial og fascinerende valgkampdekning som har utkonkurrert gamle NRK, når statskanalen har forsøkt å komme seg på dansegulvet med blinkende lys og turbodueller. De har klart kunststykket å gjøre skatt til yndlingstema for unge menn og gutter helt ned på ungdomsskolen, til lærernes frustrasjon antagelig.

Men medaljen har en bakside: debatten har også blitt beinhard. Karl Munthe-Kaas ble hengt ut, og det har festet seg en kanselleringskultur der nyanserte motstemmer fryses ut.

Midt i dette satset den nystartede interesseforeningen NAST sitt viktigste kort: borgerlig seier og regjeringsskifte. De tapte. Velgerne var visst ikke så opptatt av startup-politikk, og den gode Alfred Bjørlo røk ut av Stortinget med sitt gründerparti Venstre.

Nå står vi igjen med et rødgrønt flertall, og de reelle problemene forsvinner ikke. For dagens skattepolitikk har åpenbare svakheter. Det er absurd at en gründer uten lønn plutselig skal betale 50 000 kroner i formuesskatt, bare fordi kapitalinnhenting og støtte fra Innovasjon Norge tilfeldigvis sto på konto ved nyttår. Det er heller ikke holdbart at utenlandske talenter som bygger selskaper i Norge, blir låst fast av en massiv exit-skatt på papirverdier lenge før prosjektet er trygt i havn.

Dette kan man gjøre noe med. Og her kommer bildet av Munthe-Kaas og Stoltenberg inn igjen.

I stedet for å rase over at Karl befester sin posisjon på venstresiden, bør gründer-Norge se på ham som sin viktigste strategiske ressurs akkurat nå. Gründer-Norge har endelig en av "sine egne" på innsiden av systemet. En som Jens Stoltenberg lytter til. En som forstår hvor skoen trykker for de som bygger selskaper, selv om han mener noe annet om den generelle formuesskatten.

Gründere har havnet i et mediedragsug sammen med Sveits-utflyttere og generell NHO-politikk. De flytter ikke til Sveits fordi de vil bygge noe nytt; de gjør det for å bevare det de har. Gründernes spesifikke utfordringer drukner i den store støyen. Kanskje kan Munthe-Kaas, med sin posisjon inn mot Arbeiderpartiet, bli en brobygger for en mer målrettet og pragmatisk skattepolitikk for oppstartsbedrifter.

Kanskje er han veien til et bredt skatteforlik som rigger Norge for fremtiden. Som Mesh-gründer Anders Mjaaseth skriver på LinkedIn, har Arbeiderpartiet nå en mulighet til å ta tilbake posisjonen som et næringsparti. Den muligheten må gründer-Norge gripe.

Det er dette NAST og resten av økosystemet må rigge seg for nå. Oppgaven er å bygge broer, ikke å brenne dem. Det hjelper ingen å sitte fire nye år å være bitre mens de venter på Sylvi – om de i det hele tatt vil ha politikken hennes på andre områder. I stedet innebærer det en erkjennelse av at vi har store, felles oppgaver som må løses i dette landet. En retorikk der det offentlige konsekvent fremstilles som en «sløser», bidrar kun til å bygge fronter og skape avstand. Det trengs reform, men antagelig ikke revolusjon.

Et siste, avgjørende steg er at vi gründere må innse at vi ikke alltid har de samme politiske interessene som investorene våre i et bredt skatteforlik. Mange av de rike vil trolig ha i pose og sekk. Et eksempel er at de fleste av dem antagelig har sine største investeringer i et fordelaktig beskattet eiendomsmarked. Staten trenger sine skatteinntekter, og et grep i så måte kan være å øke eiendomsbeskatningen dersom formuesskatten på arbeidende kapital reduseres eller fjernes helt. Det vil neppe bli tatt godt imot av de største eiendomskapitalistene, og det vil kanskje også svi litt for folk flest som ikke får sin forventede prisstigning i boligmarkedet, men det vil i teorien vri pengestrømmene i retning innovasjon.

Å frigjøre seg fra formuende som primært tenker på sine egne, brede interesser, er kanskje det viktigste strategiske steget av alle.

Karl Munthe-Kaas har vist oss hvor den ene enden av broen står. Nå er det opp til resten av gründermiljøet å begynne å bygge fra sin side - og kanskje bygger Jens Stoltenberg litt den andre veien.