Heidi Berg

Kina-ekspert og grunnlegger av Shanghai Heidi AS

Det har vært sakte tilbake til normalen de siste dagene for oss i Shanghai. Ser man bort i fra Hubei-provinsen, hvor Wuhan er hovedstad, begynner Kina nå å våkne til liv etter tre ukers stillstand. Myndighetene forlenget den offisielle nyttårsfereien, og mer enn 700 millioner mennesker anslås å ha holdt seg inne. Alt utenom supermarkeder og apoteker ble stengt for å stoppe spredning av corona-viruset.

Her i Shanghai er det ikke påvist nye tilfeller siden lørdag 22.februar, og antall registrerte syke har falt fra en topp på 337 til under 60. Totalt har viruset tatt livet av tre personer i byen som har 25 millioner innbyggere.

Nå fjernes “stengt” skilt fra butikk-dørene og folk vender tilbake til et mer normalt liv. Alle har fortsatt på seg munnbind, noe som er påkrevd for å gå inn på t-bane og butikker. Men den største faren ser ut til å være over, og nå handler det om å få fart i produksjon, konsum og dagligliv.

Viktige digitale løsninger

Digital teknologi kan ikke direkte løse et smitte-problem. Ettersom coronavirus spres gjennom dråpesmitte er det mest effektive tiltaket å redusere kontakt mellom mennesker. Personer som er smittet uten å ha symptomer kan også spre viruset. Dette har gjort det vanskelig å vite hvem som er potensielle smittebærere, og rådet har derfor vært karantene for alle.

Digitale løsninger har vært viktige både for at folk skulle komme seg gjennom ukesvis innendørs, og for kontroll av spredningen.

Et åpenbart område har vært tilgang på mat og medisiner uten å forlate hjemmet. I Shanghai har tjenestene for hjemlevering av varer bestilt på nett vært tilgjengelig gjennom hele karantene-perioden. Ressurser ble omplassert fra restaurant-leveranser (som Foodora) til levering fra supermarkeder. Alibabas supermarked, Hema, la i sin APP til et påslag på seks yuan (tilsvarende åtte kroner) i tips til sjåførene som gjør hjemlevering. Med et titalls leveranser om dagen er dette betydelig når vanlig månedslønn ligger rundt 10 000 kroner.

Kontroll - på godt og vondt

Kinas provinser og byer er i stor grad selvstyrte, og for lokale myndigheter har det vært viktig å kontrollere tilreisende. Blant annet har personer fra Hubei blitt nektet innreise mange steder. I Shanghai må alle som krysser provins-grensen registrere seg på nett, og dette sjekkes mot ID-kort ved grensepassering. I tillegg registreres kjøretøyenes nummerskilt.

Uavhengig av hvor man kommer fra, har man så to ukers karantene. Telekom-operatørene har laget en løsning for å sikre at karantenen overholdes: En sms-basert tjeneste som innhenter informasjon fra basestasjonene du har vært koblet på de siste to ukene. På en rekke offentlige kontor forlanger dørvakter nå å se bekreftelsen på at du har oppholdt deg to uker i Shanghai, før du slipper inn.

Det er også viktig å informere folk som kan ha vært utsatt for smitte. I Shenzhen i Sør-Kina har Tencent levert en løsning for byens t-bane og taxier. Når passasjerer har gått inn i en t-bane vogn eller satt seg i en taxi, må de scanne en QR-kode og legge inn sitt telefonnummer. Denne informasjonen kan brukes for å identifisere alle som har vært i nærheten av smittebærere.

Alibaba har i sin hjemby Hangzhou rullet ut en enda mer omfattende løsning: Basert på hvor du har vært i byen får du en fargekode i Alipay. Om du for eksempel har vært i et område med mange syke, vil appen vise rødt, og du vil bli nektet inngang en rekke steder. Løsningen bærer imidlertid stort preg av å være en beta-versjon, da mange rapporterer om ulogiske farge-markeringer og endinger.

Disse eksemplene viser først og fremst hvordan de store aktørene, som nettverks-operatørene, Alibaba og Tencent, jobber tett med lokale myndigheter. De utvikler løsninger kjapt, og de implementeres selv om de har åpenbare mangler.

Tiltakene avliver også myten om at myndighetene allerede har et avansert system for ansiktsgjenkjenning i bruk: Det er ingen rapporter om bruk av overvåkingskamera for kontroll av reisende.

Livet i karantene

Også de som kommer fra utlandet må være i to ukers karantene, så jeg har selv opplevd dette. Kinesiske boliger tilhører alle en administrativ enhet som har ansvar for søppeltømming, renhold av uteområder, parkering osv. Disse “Xiao Qu”ene spiller en viktig rolle i karantene-livet: Det er 24 timers vakthold for hver enhet, og kun beboere får slippe inn.

Hver gang man kommer inn måler vaktene temperaturen. En dame i mitt Xiao Qu slo ut med feber på vaktens termometer. Da tok hun frem noen papirer som jeg antar var en bekreftelse fra legen om at feberen skyldes noe annet enn Covid-19. Dersom noen inne i enheten blir påvist syke, får ingen slippe ut de neste to ukene.

Vanligvis får de som leverer varer fra nett-bestilling komme inn i disse boligfeltene. Nå må de sette fra seg varene ved inngangen. Ved de fleste inngangsporter i byen er det satt opp provisoriske leverings-stasjoner for dette.

Optimist tross alt

Det vanskeligste å forholde seg til er stadige endringer i reglene. Karantene-kravet ble blant annet innført etter at jeg selv hadde reist fra Norge, så jeg hadde problemer med å nå en avtale for fornyelse av mitt arbeids-visum. Endringene i karantene-bestemmelsene er også grunnen til at det offisielle reiserådet fra Norge nå er å ikke reise til Kina: Ikke fordi smittefaren i seg selv er høy, men fordi du risikerer å bli satt i to ukers karantene på ditt hotell når du ankommer.

Min egen virksomhet er selvsagt hardt rammet: Jeg organiserer lærings-besøk til Kina fra Norge, og alle planlagte prosjekter for våren er utsatt eller avlyst. Da blir tilpasningsevne viktig, og jeg må finne andre områder hvor min Kina-kompetanse kan være til nytte. Men observasjonene jeg gjør meg rundt Kinas håndtering av krisen gjør meg optimist for mitt langsiktige arbeid: Det vil stadig være nye, innovative områder for bruk av teknologi i Kina som selskap i Norge bør følge med på. Og følelsen av fellesskap, at alle rundt meg her i Shanghai opplever store konsekvenser, er viktig for motivasjonen.