❞ Det mest overraskende med intervjuene mine var ikke formuesskatten

Dette er et eksternt innlegg. Synspunkter og holdninger som fremkommer av innlegget står for kronikk-forfatterens regning. 

Det siste halvåret har jeg intervjuet gründere i Norge og USA om hva som faktisk gjør det vanskelig å bygge et teknologiselskap.

Jeg forventet å høre mye om skatt, regulering og tilgang på kapital.

Det gjorde jeg også.

Men det mest interessante jeg satt igjen med, var noe som er langt vanskeligere å sette en skattesats på: hvordan det føles å være ambisiøs.

I masteroppgaven min har jeg sammenlignet erfaringene til fire gründere, to i Norge og to i USA.

Fire intervjuer er selvfølgelig ikke nok til å konkludere med hvordan norske og amerikanske gründere generelt har det. Men de er nok til å stille noen spørsmål jeg mener fortjener større plass i gründerdebatten.

Men hva med formuesskatten?

I intervjuene ble skatt og rammevilkår naturligvis trukket frem. Men også kapitaltilgang, det å finne de riktige menneskene og å bygge en organisasjon gikk igjen. I USA var fokuset i større grad på investorer, nettverk, marked og gjennomføring, mens regulering og skatt i mindre grad sto i sentrum.

Spørsmålet er derfor ikke bare om formuesskatten er et problem. Det er hva som skjer når den blir stående som selve symbolet på gründerpolitikken. For hvis vi skal gjøre det lettere å bygge selskaper i Norge, holder det ikke nødvendigvis å diskutere én skattesats. Vi må også diskutere kapital, talent, kompetanse, nettverk og hvilke sosiale normer som påvirker hvem som faktisk tør å satse.

Vi har med andre ord kanskje gjort skattedebatten for stor, samtidig som vi har gjort gründerdebatten for liten.

For det var noe annet som gikk igjen

Én av gründerne sa det slik: «Janteloven er en destruktiv kultur».

Da samtalene kom inn på ambisjon, suksess, risiko og hvordan gründere blir møtt av omgivelsene, ble intervjuene påfallende engasjerte.

I begge land beskrev noen gründere erfaringer med skepsis til ambisjoner, sosialt press og en frykt for å mislykkes. Én trakk direkte frem Janteloven som en begrensende faktor. Men en annen norsk gründer utfordret dette bildet. Han mente entreprenørskap har fått langt mer status i Norge de siste årene, og at fortellingen om at nordmenn generelt ser negativt på gründere er feil.

Spørsmålet er hvor mye sosiale normer påvirker hvem som tør å ta risiko, hvor store ambisjoner man tillater seg å ha, og hvordan man reagerer når noen rundt oss lykkes – og ikke minst før de lykkes.

Det er vanskeligere å måle enn en skattesats. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er mindre viktig.

USA er heller ikke landet hvor alle heier på deg

Her ble sammenligningen med USA spesielt interessant.

Det er lett å lage en enkel fortelling om Norge og USA. Norge er det forsiktige landet med høye skatter og Jantelov. USA er landet hvor alle oppfordres til å tenke stort.

Intervjuene mine samt Global Entrepreneurship Monitor (GEM) gir ikke full støtte til en så enkel fortelling.

De amerikanske gründerne snakket riktignok mindre om regulering og mer om investorer, nettverk, marked og gjennomføring. Samtidig beskrev de også misunnelse, sosial dømming og press rundt suksess. Forskjellen er kanskje ikke at amerikanere er fri for negative reaksjoner.

Forskjellen kan heller være hvor naturlig det føles å være ambisiøs. USA scorer langt sterkere enn Norge på GEMs 2025-mål for sosiale og kulturelle normer rundt entreprenørskap. Norge ligger samtidig litt under gjennomsnittet i samme gruppen av sammenlignbare høyinntektsland. USA som nr. 2 og Norge som nr. 12 av 23

Kanskje trenger vi en bredere gründerdebatt

Jeg tror også vi trenger flere gründere inn i diskusjonen om gründere. Ikke bare de mest profilerte eller selskaper som allerede har lykkes, men selskaper i ulike faser, bransjer og med ulike ambisjoner.

Men det viktigste jeg sitter igjen med etter masteroppgaven, er likevel ikke en konkret skattesats eller en ny støtteordning. Det er at vi kanskje har undervurdert den delen av gründerpolitikken som ikke kan vedtas på Stortinget.

Kulturen.

Vi kan gjøre det enklere å starte et selskap. Vi kan diskutere skatt, kapital og reguleringer. Men vi bør også spørre hvordan det oppleves å ta risiko før man vet om man vil lykkes.

Noen intervjuer kan ikke besvare det spørsmålet. Men de fikk meg til å mene at vi bør stille det oftere.

For det er lett å heie på gründeren når selskapet har lykkes. Som en av gründerne sier: «I Norge heier vi ikke på folk som er på vei opp før de er så stor at det er umulig at de kan feile».

Det interessante er hva vi sier før de har lykkes.

100 millioners-exit for Remarkable-gründeren rett før kuttrunder