❞ Kjære Trine Eilertsen: “Meta er verre enn oss” er ikke et argument

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning.

Schibsted krever at du enten godtar at dataene dine selges til annonsepartnere, eller betaler for å slippe — også du som allerede betaler abonnement.

Aftenpostens sjefredaktør forsvarer den nye «betal eller bli sporet»-modellen med at journalistikk koster penger, og at tekgigantene gjør det verre.

At hun i tillegg fremstiller målrettet reklame som noe udelt positivt for forbrukeren — uten et ord om hva det faktisk gjør med oss — svekker tilliten til at dette handler om journalistikk. Ikke forretning.

Jeg er ikke lenger abonnent. Jeg er varen.

Tidligere var avtalen enkel: Du betalte for innhold og så annonser. En frisør i Bergen kunne annonsere mot lesere i Bergen. Annonsørene visste omtrent hvem Aftenpostens lesere var — men ikke hvem du var.

Det nye er fundamentalt annerledes. Nå spores hvert klikk du gjør og hver artikkel du leser. Disse dataene selges videre til annonsepartnere som bruker dem til å bygge en detaljert profil av deg — ikke av «Aftenpostens lesere» — eller betal.

Du er ikke lenger bare abonnent. Du er blitt råvaren i spleiselaget.

«Meta er verre enn oss» er ikke et argument

Eilertsen trekker frem tekgigantene gjentatte ganger. Meta samler inn mer data. Google er mer aggressiv. TikTok er verre. Det er helt riktig — foreløpig. Omfanget kan utvides, og da har de allerede dataene dine.

Det er uansett et klassisk whataboutism-argument som ikke holder vann juridisk eller etisk. Standarden Aftenposten skal måles mot er loven, ikke de verste aktørene i bransjen.

Målrettet reklame er ikke nøytralt

Hun fremstiller det som en vinn-vinn: Leserne får mer relevante annonser, annonsørene når riktig målgruppe, og journalistikken finansieres. Men bildet er langt mer sammensatt.

Målrettet reklame muliggjør politisk mikromålretting, psykologisk profilering av forbrukervaner og betydelig påvirkning særlig på unge. Det er ikke nøytralt — og det fortjener en mer ærlig omtale enn det Eilertsen gir det.

Er dette lov?

GDPR artikkel 7 er tydelig: samtykke skal være frivillig avgitt. Det europeiske personvernrådet (EDPB) slo fast i 2024 at store plattformer ikke kan bruke «betal eller samtykk»-modeller som gyldig rettslig grunnlag — nettopp fordi betalingskravet gjør samtykket ufritt.

Datatilsynet har stilt de samme spørsmålene i Norge. Schibsted er ikke en tekgigant av Metas kaliber, men prinsippet er det samme: når alternativet til å samtykke er å betale, er samtykket ikke lenger fritt. Det er ikke en juridisk gråsone — det er kjernen i hva GDPR er ment å beskytte mot.

Personvern som salgsverktøy

Min mor, som ikke er abonnent, fikk opp at hun kan avvise sporing for 49 kr/md — men at abonnenter får rabatt til 39 kr. Et implisitt salgsargument bygget inn i en personverndialog.

Jeg som er abonnent fikk kun opp 49 kr, uten informasjon om at jeg faktisk har krav på rabatt. Cookie-dialogen gjør altså to ting samtidig: den presser deg til å samtykke til sporing, og den bruker retten til personvern som et verktøy for å rekruttere nye betalende kunder — mens den holder eksisterende abonnenter i mørket om sin egen rabatt.

Jeg håper ingen vil prøve å argumentere at dette er en tilfeldighet. Det er en forretningsmodell.

Hva finansierer egentlig abonnementet ditt?

Som betalende abonnent finansierer jeg allerede journalistikken. Da jeg kontaktet kundeservice for å forstå hvorfor de også skulle ta betalt for å la meg utøve en lovfestet rettighet, fikk jeg beskjed om at modellen er «nødvendig» og at de er «i tett kontakt med Forbrukerrådet» om saken. En indirekte innrømmelse av at praksisen er omstridt.

Løsningen de tilbød meg var seks måneder gratis opt-out — et plaster på såret, ikke et svar på spørsmålet. Jeg har siden sendt klage til Datatilsynet og tips til Forbrukertilsynet.

Tilliten er ikke gratis

Aftenposten har i 165 år bygget sin posisjon på tillit. Det er den tilliten som gjør at folk betaler abonnement — ikke bare for innhold, men fordi de mener uavhengig journalistikk er verdt å støtte.

Den tilliten undergraves ikke av tekgigantene. Den undergraves av Aftenposten selv, hver gang en betalende leser møter en dialog som sier: dine persondata eller lommeboken din. Velg.

Dette skjer i en tid der tilliten til etablerte medier allerede er under press. Når lesere opplever at annonsørene kommer før dem, forsterkes mistanken om at journalistikken ikke er så uavhengig som den hevder. Det er en farlig spiral. Eilertsen har rett i at annonsepengene ikke forsvinner — de går bare til Google og Meta i stedet.

Men løsningen på det problemet kan ikke være å kopiere forretningsmodellen deres. Da har ikke norske medier vunnet kampen om annonsekronene. De har bare tapt kampen om noe viktigere.